Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (9)

En lav mumling bredte seg gjennom mengden. A low murmur spread through the crowd. Gutten sverget ved Jesus Kristus. The boy swore by Jesus Christ. Engelskmannen var taus. The Englishman was silent. Men mumlingen varte lenger enn en enkelt ed skulle tilsi: menneskene ba også om himmelens beskyttelse. But the murmuring lasted longer than a single oath would indicate: the people also asked for the protection of heaven.

Så lød en lang klarinettone, og alle steg opp på hvert sitt dyr. Then a long clarinet note sounded, and everyone mounted their animals. Gutten og engelskmannen hadde kjøpt kameler, og begge hadde et svare strev med å komme seg opp på dem. The boy and the Englishman had bought camels, and both had a hard time getting on them. Gutten syntes synd på engelskmannens kamel: den var lastet med tunge sekker fulle av bøker. The boy felt sorry for the Englishman's camel: it was loaded with heavy sacks full of books.

— Det finnes ikke tilfeldigheter, sa engelskmannen i et forsøk på å ta opp tråden fra samtalen i varehuset. "There are no coincidences," said the Englishman in an attempt to pick up the thread from the conversation in the department store. — Det var en venn av meg som fikk meg til å dra hit, for han kjente til en araber som... "It was a friend of mine who made me go here, because he knew an Arab who...

Men i samme øyeblikk satte karavanen seg i bevegelse, og gutten hørte ikke lenger hva engelskmannen sa. But at the same moment the caravan started moving, and the boy no longer heard what the Englishman was saying. Men han visste hva det dreide seg om: dette mystiske båndet som forener en ting med en annen, det som hadde fått ham til å velge gjeterlivet, til å drømme den samme drømmen to ganger, til å reise til en by som lå i nærheten av Afrika, til å møte en konge på en plass... But he knew what it was all about: this mysterious bond that unites one thing to another, that had made him choose the shepherd's life, to dream the same dream twice, to travel to a city that lay near Africa, to meet a king in a place...

«Jo nærmere du kommer drømmen, desto mer blir din egen historie den egentlige grunnen til å leve,» tenkte gutten. "The closer you get to the dream, the more your own story becomes the real reason for living," the boy thought.

\*\*\*

Karavanen beveget seg østover. The caravan moved east. De brøt opp om morgenen, stanset når solen var på sitt varmeste og fortsatte videre om ettermiddagen. They broke out in the morning, stopped when the sun was at its hottest, and continued on in the afternoon.

Gutten vekslet ikke mange ordene med engelskmannen, som stort sett satt fordypet i bøkene sine. The boy did not exchange many words with the Englishman, who mostly sat engrossed in his books. Han ble isteden sittende der i taushet og se på dyrenes og menneskenes ferd gjennom ørkenen. Instead, he sat there in silence and watched the animals and people move through the desert.

Nå var alt helt annerledes enn den dagen de hadde dratt. Now everything was completely different from the day they had left. Da hadde det vært skrik og skrål, barnegråt og dyrevrinsk. Then there would have been screams and shouts, children's cries and animal squeals. Men ute i ørkenen, der var det ingenting annet enn evig vind, og stillheten ble bare brutt av dyrenes skritt. But out in the desert, there was nothing but eternal wind, and the silence was only broken by the footsteps of the animals. Selv driverne snakket lite sammen. Even the drivers spoke little to each other.

— Jeg har krysset denne ørkenen mange ganger, sa en kameldriver en kveld. "I have crossed this desert many times," said a camel driver one evening. - Men ørkenen er så stor og horisonten så fjern at menneskene føler seg små og tier stille. - But the desert is so big and the horizon so distant that people feel small and remain silent.

Selv om han aldri hadde vært i ørkenen før, skjønte gutten hva kameldriveren ville si. Although he had never been in the desert before, the boy understood what the camel driver wanted to say. Hver gang han så ut over havet eller stirret inn i et bål, kunne han sitte taus i time etter time, uten å tenke på noe som helst, oppslukt av uendeligheten og naturens krefter. Whenever he looked out over the sea or stared into a fire, he could sit in silence for hour after hour, without thinking of anything, absorbed in infinity and the forces of nature.

