×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 41

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 41

Kapittel 11

Curacit

Jeg sto opp klokka åtte og spiste frokost alene. Til å sove de skyldiges søvn sov Diana sannelig godt. Selv hadde jeg bare fått et par timer. Klokka kvart på ni gikk jeg ned til garasjen og låste meg inn. Fra et åpent vindu i nabolaget gjenkjente jeg Turboneger, ikke på grunn av musikken, men engelskuttalen. Taklyset slo seg automatisk på og skinte på min Volvo S80 som majestetisk, men underdanig ventet på sin herre. Jeg grep dørhåndtaket og skvatt til i det samme. Det satt en person i førersetet! Da den første forskrekkelsen hadde gitt seg, så jeg at det var det avlange årebladansiktet til Ove Kjikerud. Nattjobbingen de siste døgnene hadde åpenbart tatt på, for han satt der med lukkede øyne og halvåpen munn. Og han sov tydeligvis tungt, for da jeg åpnet døra, reagerte han fortsatt ikke.

Jeg brukte stemmen fra det tre måneders sersjantkurset jeg hadde gått på mot min fars vilje: «God morgen, Kjikerud!»

Han leet ikke på et øyelokk. Jeg trakk pusten for å blåse en revelje da jeg oppdaget at duken på innertaket var åpnet og kanten av Rubens-bildet stakk ut. En plutselig kulde, som når en florlett vårsky drar forbi sola, fikk meg til å grøsse. Og i stedet for å lage mer lyd, grep jeg tak i skulderen hans og ristet lett. Fremdeles ingen reaksjon.

Jeg ristet hardere. Hodet hans danset viljeløst fram og tilbake på skuldrene.

Jeg la tommel og pekefinger mot halsen der jeg mente hovedpulsåren gikk, men det var umulig å avgjøre om pulsen jeg kjente, kom fra hans eller mitt eget plutselig vilt bankende hjerte. Men han var kald. Altfor kald, var han ikke det, da? Med skjelvende fingrer trakk jeg opp øyelokkene hans. Og det avgjorde saken. Jeg rygget uvegerlig tilbake da de svarte pupillene stirret livløse på meg.

Jeg har alltid tenkt på meg selv som en person som klarer å tenke klart i kritiske situasjoner, en som ikke får panikk. Det kan selvfølgelig hende det er fordi det i mitt liv egentlig ikke har vært noen situasjoner kritiske nok til å få panikk. Bortsett fra den gangen Diana ble gravid, selvfølgelig, og da hadde jeg jo fint greid å få panikk. Så kanskje var jeg en panisk person likevel. I alle fall meldte det seg nå avgjort irrasjonelle tanker. Som at bilen trengte en vask. At Ove Kjikeruds skjorte – med et påsydd Dior-merke – antagelig var kjøpt på en av Thailand-feriene hans. Og at Turboneger egentlig var det alle trodde de ikke var; nemlig et flinkisband. Men jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, at jeg var i ferd med å miste grepet, og lukket øynene hardt sammen og blåste tankene ut av hodet. Så åpnet jeg øynene igjen og måtte innrømme at det hadde rukket å snike seg inn et bitte lite håp. Men nei, realitetene var de samme, liket av Ove Kjikerud satt fremdeles der.

Den første slutningen var enkel: Ove Kjikerud måtte vekk. Om noen fant ham her, ville alt komme for en dag. Jeg dyttet resolutt Kjikerud fram mot rattet, lente meg inntil ryggen hans, grep rundt brystet og halte ham ut. Han var tung og armene hans ble dratt opp som om han prøvde å åle seg ut av grepet mitt. Jeg heiste ham opp igjen og fikk nytt tak, men det samme skjedde; hendene hans veivet opp i ansiktet mitt, og en finger huket seg i munnviken min. Jeg kjente en nedbitt negl skrape mot tungen og spyttet desperat, men smaken av bitter nikotin satt igjen. Jeg slapp ham ned på garasjegulvet, åpnet bagasjelokket, men da jeg skulle dra ham opp, fulgte bare jakka og kopiskjorta med, mens han selv ble sittende på sementen. Jeg bannet, grep med den ene hånda på innsiden av buksebeltet hans, rykket til og sendte ham hodestups inn i det fire hundre og åtti liters bagasjerommet. Hodet hans traff dørken med et bløtt dunk. Jeg smelte igjen bagasjelokket og børstet hendene mot hverandre slik man jo gjerne gjør etter et stykke vel utført, manuelt arbeid.

