Jø Nesbø - Hodejegerne Part 48
Ute høljet det ufortrødent ned og i mangel av noe bedre å finne på, tok jeg frem bildet av Rubens og studerte det i lyset fra kjøkkenvinduet. Det rasende ansiktet til jegeren Meleager idet han spiddet byttet. Og oppdaget hvem han hadde minnet meg om da jeg først så bildet; Clas Greve. Noe slo meg. Et sammentreff, naturligvis, men Diana hadde en gang fortalt meg at navnet Diana var det romerske navnet på gudinnen for jegere og barnefødsler, hun som på gresk het Artemis. Og det var jo Artemis som hadde sendt ut jegeren Meleager, var det ikke? Jeg gjespet og diktet meg selv inn i bildet før jeg kom på at jeg rotet. At det var omvendt, at Artemis hadde sendt ut beistet. Jeg gned meg i øynene, jeg var fortsatt trøtt.
Plutselig gikk det opp for meg at det hadde skjedd noe, en forandring, men at jeg hadde vært så oppslukt av bildet at jeg ikke hadde lagt merke til det. Jeg kikket ut av vinduet. Det var lyden. Det hadde sluttet å regne.
Jeg la bildet tilbake i mappen og bestemte meg for å gjemme det et sted. Jeg måtte forlate hytta for å handle og andre gjøremål, og jeg stolte definitivt ikke på denne snoken Sindre Aa.
Jeg så meg rundt og blikket falt ut av vinduet, på utedassen. Himlingen besto av løse planker. Da jeg gikk over tunet, kjente jeg at jeg burde ha tatt på jakka. Den første frostnatta kunne komme når som helst.
Utedassen var et skur med bare det aller nødvendigste; fire vegger med sprik mellom plankene som ga naturlig utluftning, og en trekasse hvor det var saget et sirkelrundt hull dekket av et firkantet, grovt tilhogd lokk. Jeg flyttet tre dopapirkjerner, et Se og Hør med bilde av Rune Rudberg med nålestikkpupiller og krabbet opp på trekassa. Strakte meg opp mot plankene som lå løst på tvers av bjelkene, og ønsket meg for ni millionte gang et par centimeter mer kropp. Men til slutt fikk jeg lirket bort en planke, dyttet mappen opp på innsiden og dratt planken på plass igjen. Og mens jeg sto der, skrevende oppå dassen, frøs jeg til og stirret ut gjennom en glipe mellom plankene.
Det var dørgende stille ute nå, bare spredt drypping fra regntunge trær. Likevel hadde jeg ikke hørt en lyd, ikke en eneste grein som brakk, ikke ett surklende skritt på den gjørmete stien. Eller så mye som et klynk fra bikkja som sto ved siden av sin herre i skogbrynet. Hadde jeg sittet inni hytta, ville jeg ikke sett dem, de sto i en dødvinkel i forhold til vinduene. Bikkja så ut som en ansamling muskler, kjever og tenner pakket inn i karosseriet til en bokser, bare mindre og mye tettere. La meg gjenta: Jeg hater bikkjer. Clas Greve var kledd i en kamuflasjefarget poncho og grønn feltlue. Han hadde ikke våpen i hendene, hva han hadde under ponchoen kunne jeg bare gjette på. Det slo meg plutselig at dette var det perfekte stedet for Greve. Øde, ingen vitner, lekende lett å skjule et lik.
Plutselig beveget herre og hund seg, synkront som på en uhørlig kommando.
Hjertet mitt hamret av redsel, likevel greide jeg ikke la være å stirre med fascinasjon på hvor hurtig og fullstendig lydløst de forflyttet seg fra skogbrynet, bort til og langs hytteveggen og så – uten å nøle – inn døra som de etterlot på vidt gap.
Jeg visste at jeg bare hadde noen sekunder på meg til Greve ville ha funnet ut av hytta var tom. Ha oppdaget jakka over stolryggen som røpte at jeg var i nærheten. Og … faen! … sett Glocken som lå igjen på kjøkkenbenken ved siden av den tomme lapskausboksen. Hjernen min jobbet i oppoverbakke og greide bare denne ene konklusjonen: at jeg manglet alt: våpen, retrettmuligheter, plan, tid. At hvis jeg begynte å løpe, ville det bare ta toppen ti sekunder før jeg hadde tjue kilo nietherterrier i hælsenene og ni millimeter bly i bakhodet. At ting kort sagt var i ferd med å gå i dass. Hjernen min foreslo deretter å få panikk. Men i stedet gjorde hjernen min noe jeg ikke hadde tiltrodd den. Den stoppet rett og slett opp og gikk ett skritt tilbake. Til «å gå i dass».
En plan. En desperat og på alle måter frastøtende plan. Men like fullt en plan som hadde én ting som talte for sterkt for den: Den var den eneste.
Jeg grep en av dopapirkjernene og stakk inn i munnen. Kjente etter hvor tett jeg kunne klemme leppene rundt den. Så løftet jeg av dasslokket. Stanken slo mot meg. Det var halvannen meter ned til beholderen med en tyntflytende blanding av avføring, urin, dopapir og regnvann som rant ned langs innsiden av veggene. Å bære beholderen til tømmestedet inne i skogen krevde minst to mann og var et mareritt av en jobb. Bokstavelig talt. Ove og jeg hadde bare orket å gjøre det én gang, og de tre påfølgende nettene hadde jeg drømt om skvalpende dritt. Og Aa hadde tydeligvis avstått han også; den halvannen meter dype beholderen var fylt til randen. Hvilket tilfeldigvis passet meg utmerket. Selv ikke en nietherterrier ville kunne lukte noe annet enn møkk stilt overfor dette.
