×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 33

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 33

Og Clas Greves munn beveget seg. Kravlet seg fremover. Åt seg inn der den ikke hadde rett til å gjøre det. Hadde hun skreket? Selvfølgelig hadde hun skreket. Diana kunne ganske enkelt ikke hjelpe for det, et så lett bytte for sitt eget begjær. Første gang vi hadde elsket, hadde jeg tenkt på Bernini-skulpturen i Cornaro-kapellet; «Den hellige Teresas ekstase». Delvis på grunn av Dianas halvåpne munn, det lidende, nesten smertefylte ansiktsuttrykket, den spente blodåren og den konsentrerte rynken i pannen. Og delvis fordi Diana skrek, og jeg alltid har tenkt at Berninis ekstatiske karmelitthelgen skriker idet engelen har trukket pilen ut av hennes bryst og skal til å stikke den inn igjen. Det er i alle fall slik det ser ut for meg, inn-ut-inn, et bilde på guddommelig penetrering, puling på sitt mest sublime, men puling like fullt. Men selv ikke en helgen kunne skrike som Diana. Dianas skrik var en smertefull nytelse, en pilspiss mot trommehinnen som ga gysninger gjennom hele kroppen. Det var et klagende og vedvarende skrik, en tone som bare så vidt steg og sank, som et modellfly. Så gjennomtrengende at jeg etter den første elskovsakten hadde våknet med øresus, og etter tre ukers elsking mente jeg å merke de første symptomene på tinitus; et vedvarende fossefall, eller i hvert fall bekkefall, akkompagnert av en pipelyd som kom og gikk.

Jeg hadde ved et tilfelle uttrykt min bekymring for hørselen, selvfølgelig som en spøk, men Diana hadde slett ikke tatt det humoristisk. Hun var tvert om blitt forferdet og hadde nesten begynt å gråte. Og da vi elsket neste gang, hadde jeg kjent de myke hendene hennes rundt ørene, noe jeg først hadde oppfattet som et litt uvanlig kjærtegn. Men da jeg merket at de koppet seg rundt ørene og formet to varme hørselsvernklokker, skjønte jeg hvilken kjærlighetshandling det var. Effekten var begrenset rent sonisk – skriket boret seg fremdeles rett inn i hjernebarken – men desto større emosjonelt. Jeg er ikke en mann som gråter lett, men idet det gikk for meg, hadde jeg begynt å hulke som et barn. Sannsynligvis fordi jeg visste at ingen, ingen andre ville noensinne elske meg så høyt som denne kvinnen.

Så når jeg nå satt og så på Clas Greve i visshet om at hun hadde skreket også i hans favn, prøvde jeg å ikke tenke på spørsmålet som fulgte. Men akkurat som Diana kunne heller ikke jeg hjelpe for det: Hadde hun holdt for ørene hans?

«Sporet gikk for det meste gjennom tett jungel og sumplandskap,» sa Clas Greve. «Åtte timers dagsmarsjer. Likevel var vi alltid litt på etterskudd, alltid akkurat for sent ute. De andre ga seg én etter én. Feber, dysenteri, slangebitt eller ren, skjær utmattelse. Og fyren var som sagt ganske ubetydelig. Jungelen spiser på forstanden din. Jeg var den yngste, likevel var det til slutt meg de overlot kommandoen til. Og macheten.»

Diana og Greve. Da jeg hadde parkert Volvoen i garasjen etter å ha kjørt hjem fra Greves leilighet, hadde jeg et øyeblikk vurdert å rulle ned vinduene, bare la motoren gå og puste inn karbondioksyd, monodioksyd eller hva faen det er man puster inn, det skal i alle fall være en behagelig død.

«Da vi hadde fulgt sporet hans i sekstitre dager gjennom tre hundre og tjue kilometer av det verste landskapet du kan tenke deg, var jaktlaget vårt redusert til meg og en ung jypling fra Groningen som var for dum til å bli gal. Jeg fikk kontakt med hovedkvarteret og fikk flydd inn en nietherterrier. Kjenner dere til rasen? Nei vel. Det er verdens beste sporhund. Og grenseløst lojal, den angriper alt du peker på, uansett størrelse. En venn for livet. Bokstavelig talt. Helikopteret droppet bikkja, en valp på litt over ett år, midt i jungelen i det enorme Sipaliwini-området, det er der de dropper kokainen også. Droppstedet viste seg imidlertid å være over ti kilometer fra der vi skjulte oss. Det ville være et mirakel ikke bare om den greide å oppspore oss, men om den i det hele tatt overlevde ett døgn i jungelen. Den brukte i underkant av to timer på å finne oss.»

Greve lente seg tilbake i stolen. Han hadde full kontroll nå.