«Jeg har lært noe av sauer og jeg har lært noe av glass,» tenkte han. «Jeg kan også lære noe av ørkenen. Den virker gammel og klok.»

Vinden blåste uopphørlig. The wind blew incessantly. Gutten tenkte på den dagen da han hadde sittet oppe på en borg i Tarifa og kjent den samme vinden. The boy thought of the day when he had sat atop a castle in Tarifa and felt the same wind. Kanskje den nå strøk seg over pelsen til sauene hans, som fortsatte sin vandring over Andalusias sletter etter mat og vann. Perhaps it now spread over the fur of his sheep, which continued their wanderings across the plains of Andalusia in search of food and water.

«Det er ikke mine sauer lenger,» sa han til seg selv uten vemodighet. "They are not my sheep any more," he said to himself without wistfulness. «De har nok vennet seg til en annen gjeter, og meg har de glemt. Det er godt. Den som er vant til å reise, vet alltid at avskjedens time en dag kommer.» Anyone who is used to traveling always knows that the time to say goodbye will one day come.”

Så kom han til å tenke på kjøpmannens datter, og han fikk en bestemt følelse av at hun allerede hadde giftet seg. Then he thought of the merchant's daughter, and he had a definite feeling that she had already married. Kanskje med en baker, hvem vet, eller med en gjeter som også kunne lese og fortelle fantastiske historier; når alt kom til alt var han ikke den eneste. Maybe with a baker, who knows, or with a shepherd who could also read and tell wonderful stories; after all, he wasn't the only one. Fornemmelsen fikk ham til å undres på om han var i ferd med å lære seg universets språk, der menneskenes fortid og fremtid står skrevet. The sensation made him wonder if he was in the process of learning the language of the universe, in which the past and future of mankind are written. «Intuisjon» hadde moren hans kalt det, og det demret for ham at fornemmelsene kanskje var sjelens raske dykk i livets universelle elv, der alle menneskenes historier er knyttet sammen og alt står skrevet. "Intuition" his mother had called it, and it dawned on him that the sensations were perhaps the soul's rapid plunge into the universal river of life, where all people's stories are connected and everything is written.

«Maktub,» sa gutten tor seg selv og tenkte på glasshandleren. "Maktub," the boy said to himself, thinking of the glass merchant.

\*\*\*

Ørkenen var noen ganger sand, andre ganger stein. The desert was sometimes sand, other times stone. Når karavanen kom til et steinete parti, gikk den rundt, og omveien ble enda lengre når de støtte på store klipper. When the caravan came to a rocky part, it went around, and the detour became even longer when they came to rest on large rocks. Når sanden var altfor løs for kamelenes hover, fant de et sted der sanden var fastere. When the sand was too loose for the camels' hooves, they found a place where the sand was firmer. Noen steder, der det måtte ha ligget en sjø, var bakken dekket av salt. In some places, where there must have been a lake, the ground was covered with salt. Da begynte dyrene å ynke seg, og kameldriverne steg av, lastet bagasjen på sine egne skuldre og leide dem over området. Then the animals began to take pity, and the camel drivers dismounted, loaded the luggage on their own shoulders and led them across the area. Hvis en veiviser ble syk eller døde, trakk driverne lodd og utpekte en ny. If a wizard fell ill or died, the drivers drew lots and appointed a new one.

Men uansett hvor mange omveier de måtte ta, fortsatte karavanen mot det samme punktet. But no matter how many detours they had to take, the caravan continued towards the same point. Så snart hindrene var overvunnet, fulgte de på ny stjernen som viste oasens posisjon. As soon as the obstacles were overcome, they again followed the star which showed the position of the oasis. Når de reisende så den lyse på morgenhimmelen, visste de at den ledet an til vann, dadler og palmer. When the travelers saw the light in the morning sky, they knew it led to water, dates and palm trees. Det var bare engelskmannen som ikke oppfattet det. It was only the Englishman who did not perceive it. Han satt for det meste begravet i bøkene sine. He was mostly buried in his books.

