Jø Nesbø - Hodejegerne Part 52
Jeg ble oppmerksom på lyden av drypping og katten som hadde stilt seg mellom beina mine. Den lyserøde tungespissen skjøt ut og inn der den lepjet i seg blodet som falt fra kanten på skjorteflaket mitt og ned på gulvet. En bedøvende tretthet hadde begynt å sige inn over meg. Jeg tok tre dype åndedrag. Måtte greie å konsentrere meg. Fortsette å tenke, handle, det var det eneste som kunne holde den lammende frykten på en armlengdes avstand. For det første måtte jeg finne traktornøklene. Jeg gikk planløst fra rom til rom og rev opp skuffer. På soverommet fant jeg en enslig, tom patroneske. I gangen fant jeg et skjerf som jeg bandt hardt rundt nakken og det sluttet i alle fall å dryppe blod. Men ingen traktornøkler. Jeg så på klokka. Greve måtte begynne å lure på bikkja. Til slutt gikk jeg tilbake til stua, bøyde meg over liket av Aa og gjennomsøkte lommene hans. Der! Det sto til og med Massey Ferguson på nøkkelringen. Jeg hadde dårlig tid, men jeg hadde ikke råd til å slurve nå, måtte gjøre alt riktig. Altså; når de fant Aa, ville dette være et mordåsted, og de ville lete etter DNA-spor. Jeg skyndte meg ut på kjøkkenet, vætte et håndkle og tørket opp blodet mitt fra gulvene i alle rommene jeg hadde vært i. Tørket vekk mulige fingeravtrykk på alle steder jeg hadde berørt. Da jeg stod i vindfanget og skulle til å gå ut, ble jeg oppmerksom på rifla. Hva om jeg endelig hadde litt flaks, hva om det likevel var en patron i kammeret? Jeg grep rifla og tok det jeg mente måtte være ladegrep, røsket og dro og hørte det klikke i bolt, sluttstykke og hva faen det heter, helt til jeg omsider fikk åpnet kammeret hvor en liten rød rustsky stod ut av mørket. Ingen patron. Jeg hørte en lyd og så opp. Katten stod på dørstokken til kjøkkenet og stirret på meg med en blanding av sorg og anklage: jeg kunne da ikke bare forlate den her? Jeg sparket bannende ut etter den troløse skapningen som skvatt vekk og forsvant innover mot stua. Så tørket jeg fort av rifla, satte den tilbake, gikk ut og sparket igjen døra bak meg.
Traktoren startet med et brøl. Og fortsatte å brøle da jeg kjørte den ut av låven. Jeg brydde meg ikke om å lukke døra bak meg. For jeg hørte hva traktoren brølte: «Clas Greve! Brown prøver å komme seg unna! Skynd deg, skynd deg!»
Jeg ga full gass. Kjørte samme vei som jeg hadde kommet. Det var stupmørkt nå, og lyset fra traktorens lykter danset på den humpete veien. Jeg så forgjeves etter Lexusen, den måtte jo stå parkert her et sted! Nei, nå tenkte jeg ikke klart, han kunne ha satt den lenger opp i veien. Jeg slo meg selv i ansiktet med en hånd. Blunke, puste, ikke trett, ikke sliten. Sånn.
Full gass. Et insisterende, vedvarende brøl. Hvor hen? Vekk.
Lyset fra lyktene smalnet inn, mørket rykket innpå. Tunnelsyn igjen. Bevisstheten ville snart svikte meg. Jeg pustet inn så dypt jeg kunne. Oksygen til hjernen. Vær redd, vær våken, vær i live!
Det monotone motorbrølet hadde fått en overtone.
Jeg visste hva det var og grep hardere om rattet.
En annen motor.
Lyset traff speilet mitt.
Bilen nærmet seg bakfra uten hast. Og hvorfor ikke? Vi var helt alene her i ødemarka, vi hadde all verdens tid.
Mitt eneste håp var å holde ham bak meg så han ikke fikk sperret veien. Jeg la meg midt i grusveien samtidig som jeg bøyde meg over rattet for å gjøre meg til et minst mulig mål for Glocken. Vi kom ut av en sving hvor veien plutselig både strakte og videt seg ut. Og som om Greve var lommekjent, hadde han allerede gitt gass og var oppe på siden av meg. Jeg slengte traktoren mot høyre for å sende ham i grøfta. Men for sent, han smatt forbi. Jeg var på vei mot grøfta, vred desperat på rattet og sladdet på grusen. Jeg var fortsatt på veien. Men det brant et blått lys for meg. I hvert fall to røde. Bremselysene på bilen foran meg viste at den hadde stoppet. Jeg stoppet, men ble sittende med motoren i gang. Jeg ville ikke dø her, ensom på et jævlig bondejorde, som en umælende sau. Min eneste sjanse nå var å få ham ut av bilen og så kjøre ham ned, rett ned, ta ham med de monstrøse bakhjula, mose ham som pepperkakedeig under det grove mønsteret.
Bildøra gikk opp på førersiden. Jeg ga gasspedalen en liten dytt med skotuppen for å få følelse med hvor fort motoren responderte. Ikke fort. Det svimlet, og synet hadde begynt å svømme igjen, men jeg så en skikkelse komme ut og mot meg. Jeg siktet mens jeg desperat tviholdt på bevisstheten. Høy, tynn. Høy, tynn? Carl Greve var ikke høy og tynn.
«Sindre?»
«What?» sa jeg selv om min far hadde banket ettertrykkelig inn i meg at det het «I beg you pardon?», «sorry, Sir?» eller «how can I accommodate you, madame?». Jeg skled halvveis ned i setet. Han hadde nektet mor å ha meg på fanget. Sa det ville gjøre guttungen bløt. Ser du meg nå, far? Ble jeg bløt? Får jeg sitte på fanget ditt, nå, far?
Jeg hørte et herlig, norsk tonefall synge litt nølende i mørket: «Are you from the ... eh, asylmottaket?»
«Asylmottaket?» gjentok jeg.
Han var kommet opp på siden av traktoren, og jeg kikket sidelengs bort på ham mens jeg klamret meg til rattet.
«Å unnskyld,» sa han. «Du så ut som en … en sånn ... Har du falt i møkkakjelleren?»
«Hatt en ulykke, ja.»
«Jeg ser det. Jeg stoppa deg fordi jeg så det var Sindres traktor. Og fordi det henger ei bikkje på svansen.»
Så konsentrasjonen hadde ikke holdt likevel. Ha, ha. Jeg hadde rett og slett glemt hele bikkjefaen, hører du det, far? For lite blod til hjernen. For mye …
Jeg mistet følelsen i fingrene, så dem gli av rattet. Så svimte jeg av.
