×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 70

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 70

«Jeg har ikke noe med dette å gjøre, jeg bare hjelper til,» sa jeg. «Så jeg forventer at jeg blir tatt imot av noen og kan få det fort overstått.»

«Jeg skal forsøke,» sa hun.

Jeg la på og slo det andre nummeret. Han svarte på femte ring.

«Ja?» Stemmen hans lød utålmodig, nesten irritert.

Jeg prøvde å høre på bakgrunnslydene hvor han var. I mitt hus eller i sin egen leilighet.

«Bøh,» sa jeg og la på.

Dermed var Clas Greve alarmert.

Jeg visste ikke hva han kom til å gjøre, men han kom i hvert fall til å skru på GPS-en og sjekke hvor gjenferdet var.

Jeg gikk tilbake til døråpningen. I soveromsmørket kunne jeg bare skimte konturene av kroppen hennes under lakenet. Jeg motsto en plutselig impuls; å kle av meg, gli under lakenene igjen, legge meg inntil henne. I stedet kjente jeg på en merkelig følelse om at alt som hadde skjedd ikke hadde handlet om Diana, men om meg. Jeg lukket soveromsdøra stille igjen og gikk. Akkurat som da jeg hadde kommet, traff jeg ingen i oppgangen som jeg kunne si et «godmorgen» eller et «god kveld» til. Heller ikke da jeg kom ut på gata, var det noen som besvarte mine vennlige nikk, ingen som så på meg eller på annen måte bekreftet min eksistens. For det hadde gått opp for meg at det var det som var følelsen: Jeg fantes ikke.

Det var på tide å finnes igjen.

Rikshospitalet ligger i en av Oslos mange slake åser, hevet over byen. Før det ble bygget, lå det bare et lite sinnssykehus her. Et navn som ble byttet til anstalt for gale mennesker. Så til asyl, deretter til psykiatrisk avdeling. Og så videre etter hvert som allmuen forsto at det nye ordet betydde helt alminnelig galskap, det også. Jeg har personlig aldri skjønt denne ordleken, bortsett fra at de som bestemmer det, må være av den oppfatning at folk generelt er en gjeng fordomsfulle idioter som i størst mulig grad må føres bak lyset. Ikke at de ikke kan ha rett i det, men det var uansett befriende å høre kvinnen bak glassveggen si:

«Du skal ned i likkjelleren, Bratli.»

Å være lik er åpenbart greit. Ingen påpeker det opprørende i å bli kalt lik, at det tross alt er flere kvaliteter ved et dødt menneske enn at det er dødt, at ordet lik reduserer dem til et stykke kjøtt hvor hjertet tilfeldigvis ikke banker lenger, og hva så? Eller kanskje det skyldes at likene ikke kan påberope seg minoritetsstatus, de er jo i sørgelig flertall.

«Ned trappen der borte,» sa hun og pekte. «Jeg ringer ned og sier at du er på vei.»

Jeg gjorde som hun hadde sagt. Skrittene mine gjallet mellom de hvite, tomme veggene, det var ellers svært stille her. Langt inne i en lang, smal og hvit korridor i etasjen under, med den ene foten innenfor en åpen dør, sto en mann kledd i grønne sykehusklær. Han kunne vært en kirurg, men noe med den overdrevent avslappede holdningen hans, eller kanskje det var barten, fortalte meg at han holdt til lenger ned i hierarkiet.

«Bratli?» ropte han så høyt at det virket som en bevisst fornærmelse mot de sovende i etasjen. Ekkoet rullet faretruende frem og tilbake i korridoren.

«Ja,» sa jeg og skyndte meg bort til ham så vi ikke skulle behøve mer av denne ropingen.

Han holdt døra oppe for meg, og jeg steg inn. Det var en slags garderobe. Mannen gikk foran meg bort til et skap som han åpnet.

«De ringte fra KRIPOS og sa du skulle hente tingene til Monsen-gutta,» sa han, fremdeles med denne overdrevent kraftige stemmebruken.

Jeg nikket. Pulsen min slo hardere enn jeg hadde håpet. Men ikke så hardt som jeg hadde fryktet. Dette var tross alt en kritisk fase, planens svake punkt.

«Og hvem er så du?»

«Firmenning,» sa jeg lett. «De pårørende ba meg hente klærne deres. Bare klærne, ikke verdisaker.»

Jeg hadde med omhu bestemt meg for «pårørende». Det kunne riktignok høres påfallende formelt ut, men ettersom jeg ikke visste om Monsen-tvillingene hadde vært gift eller hadde foreldre i live, måtte jeg bruke ord som dekket alle muligheter.

«Hvorfor vil ikke fru Monsen ta dem med selv?» sa portøren. «Hun kommer jo hit i tolvtida.»

Jeg svelget. «Hun orker vel ikke tanken på alt blodet.»

Han flirte: «Men det gjør du?»

«Ja,» sa jeg enkelt og håpet intenst at det ikke skulle komme flere spørsmål.