Også gutten hadde en bok som han forsøkte å lese i de første dagene av reisen. Men han syntes det var mer spennende å se på karavanen og å lytte til vinden. Så snart han var blitt fortrolig med kamelen sin og hadde lært å like den, kastet han boken. As soon as he had become familiar with his camel and had learned to like it, he threw the book away. Den var bare dødvekt, og dessuten hadde gutten fått det for seg at det skjedde noe spennende hver gang han åpnet boken og skulle til å lese. It was just dead weight, and besides, the boy had realized that something exciting happened every time he opened the book and was about to read.

Han ble venn med kameldriveren som alltid red ved siden av ham. He befriended the camel driver who always rode beside him. Når de satt rundt bålet om kvelden, fortalte han kameldriveren om sine eventyr fra dengang han var gjeter. When they sat around the fire in the evening, he told the camel driver about his adventures from when he was a shepherd.

En kveld begynte kameldriveren å snakke om sitt eget liv. One evening the camel driver began to talk about his own life.

- Jeg bodde på et sted i nærheten av El Cairum, sa han. — Jeg hadde jordstykket mitt, familien min og et liv som jeg ville leve til den dagen jeg døde. — I had my piece of land, my family and a life that I wanted to live until the day I died. Et år da avlingen var god, dro vi til Mekka alle sammen. One year when the harvest was good, we all went to Mecca. Det var den eneste plikten jeg ennå ikke hadde oppfylt i livet. It was the only duty I had not yet fulfilled in my life. Jeg kunne dø i fred, og det gjorde meg glad. I could die in peace, and that made me happy.

Men en dag begynte jorden å skjelve, og Nilen gikk over sine bredder. But one day the earth began to tremble, and the Nile overflowed its banks. Det jeg trodde bare hendte andre, hendte nå meg. What I thought only happened to others, now happened to me. Naboene mine var redde for å miste oliventrærne sine i oversvømmelsen, kona mi var engstelig for at barna våre skulle bli tatt av flommen, og jeg var redd for at alt jeg hade bygget opp, skulle bli revet ned. My neighbors were afraid of losing their olive trees in the flood, my wife was anxious that our children would be swept away by the flood, and I was afraid that everything I had built would be torn down.

Men det var ingenting å gjøre. Jorden var ikke lenger dyrkbar, og jeg måtte finne en annen måte å tjene til livets opphold på. The land was no longer arable and I had to find another way to make a living. I dag er jeg kameldriver. Today I am a camel driver. Men nå har jeg også forstått Allahs ord: Frykt ikke det ukjente, for alle mennesker kan gripe det de ønsker og trenger. But now I have also understood Allah's words: Do not fear the unknown, for all people can grasp what they want and need.

Vi er bare redd for å miste det vi har, enten det er livet vårt eller avlingene våre, men det er en frykt som blir borte når vi innser at vår og verdens historie er skrevet ned av en og samme hånd. We are only afraid of losing what we have, whether it is our life or our crops, but it is a fear that disappears when we realize that our history and the history of the world is written by the same hand.

\*\*\*

Det hendte at de møtte andre karavaner, og da slo de seg sammen for natten. It happened that they met other caravans, and then they joined together for the night. Den ene hadde alltid noe den andre trengte - som om alt virkelig var skrevet av en og samme hånd. One always had something the other needed - as if everything had really been written by the same hand. Kameldriverne samlet seg rundt leirbålet og utvekslet opplysninger om sandstormer og fortalte hverandre historier fra ørkenen. The camel drivers gathered around the campfire and exchanged information about sandstorms and told each other stories from the desert.

Andre ganger dukket det opp mystiske menn som var innhyllet i svarte kitler; det var beduiner som holdt oppsikt med ruten karavanene fulgte. At other times, mysterious men shrouded in black robes appeared; there were Bedouins who kept track of the route the caravans followed. De fortalte om ransmenn og krigerske stammer. They told of robbers and warlike tribes. Så forsvant de like stille som de hadde kommet, svøpt i sine lange gevanter som dekket alt unntatt øynene. Then they disappeared as quietly as they had come, wrapped in their long robes that covered everything but their eyes.