«Jeg ga den navnet Sidewinder. Etter den varmesøkende raketten, dere vet? Jeg elsket den bikkja. Det er derfor jeg har en nietherterrier den dag i dag, jeg hentet den i Nederland i går, det er faktisk barnebarnet til Sidewinder.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 33 Jø Nesbø - Headhunters Part 33

Og Clas Greves munn beveget seg. Kravlet seg fremover. Åt seg inn der den ikke hadde rett til å gjøre det. Hadde hun skreket? Selvfølgelig hadde hun skreket. Diana kunne ganske enkelt ikke hjelpe for det, et så lett bytte for sitt eget begjær. Første gang vi hadde elsket, hadde jeg tenkt på Bernini-skulpturen i Cornaro-kapellet; «Den hellige Teresas ekstase». Delvis på grunn av Dianas halvåpne munn, det lidende, nesten smertefylte ansiktsuttrykket, den spente blodåren og den konsentrerte rynken i pannen. Og delvis fordi Diana skrek, og jeg alltid har tenkt at Berninis ekstatiske karmelitthelgen skriker idet engelen har trukket pilen ut av hennes bryst og skal til å stikke den inn igjen. Det er i alle fall slik det ser ut for meg, inn-ut-inn, et bilde på guddommelig penetrering, puling på sitt mest sublime, men puling like fullt. Men selv ikke en helgen kunne skrike som Diana. Dianas skrik var en smertefull nytelse, en pilspiss mot trommehinnen som ga gysninger gjennom hele kroppen. Det var et klagende og vedvarende skrik, en tone som bare så vidt steg og sank, som et modellfly. Så gjennomtrengende at jeg etter den første elskovsakten hadde våknet med øresus, og etter tre ukers elsking mente jeg å merke de første symptomene på tinitus; et vedvarende fossefall, eller i hvert fall bekkefall, akkompagnert av en pipelyd som kom og gikk.

Jeg hadde ved et tilfelle uttrykt min bekymring for hørselen, selvfølgelig som en spøk, men Diana hadde slett ikke tatt det humoristisk. Hun var tvert om blitt forferdet og hadde nesten begynt å gråte. Og da vi elsket neste gang, hadde jeg kjent de myke hendene hennes rundt ørene, noe jeg først hadde oppfattet som et litt uvanlig kjærtegn. Men da jeg merket at de koppet seg rundt ørene og formet to varme hørselsvernklokker, skjønte jeg hvilken kjærlighetshandling det var. Effekten var begrenset rent sonisk – skriket boret seg fremdeles rett inn i hjernebarken – men desto større emosjonelt. Jeg er ikke en mann som gråter lett, men idet det gikk for meg, hadde jeg begynt å hulke som et barn. Sannsynligvis fordi jeg visste at ingen, ingen andre ville noensinne elske meg så høyt som denne kvinnen.

Så når jeg nå satt og så på Clas Greve i visshet om at hun hadde skreket også i hans favn, prøvde jeg å ikke tenke på spørsmålet som fulgte. Men akkurat som Diana kunne heller ikke jeg hjelpe for det: Hadde hun holdt for ørene hans?

«Sporet gikk for det meste gjennom tett jungel og sumplandskap,» sa Clas Greve. «Åtte timers dagsmarsjer. Likevel var vi alltid litt på etterskudd, alltid akkurat for sent ute. De andre ga seg én etter én. Feber, dysenteri, slangebitt eller ren, skjær utmattelse. Og fyren var som sagt ganske ubetydelig. Jungelen spiser på forstanden din. Jeg var den yngste, likevel var det til slutt meg de overlot kommandoen til. Og macheten.»

Diana og Greve. Da jeg hadde parkert Volvoen i garasjen etter å ha kjørt hjem fra Greves leilighet, hadde jeg et øyeblikk vurdert å rulle ned vinduene, bare la motoren gå og puste inn karbondioksyd, monodioksyd eller hva faen det er man puster inn, det skal i alle fall være en behagelig død.

«Da vi hadde fulgt sporet hans i sekstitre dager gjennom tre hundre og tjue kilometer av det verste landskapet du kan tenke deg, var jaktlaget vårt redusert til meg og en ung jypling fra Groningen som var for dum til å bli gal. Jeg fikk kontakt med hovedkvarteret og fikk flydd inn en nietherterrier. Kjenner dere til rasen? Nei vel. Det er verdens beste sporhund. Og grenseløst lojal, den angriper alt du peker på, uansett størrelse. En venn for livet. Bokstavelig talt. Helikopteret droppet bikkja, en valp på litt over ett år, midt i jungelen i det enorme Sipaliwini-området, det er der de dropper kokainen også. Droppstedet viste seg imidlertid å være over ti kilometer fra der vi skjulte oss. Det ville være et mirakel ikke bare om den greide å oppspore oss, men om den i det hele tatt overlevde ett døgn i jungelen. Den brukte i underkant av to timer på å finne oss.»

Greve lente seg tilbake i stolen. Han hadde full kontroll nå.

«Jeg ga den navnet Sidewinder. Etter den varmesøkende raketten, dere vet? Jeg elsket den bikkja. Det er derfor jeg har en nietherterrier den dag i dag, jeg hentet den i Nederland i går, det er faktisk barnebarnet til Sidewinder.»