Jø Nesbø - Hodejegerne Part 1

Prolog

En kollisjon mellom to kjøretøyer er enkel fysikk. Alt er overlatt til tilfeldighetene, men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik masse ganger endring i hastighet. Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene og du har en fortelling som er enkel, sann og nådeløs. Den forteller for eksempel hva som skjer når et fullastet vogntog på tjuefem tonn og med en fart på åtti kilometer i timen treffer en personbil på atten hundre kilo med samme fart. Basert på tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De er tragedier. Og det er personbilen som er i trøbbel.

Det er merkelig stille, jeg kan høre vinden puste i trærne og elven som flytter vannet sitt. Armen min er lammet, og jeg henger opp ned, klemt fast i kjøtt og stål. Over meg, fra dørken, drypper det blod og bensin. Under meg, på det sjakkmønstrede biltaket, ligger en neglesaks, en avrevet arm, to døde mennesker og en åpen beautybag. Verden har ingen skjønnhet, bare beauty. Den hvite dronningen er ødelagt, jeg er en drapsmann, og ingen her inne puster. Ikke jeg heller. Derfor skal jeg snart dø. Lukke øynene og gi opp. Det er deilig å gi opp. Jeg vil ikke vente lenger nå. Og derfor haster det med å fortelle denne fortellingen, denne varianten, denne historien om legemenes vinkler i forhold til hverandre.

DEL I

FØRSTE INTERVJU

Kapittel 1

Kandidat

Kandidaten var vettskremt.

Han var iført rustning fra Gunnar Øye; grå Ermenegildo Zegna dress, håndsydd skjorte fra Borelli og et burgunderrødt slips med sædcellemønster, jeg tippet Cerruti 1881. Men skoene var jeg sikker på; håndsydd Ferragamo. Jeg hadde hatt et slikt par selv.

Papirene foran meg fortalte at kandidaten var væpnet med en eksamen fra Norges Handelshøyskole i Bergen med snitt på nesten syv, en periode på Stortinget for Høyre og en fireårs suksesshistorie som leder for en norsk industribedrift i klassen mellomstor.

Og likevel var Jeremias Lander vettskremt. Overleppen var våt av svette.

Han løftet vannglasset sekretæren min hadde plassert på det lave bordet mellom oss.

«Jeg vil gjerne …,» sa jeg, smilte. Ikke det åpne, betingelsesløse smilet som inviterer en vilt fremmed inn i varmen, ikke det useriøse. Men det høflige, semivarme smilet som ifølge faglitteraturen signaliserer intervjuerens profesjonalitet, objektivitet og analytiske tilnærmingsmåte. Det er rett og slett intervjuerens fravær av følelsesmessig engasjement som får kandidaten til å stole på hans integritet. Og dermed vil kandidaten – ifølge faglitteraturen – også gi mer nøktern, objektiv informasjon ettersom han er gitt en følelse av at skuespill vil bli gjennomskuet, overdrivelser avslørt, taktikkeri straffet. Men jeg smiler ikke slik på grunn av faglitteraturen. For jeg driter i faglitteraturen, den er bunker med ulik grad av kvalifisert bullshit, og alt jeg trenger er Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns avhørsmodell. Nei, jeg smiler slik fordi jeg er sånn; profesjonell, analytisk og uten følelsesmessig engasjement. Jeg er hodejeger. Det er ikke særlig vanskelig. Men jeg er konge på haugen.

«Jeg vil gjerne,» gjentok jeg. «At vi går videre med at du forteller litt om livet ditt utenom jobben også.»

«Finnes det?» Latteren hans lå en halvannen tone høyere enn den burde. Når man avleverer en såkalt tørr spøk i et jobbintervju, er det dessuten uheldig å både le av den selv og stirre på mottageren for å se om den går hjem.

«Jeg håper da det,» sa jeg, og latteren hans gikk over i kremting. «Jeg tror ledelsen i denne bedriften legger vekt på at den nye toppsjefen deres skal ha et balansert liv. De er ute etter en som kan sitte noen år, en langdistansetype som kan disponere løpet sitt. Ikke en som er utbrent etter fire år.»

Jeremias Lander nikket mens han svelget ned enda en munnfull vann.

Han var anslagsvis fjorten centimeter høyere enn meg og tre år eldre. Altså trettiåtte. Litt ung for jobben. Og han visste det, det var derfor han hadde farget håret nesten umerkelig grått ved tinningene. Jeg hadde sett det før. Jeg har sett alt før. Jeg hadde sett kandidaten som var plaget med svette hender komme med kalk i høyre jakkelomme og gi meg det tørreste, hviteste håndtrykk. Landers hals lagde en ufrivillig klukkelyd. Jeg noterte på intervjuguiden: MOTIVERT. LØSNINGSORIENTERT.

«Du bor altså her i Oslo?» sa jeg.

Han nikket. «Skøyen.»

«Og gift med …» Jeg bladde i papirene hans og satte opp det irriterte ansiktsuttrykket som får kandidatene til å skjønne at jeg forventer at de tar initiativ.

«Camilla. Vi har vært gift i ti år. To barn. De går på skolen.»