\*\*\*

En kveld kom kameldriveren bort til bålet der gutten og engelskmannen satt. One evening the camel driver came over to the fire where the boy and the Englishman were sitting.

— Det går rykter om en stammekrig, sa han. "There are rumors of a tribal war," he said.

De ble sittende tause alle tre. All three of them sat silent. Gutten hadde følt at det lå frykt i luften, selv om ingen hadde sagt noe. The boy had felt fear in the air, even though no one had said anything.

Nok en gang hadde han forstått dette språket uten ord, alle tings språk. Once again he had understood this language without words, the language of all things.

Etter en stund spurte engelskmannen om de hadde grunn til å være redde. After a while the Englishman asked if they had reason to be afraid.

— Den som drar inn i ørkenen kan ikke snu, svarte kameldriveren. "He who goes into the desert cannot turn back," answered the camel driver. - Og når vi ikke kan snu, bør vi bare konsentrere oss om hvordan vi kan fortsette videre på beste måte. - And when we can't turn around, we should just concentrate on how we can continue on in the best way. Resten ligger i Allahs hender, også farene. The rest is in Allah's hands, including the dangers.

Og han avsluttet med det mystiske ordet: — Maktub. And he concluded with the mysterious word: — Maktub.

— Du burde være mer oppmerksom på karavanen, sa gutten. "You should pay more attention to the caravan," said the boy. - Den tar mange omveier, men holder alltid kursen mot det samme stedet. - It takes many detours, but always keeps its course towards the same place.

- Og du burde lese mer om verden, svarte engelskmannen. - And you should read more about the world, replied the Englishman. — Bøker er akkurat som karavaner. — Books are just like caravans.

\*\*\*

Nå fortsatte den store gruppen av mennesker og dyr i raskere tempo. Now the large group of people and animals continued at a faster pace. Tausheten som hadde rådet om dagen, regjerte nå også om kvelden, da de ellers pleide å samles rundt leirbålene for å prate. The silence that had prevailed during the day now also reigned in the evening, when they used to gather around the campfires to chat. En dag besluttet lederen for karavanen at de ikke lenger skulle tenne opp ild, slik at ingen skulle få øye på dem. One day the leader of the caravan decided that they should no longer light fires, so that no one would notice them.

For å beskytte seg mot nattekulden plasserte de dyrene i en sirkel, og så sov alle sammen i midten. To protect themselves from the cold of the night, they placed the animals in a circle, and then they all slept together in the middle.

Lederen satte ut væpnede vakter rundt leiren. The leader posted armed guards around the camp.

En natt ble engelskmannen liggende uten å få sove. One night the Englishman lay without sleep. Gutten var også våken, og sammen gikk de en tur i sanddynene rundt leiren. The boy was also awake, and together they went for a walk in the dunes around the camp. Det var fullmåne, og gutten fortalte om alt han hadde opplevd. It was a full moon, and the boy told about everything he had experienced.

Engelskmannen ble interessert i det gutten fortalte om butikken som gikk bedre etter at han hadde begynt å arbeide der. The Englishman became interested in what the boy told about the shop, which went better after he had started working there.

- Dette er prinsippet som styrer alle ting, sa han. - This is the principle that governs all things, he said. - I alkymien kalles det verdenssjelen, og du er alltid nærmest verdens sjel når du ønsker noe av hele ditt hjerte. - In alchemy it is called the world soul, and you are always closest to the world soul when you want something with all your heart. Den er alltid en positiv kraft. It is always a positive force.

Han sa også at det ikke bare var menneskenes gave; alt som fantes her i verden hadde en sjel, om det så var en stein, et stykke metall, en plante, et dyr eller en ganske alminnelig tanke. He also said that it was not only the gift of men; everything that existed in this world had a soul, whether it was a stone, a piece of metal, a plant, an animal or a fairly ordinary thought.

- For jorden lever, og alt som finnes i denne verden er i uopphørlig bevegelse; og den har en sjel. - For the earth lives, and everything that exists in this world is in ceaseless motion; and it has a soul. Vi er en del av denne sjelen, og den arbeider alltid for oss, selv om vi sjelden ser det. We are part of this soul, and it is always working for us, even if we rarely see it. Da du arbeidet i butikken, arbeidet selv glassene for at du skulle lykkes. When you worked in the shop, the glasses themselves worked for you to succeed.