Så gikk jeg tilbake til førersetet. Det var ingen spor av blod på sitteunderlaget, som var en matte av trekuler av den typen taxisjåfører verden over bruker. Hva faen var det Ove hadde dødd av? Hjertesvikt? Hjernedrypp? Overdose av et eller annet? Jeg kom frem til at amatørdiagnostisering var spilt tid nå, satte meg inn og kjente at trekulene i sittematten pussig nok fremdeles var kroppsvarme. Matten var det eneste av verdi jeg hadde arvet etter far, han hadde brukt den på grunn av hemoroidene, og jeg for å forebygge svineriet i tilfelle jeg var arvelig disponert. En plutselig smerte i den ene skinka fikk meg til å rykke til og slå kneet hardt mot rattet. Jeg bukserte meg ut av bilen. Smerten var alt borte, men det hadde utvilsomt vært et stikk. Jeg bøyde meg over setet og stirret, men kunne ikke se noe uvanlig i den dempede kupébelysningen. Kunne det ha vært en halvdød veps som hadde krøpet bort? Ikke så sent på høsten. Det blinket noe mellom trekuleradene. Jeg bøyde meg nærmere. En tynn, nesten usynlig spiss av metall stakk opp. Det hender at hjernen resonnerer for fort til at bevisstheten greier å holde følge. Det er den eneste forklaringen jeg har på den vage forutanelsen som fikk hjertet mitt til å rase av gårde allerede før jeg hadde løftet på sittematten og fått øye på den.

Den var ganske riktig på størrelse med en drue. Og av gummi, akkurat slik Greve hadde forklart. Ikke helt rund; bunnen var flat, åpenbart for at sprøytespissen på toppen alltid skulle peke rett opp. Jeg holdt gummiballen opp mot øret og ristet, men hørte ingenting. Heldigvis for meg hadde tydeligvis hele innholdet blitt presset inn i Ove Kjikerud da han satte seg på gummiballen. Jeg gned meg på rumpeballen og kjente etter. Jeg var litt svimmel, men hvem ville ikke vært det etter akkurat å ha løftet på liket av en kollega og blitt stukket i ræva av en jævla curacitnål, et mordvåpen som etter all sannsynlighet hadde vært beregnet på meg? Jeg kjente jeg ble lattermild, frykt har av og til den virkningen på meg. Jeg lukket øynene og trakk pusten inn. Dypt. Konsentrerte meg. Latteren forsvant, sinnet kom. Det var faen meg ikke til å tro. Eller var det? Var det ikke nettopp slik en måtte forvente at en psykopatisk voldsmann som Clas Greve ville rydde en ektemann av veien? Jeg sparket hardt i dekket. Én gang, to ganger. Tuppen på min John Lobb-sko fikk en grå flekk.

Men hvordan hadde Greve skaffet seg adgang til bilen? Hvordan i helvete hadde …

Døra til garasjen gikk opp, og svaret spaserte inn.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 41 Jø Nesbø - Headhunters Part 41

Kapittel 11

Curacit

Jeg sto opp klokka åtte og spiste frokost alene. Til å sove de skyldiges søvn sov Diana sannelig godt. Selv hadde jeg bare fått et par timer. Klokka kvart på ni gikk jeg ned til garasjen og låste meg inn. Fra et åpent vindu i nabolaget gjenkjente jeg Turboneger, ikke på grunn av musikken, men engelskuttalen. Taklyset slo seg automatisk på og skinte på min Volvo S80 som majestetisk, men underdanig ventet på sin herre. Jeg grep dørhåndtaket og skvatt til i det samme. Det satt en person i førersetet! Da den første forskrekkelsen hadde gitt seg, så jeg at det var det avlange årebladansiktet til Ove Kjikerud. Nattjobbingen de siste døgnene hadde åpenbart tatt på, for han satt der med lukkede øyne og halvåpen munn. Og han sov tydeligvis tungt, for da jeg åpnet døra, reagerte han fortsatt ikke.

Jeg brukte stemmen fra det tre måneders sersjantkurset jeg hadde gått på mot min fars vilje: «God morgen, Kjikerud!»

Han leet ikke på et øyelokk. Jeg trakk pusten for å blåse en revelje da jeg oppdaget at duken på innertaket var åpnet og kanten av Rubens-bildet stakk ut. En plutselig kulde, som når en florlett vårsky drar forbi sola, fikk meg til å grøsse. Og i stedet for å lage mer lyd, grep jeg tak i skulderen hans og ristet lett. Fremdeles ingen reaksjon.

Jeg ristet hardere. Hodet hans danset viljeløst fram og tilbake på skuldrene.

Jeg la tommel og pekefinger mot halsen der jeg mente hovedpulsåren gikk, men det var umulig å avgjøre om pulsen jeg kjente, kom fra hans eller mitt eget plutselig vilt bankende hjerte. Men han var kald. Altfor kald, var han ikke det, da? Med skjelvende fingrer trakk jeg opp øyelokkene hans. Og det avgjorde saken. Jeg rygget uvegerlig tilbake da de svarte pupillene stirret livløse på meg.