Portøren trakk på skuldrene og rakte frem et ark festet til et skriveunderlag. «Signer for utleveringen her.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 70 Jø Nesbø - Headhunters Part 70

«Jeg har ikke noe med dette å gjøre, jeg bare hjelper til,» sa jeg. «Så jeg forventer at jeg blir tatt imot av noen og kan få det fort overstått.»

«Jeg skal forsøke,» sa hun.

Jeg la på og slo det andre nummeret. Han svarte på femte ring.

«Ja?» Stemmen hans lød utålmodig, nesten irritert.

Jeg prøvde å høre på bakgrunnslydene hvor han var. I mitt hus eller i sin egen leilighet.

«Bøh,» sa jeg og la på.

Dermed var Clas Greve alarmert.

Jeg visste ikke hva han kom til å gjøre, men han kom i hvert fall til å skru på GPS-en og sjekke hvor gjenferdet var.

Jeg gikk tilbake til døråpningen. I soveromsmørket kunne jeg bare skimte konturene av kroppen hennes under lakenet. Jeg motsto en plutselig impuls; å kle av meg, gli under lakenene igjen, legge meg inntil henne. I stedet kjente jeg på en merkelig følelse om at alt som hadde skjedd ikke hadde handlet om Diana, men om meg. Jeg lukket soveromsdøra stille igjen og gikk. Akkurat som da jeg hadde kommet, traff jeg ingen i oppgangen som jeg kunne si et «godmorgen» eller et «god kveld» til. Heller ikke da jeg kom ut på gata, var det noen som besvarte mine vennlige nikk, ingen som så på meg eller på annen måte bekreftet min eksistens. For det hadde gått opp for meg at det var det som var følelsen: Jeg fantes ikke.

Det var på tide å finnes igjen.

Rikshospitalet ligger i en av Oslos mange slake åser, hevet over byen. Før det ble bygget, lå det bare et lite sinnssykehus her. Et navn som ble byttet til anstalt for gale mennesker. Så til asyl, deretter til psykiatrisk avdeling. Og så videre etter hvert som allmuen forsto at det nye ordet betydde helt alminnelig galskap, det også. Jeg har personlig aldri skjønt denne ordleken, bortsett fra at de som bestemmer det, må være av den oppfatning at folk generelt er en gjeng fordomsfulle idioter som i størst mulig grad må føres bak lyset. Ikke at de ikke kan ha rett i det, men det var uansett befriende å høre kvinnen bak glassveggen si:

«Du skal ned i likkjelleren, Bratli.»

Å være lik er åpenbart greit. Ingen påpeker det opprørende i å bli kalt lik, at det tross alt er flere kvaliteter ved et dødt menneske enn at det er dødt, at ordet lik reduserer dem til et stykke kjøtt hvor hjertet tilfeldigvis ikke banker lenger, og hva så? Eller kanskje det skyldes at likene ikke kan påberope seg minoritetsstatus, de er jo i sørgelig flertall.

«Ned trappen der borte,» sa hun og pekte. «Jeg ringer ned og sier at du er på vei.»

Jeg gjorde som hun hadde sagt. Skrittene mine gjallet mellom de hvite, tomme veggene, det var ellers svært stille her. Langt inne i en lang, smal og hvit korridor i etasjen under, med den ene foten innenfor en åpen dør, sto en mann kledd i grønne sykehusklær. Han kunne vært en kirurg, men noe med den overdrevent avslappede holdningen hans, eller kanskje det var barten, fortalte meg at han holdt til lenger ned i hierarkiet.

«Bratli?» ropte han så høyt at det virket som en bevisst fornærmelse mot de sovende i etasjen. Ekkoet rullet faretruende frem og tilbake i korridoren.

«Ja,» sa jeg og skyndte meg bort til ham så vi ikke skulle behøve mer av denne ropingen.

Han holdt døra oppe for meg, og jeg steg inn. Det var en slags garderobe. Mannen gikk foran meg bort til et skap som han åpnet.

«De ringte fra KRIPOS og sa du skulle hente tingene til Monsen-gutta,» sa han, fremdeles med denne overdrevent kraftige stemmebruken.

Jeg nikket. Pulsen min slo hardere enn jeg hadde håpet. Men ikke så hardt som jeg hadde fryktet. Dette var tross alt en kritisk fase, planens svake punkt.

«Og hvem er så du?»

«Firmenning,» sa jeg lett. «De pårørende ba meg hente klærne deres. Bare klærne, ikke verdisaker.»

Jeg hadde med omhu bestemt meg for «pårørende». Det kunne riktignok høres påfallende formelt ut, men ettersom jeg ikke visste om Monsen-tvillingene hadde vært gift eller hadde foreldre i live, måtte jeg bruke ord som dekket alle muligheter.

«Hvorfor vil ikke fru Monsen ta dem med selv?» sa portøren. «Hun kommer jo hit i tolvtida.»

Jeg svelget. «Hun orker vel ikke tanken på alt blodet.»

Han flirte: «Men det gjør du?»

«Ja,» sa jeg enkelt og håpet intenst at det ikke skulle komme flere spørsmål.

Portøren trakk på skuldrene og rakte frem et ark festet til et skriveunderlag. «Signer for utleveringen her.»