Jø Nesbø - Hodejegerne Part 29
Tredje etasje. Ikke noe navn på døra, men jeg visste at det var her. Dobbeltdør med ruglet glass. Jeg var ikke så rolig som jeg hadde trodd, for hjertet mitt hamret mot innsiden av ribbeina og jeg bommet på nøkkelhullet. Ove hadde en gang fortalt meg at det første som forsvinner når man er redd, er finmotorikken. Han hadde lest det i en bok om nærkamp, hvordan evnen til å lade et våpen forsvinner når man stilles overfor et annet våpen. Like fullt traff nøkkelen hullet på andre forsøk. Og gikk rundt, lydløst, glatt og perfekt. Jeg trykket ned håndtaket og dro døra til meg. Skjøv den fra meg. Men den ville ikke opp. Jeg dro igjen. Faen i helvete! Hadde Greve satt inn en ekstra lås? Skulle alle mine drømmer og planer knuses her på grunn av en jævla ekstra lås? Jeg dro alt jeg kunne i døra, nærmest i panikk. Den løsnet fra karmen med et smell og glasset ble stående og dirre i karmen mens det kastet ekko bortover oppgangen. Jeg gled innenfor, lukket døra forsiktig bak meg og pustet ut. Og den syntes med ett idiotisk, tanken som hadde slått meg i går kveld. Kom jeg ikke til å savne denne spenningen som jeg var blitt så vant til?
På innpust fyltes nese, munn og lunger av løsemidler; lateksmaling, lakk og lim.
Jeg skrittet over malingsspannene og rullene med tapet i gangen og gikk innover i leiligheten. Gråpapir på rutete eikeparkett, brystpanel, murstøv, gamle vinduer som tydeligvis skulle skiftes. Stuer på størrelse med små ballsaler som lå på rekke og rad.
Jeg fant det halvferdige kjøkkenet på innsiden av den midterste stua. Strenge linjer, metall og heltre, utvilsomt dyrt, jeg tippet på Poggenpohl. Jeg gikk inn på pikeværelset, og der var døra bak bokhyllene. Jeg hadde allerede tatt høyde for at den kunne være låst, men visste også at det i tilfelle ville være verktøy i leiligheten som jeg kunne bryte den opp med.
Det ble ikke nødvendig. Hengslene skrek lavt og advarende da døra svingte opp.
Jeg steg inn i et mørkt, tomt og avlangt rom, tok fram lommelykta fra innsiden av kjeledressen og førte den blekgule lyskjeglen bortover veggene. Det hang fire bilder der inne. Tre av dem var for meg ukjente. Det fjerde var det ikke.
Jeg stilte meg rett foran det og kjente den samme tørrheten i munnen som da Greve hadde sagt tittelen.
«Jakten på det kalydonske villsvin».
Lyset syntes å trenge ut fra de underliggende og nesten fire hundre år gamle lagene med maling. Sammen med skyggene ga det jaktscenen omriss og form, det Diana hadde forklart meg kaltes clair-obscure. Bildet hadde en nesten fysisk virkning, en magnetisme som dro deg inn, det var som å møte en karismatisk person man tidligere bare har kjent fra fotografier og omtale. Jeg var ikke forberedt på all denne skjønnheten. Jeg kjente igjen fargene fra de yngre og mer berømte jaktbildene hans i Dianas kunstbøker – «Løvejakt», «Flodhest- og krokodillejakt», «Tigerjakt». I boken jeg leste i går hadde det stått at dette var Rubens' første jaktmotiv, selve utgangspunktet for de senere mesterverkene. Det kalydonske villsvinet var blitt sendt ut av gudinnen Artemis for å myrde og herje i Kalydon, som hevn for at hun som gudinne var blitt neglisjert av menneskene. Men det var Kalydons beste jeger, mennesket Meleager, som til slutt drepte villsvinet med spydet sitt. Jeg stirret på Meleagers nakne, muskuløse kropp, det hatefulle ansiktsuttrykket som minnet meg om noen, på spydet som var på vei inn i beistets kropp. Så dramatisk og likevel andaktsfullt. Så nakent og likevel hemmelighetsfullt. Så enkelt. Og så verdifullt.
Jeg løftet bildet ned, bar det ut på kjøkkenet og la det på benken. Den gamle rammen hadde som jeg regnet med, en blindramme på baksiden som lerretet var festet til. Jeg tok fram de to eneste verktøyene jeg hadde med og trengte; en syl og en avbitertang. Jeg klippet over de fleste nellikspikrene, dro ut de som skulle brukes igjen, løsnet blindramma og brukte sylen til å vippe ut stiftene. Jeg fomlet mer enn jeg pleide, kanskje Ove hadde rett om det med finmotorikken likevel. Men tjue minutter senere var reproduksjonen endelig på plass i rammen og originalen i mappen.
Jeg hengte bildet på plass, lukket døra bak meg, sjekket at jeg ikke hadde etterlatt noen spor og gikk ut av kjøkkenet med en svett hånd hardt rundt mappehåndtaket.