Jeg har alltid tenkt på meg selv som en person som klarer å tenke klart i kritiske situasjoner, en som ikke får panikk. Det kan selvfølgelig hende det er fordi det i mitt liv egentlig ikke har vært noen situasjoner kritiske nok til å få panikk. Bortsett fra den gangen Diana ble gravid, selvfølgelig, og da hadde jeg jo fint greid å få panikk. Så kanskje var jeg en panisk person likevel. I alle fall meldte det seg nå avgjort irrasjonelle tanker. Som at bilen trengte en vask. At Ove Kjikeruds skjorte – med et påsydd Dior-merke – antagelig var kjøpt på en av Thailand-feriene hans. Og at Turboneger egentlig var det alle trodde de ikke var; nemlig et flinkisband. Men jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, at jeg var i ferd med å miste grepet, og lukket øynene hardt sammen og blåste tankene ut av hodet. Så åpnet jeg øynene igjen og måtte innrømme at det hadde rukket å snike seg inn et bitte lite håp. Men nei, realitetene var de samme, liket av Ove Kjikerud satt fremdeles der.

Den første slutningen var enkel: Ove Kjikerud måtte vekk. Om noen fant ham her, ville alt komme for en dag. Jeg dyttet resolutt Kjikerud fram mot rattet, lente meg inntil ryggen hans, grep rundt brystet og halte ham ut. Han var tung og armene hans ble dratt opp som om han prøvde å åle seg ut av grepet mitt. Jeg heiste ham opp igjen og fikk nytt tak, men det samme skjedde; hendene hans veivet opp i ansiktet mitt, og en finger huket seg i munnviken min. Jeg kjente en nedbitt negl skrape mot tungen og spyttet desperat, men smaken av bitter nikotin satt igjen. Jeg slapp ham ned på garasjegulvet, åpnet bagasjelokket, men da jeg skulle dra ham opp, fulgte bare jakka og kopiskjorta med, mens han selv ble sittende på sementen. Jeg bannet, grep med den ene hånda på innsiden av buksebeltet hans, rykket til og sendte ham hodestups inn i det fire hundre og åtti liters bagasjerommet. Hodet hans traff dørken med et bløtt dunk. Jeg smelte igjen bagasjelokket og børstet hendene mot hverandre slik man jo gjerne gjør etter et stykke vel utført, manuelt arbeid.

Så gikk jeg tilbake til førersetet. Det var ingen spor av blod på sitteunderlaget, som var en matte av trekuler av den typen taxisjåfører verden over bruker. Hva faen var det Ove hadde dødd av? Hjertesvikt? Hjernedrypp? Overdose av et eller annet? Jeg kom frem til at amatørdiagnostisering var spilt tid nå, satte meg inn og kjente at trekulene i sittematten pussig nok fremdeles var kroppsvarme. Matten var det eneste av verdi jeg hadde arvet etter far, han hadde brukt den på grunn av hemoroidene, og jeg for å forebygge svineriet i tilfelle jeg var arvelig disponert. En plutselig smerte i den ene skinka fikk meg til å rykke til og slå kneet hardt mot rattet. Jeg bukserte meg ut av bilen. Smerten var alt borte, men det hadde utvilsomt vært et stikk. Jeg bøyde meg over setet og stirret, men kunne ikke se noe uvanlig i den dempede kupébelysningen. Kunne det ha vært en halvdød veps som hadde krøpet bort? Ikke så sent på høsten. Det blinket noe mellom trekuleradene. Jeg bøyde meg nærmere. En tynn, nesten usynlig spiss av metall stakk opp. Det hender at hjernen resonnerer for fort til at bevisstheten greier å holde følge. Det er den eneste forklaringen jeg har på den vage forutanelsen som fikk hjertet mitt til å rase av gårde allerede før jeg hadde løftet på sittematten og fått øye på den.

Den var ganske riktig på størrelse med en drue. Og av gummi, akkurat slik Greve hadde forklart. Ikke helt rund; bunnen var flat, åpenbart for at sprøytespissen på toppen alltid skulle peke rett opp. Jeg holdt gummiballen opp mot øret og ristet, men hørte ingenting. Heldigvis for meg hadde tydeligvis hele innholdet blitt presset inn i Ove Kjikerud da han satte seg på gummiballen. Jeg gned meg på rumpeballen og kjente etter. Jeg var litt svimmel, men hvem ville ikke vært det etter akkurat å ha løftet på liket av en kollega og blitt stukket i ræva av en jævla curacitnål, et mordvåpen som etter all sannsynlighet hadde vært beregnet på meg? Jeg kjente jeg ble lattermild, frykt har av og til den virkningen på meg. Jeg lukket øynene og trakk pusten inn. Dypt. Konsentrerte meg. Latteren forsvant, sinnet kom. Det var faen meg ikke til å tro. I couldn't believe it. Eller var det? Var det ikke nettopp slik en måtte forvente at en psykopatisk voldsmann som Clas Greve ville rydde en ektemann av veien? Jeg sparket hardt i dekket. Én gang, to ganger. Tuppen på min John Lobb-sko fikk en grå flekk.

Men hvordan hadde Greve skaffet seg adgang til bilen? Hvordan i helvete hadde …

Døra til garasjen gikk opp, og svaret spaserte inn.