Jø Nesbø - Hodejegerne Part 27
Den skarpe, kalde lufta fra det åpne vinduet fikk huden over dyna til å nuppe seg og jeg kjente ereksjonen komme.
Men pusten hennes var alt dyp og jevn.
Jeg slapp henne. Hun gled over på ryggen, trygg og forsvarsløs som et spedbarn.
Jeg smatt ut av senga.
Mizukoalteret var tilsynelatende urørt siden i går. Det gikk vanligvis aldri en dag uten at hun gjorde en eller annen synlig forandring: skiftet vann, satte inn et nytt vokslys, nye blomster.
Jeg gikk opp i stua, skjenket meg en whisky. Parketten var kald borte ved vinduet. Whiskyen var en tretti år gammel Macallan, en gave fra en fornøyd kunde. De var børsnotert nå. Jeg så ned mot garasjen som var badet i måneskinn. Ove var nok på vei. Han ville låse seg inn i garasjen og sette seg inn i bilen som han hadde reservenøkler til. Ta ut Eva Mudocci, legge henne i mappen og gå ned til sin egen bil som sto parkert i betryggende avstand, langt nok unna til at ingen ville forbinde den med huset vårt. Han ville kjøre til heleren i Göteborg, levere bildet og være tilbake utpå morgenkvisten. Men Eva Mudocci var uinteressant nå, en irriterende fillejobb som bare måtte fås unna. Når Ove kom tilbake fra Göteborg, ville han forhåpentligvis ha med en brukbar reproduksjon av Rubens' villsvinjakt, som han ville plassere under innertaket i Volvoen før vi eller naboene sto opp.
Tidligere hadde Ove brukt min bil til Göteborg-turene. Jeg hadde aldri snakket med heleren, og han kjente forhåpentligvis ikke til at noen andre enn Ove var involvert. Det var slik jeg ville ha det, færrest mulig kontaktpunkter, færrest mulig som på et eller annet tidspunkt ville kunne rette fingeren mot meg. Kriminelle ble før eller siden tatt, og da gjaldt det å ha mest mulig avstand mellom dem og meg. Det var derfor jeg sørget for aldri å bli sett offentlig i samtale med Ove Kjikerud, og derfor jeg brukte en automattelefon når jeg måtte kontakte ham, jeg ville ikke at noen av mine telefonnumre skulle være på Ove Kjikeruds samtalelogg når han ble tatt. Delingen av pengene og den mer strategiske planlegging foregikk på en avsidesliggende hytte i Elverums-traktene. Ove leide hytta av en eremitt av en bonde, og vi ankom alltid i hver vår bil.
Og det var på vei til denne hytta at det hadde slått meg hvilken risiko jeg løp ved at Ove brukte min bil til å kjøre bildene til Göteborg. Jeg hadde passert en fartskontroll, og der hadde jeg sett hans nesten tretti år gamle Mercedes, en svart og grundig stylet 280 SE, stå parkert ved siden av en politibil. Og det gikk opp for meg at Ove Kjikerud selvfølgelig er en av disse notoriske råkjørerne som er ute av stand til å holde fartsgrensene. Jeg hadde innprentet ham at han alltid skulle fjerne den automatiske betalingsbrikken fra frontruta når han kjørte min Volvo til Göteborg siden bompasseringer med betalingsbrikke blir registrert og jeg ikke var interessert i å forklare politiet hvorfor jeg hadde kjørt opp og ned på E6 ved nattetid flere ganger i året. Men da jeg passerte Oves Mercedes i den fartskontrollen på vei mot Elverum, skjønte jeg at det var det som var den største risikoen: At politiet ville stoppe råkjører og gammel kjenning Ove Kjikerud på vei til Göteborg og lure på hva i all verden han gjorde med bilen til den respektable, nå ja, hodejegeren Roger Brown. Og at derfra og ut ville det bare være dårlige nyheter. Fordi Kjikerud mot Inbaud, Reid og Buckley bare kunne ha ett utfall.
Jeg syntes jeg kunne se noe bevege seg i mørket nede ved garasjen.
I morgen var D-dag. Drømmedag. Dommedag. Dimmedag. For hvis alt gikk etter planen, var dette det siste kuppet. Jeg ville være i mål, fri, han som slapp unna med det.
Byen funklet løfterikt under oss.
Lotte svarte på femte ring. «Roger?» Forsiktig, skånsomt. Som om det var hun som vekket meg og ikke omvendt.
Jeg la på.
Og tømte resten av whiskyglasset i én slurk.