Gutten ble gående en stund uten å si noe. The boy walked for a while without saying anything. Han så på månen og den hvite sanden. He looked at the moon and the white sand.

- Jeg har sett på karavanen på veien gjennom ørkenen, sa han til slutt. - I have looked at the caravan on the road through the desert, he said at last. — De snakker samme språk, og derfor tillater ørkenen karavanen å krysse den. — They speak the same language, and therefore the desert allows the caravan to cross it.

Den veier og måler hvert skritt den tar for å se om den gjør akkurat det den skal og må; og gjør den det, vil den nå fram til oasen. It weighs and measures every step it takes to see if it is doing exactly what it should and must; and if it does so, it will reach the oasis. Hvis du eller jeg hadde lagt freidig ivei inn i ørkenen uten å forstå dette språket, ville vi vært døde før den første dagen var omme. If you or I had boldly set off into the desert without understanding this language, we would be dead before the first day was over.

De ble gående og se på månen begge to. They both kept walking and looking at the moon.

— Dette er tegnenes magi, fortsatte gutten. "This is the magic of signs," continued the boy. — Jeg har sett hvordan driverne leser ørkenens tegn og hvordan karavanens sjel snakker med ørkenens sjel.

Etter en stund sa engelskmannen:

— Jeg bør visst være litt mer oppmerksom på karavanen. — I should probably pay a little more attention to the caravan.

— Og jeg burde kanskje lese bøkene dine, sa gutten.

\*\*\*

Gutten syntes det var noen merkelige bøker. The boy thought there were some strange books. Der stod det om kvikksølv, salt, draker og konger, men han forstod allikevel ikke noen verdens ting. It said about mercury, salt, dragons and kings, but he still didn't understand any of the world's things. Det var imidlertid én tanke som syntes å gå igjen, og det var at alt som eksisterer er manifestasjoner av en og samme ting. However, there was one thought that seemed to recur, and that was that all that exists are manifestations of one and the same thing.

I en av bøkene leste han at alkymiens aller viktigste tekst bare var noen få linjer som stod risset inn på en smaragd. In one of the books he read that alchemy's most important text was just a few lines inscribed on an emerald.

— Det er smaragdtavlen, sa engelskmannen, stolt over å kunne bøte på guttens uvitenhet. "It's the emerald tablet," said the Englishman, proud of being able to make up for the boy's ignorance.

— Men hvorfor så mange bøker?

- For å kunne forstå disse linjene bedre, sa engelskmannen, og følte seg med ett ikke helt sikker lenger. - To be able to understand these lines better, said the Englishman, and suddenly felt not quite sure anymore.

\*\*\*

Den boken som gutten likte best, var en som handlet om berømte alkymister. The book that the boy liked best was one about famous alchemists. Her stod det om menn som hadde viet sitt liv til å rense og foredle metaller; hvis man lot et metall koke i mange, mange år, mente de, ville det til slutt skille ut alle sine individuelle egenskaper. Here it was written about men who had devoted their lives to purifying and refining metals; if you let a metal boil for many, many years, they believed, it would eventually separate out all its individual properties. Og det som da ble tilbake, var verdenssjelen. Denne verdenssjelen ville så gi alkymisten innsikt i alle ting på jorden, fordi den var språket som tingene brukte for å kommunisere seg imellom. This world soul would then give the alchemist insight into all things on earth, because it was the language that things used to communicate with each other. De kalte denne oppdagelsen for Storverket, og det bestod av en fast og en flytende del. They called this discovery the Storverket, and it consisted of a solid and a liquid part.

— Er det ikke nok å se på menneskene og å observere tegnene for å oppdage dette språket? spurte gutten. — Is it not enough to look at the people and to observe the signs to discover this language? asked the boy.

— Du har nå en mani for å forenkle alt, svarte engelskmannen irritert. "You now have a mania for simplifying everything," replied the Englishman irritated.