Gutten grep gjetervesken også og gikk ned trappen til butikken; den gamle ekspederte et utenlandsk par mens to andre kunder gikk omkring med hvert sitt glass med te. Handelen gikk bra til å være så tidlig på dagen. Der han stod, la gutten for første gang merke til at kjøpmannens hår liknet på den gamle kongens. Og han tenkte på konditorens smil den første dagen i Tanger, da han verken hadde noe sted å gå eller noe å spise; også det smilet hadde fått ham til å tenke på den gamle kongen.
«Som om han skulle ha reist forbi her og satt sitt merke på byen,» tenkte han. Og som den gamle hadde sagt, viste han seg slett ikke for alle, bare for dem som prøvde å leve sin egen historie.
***
Han gikk uten å si farvel til glasshandleren. Andre kunne se ham gråte, og det ville han ikke. Men han ville lengte tilbake til denne tiden, og til alt det nyttige han hadde lært her.
Han følte seg tryggere på seg selv nå, og lysten til å erobre verden hadde igjen så smått begynt å våkne i ham. «Men jeg reiser tilbake til markene og engene som jeg allerede kjenner for å gjete sauer som før i tiden,» tenkte han, og følte seg ikke lenger så tilfreds med beslutningen. Et helt år hadde han arbeidet for å virkeliggjøre en drøm, og minutt for minutt hadde drømmen blitt blekere og blekere. Kanskje fordi det ikke var drømmen hans?
«Hvem vet om det ikke er bedre å være som glasshandleren, som aldri reiser til Mekka, men lever av lysten til å se den.» Men i hånden hadde han Urim og Tumim, og steinene hadde den gamle kongens kraft og vilje. Tilfeldigvis — eller kanskje det var et tegn, gutten visste ikke helt — kom han til den samme baren han hadde besøkt den første dagen. Tyven var der ikke nå, og eieren kom med en liten kopp te.
«Jeg kan jo alltids bli gjeter igjen,» tenkte gutten. «Jeg har lært å stelle sauer og vil ikke glemme hvordan det er. Men jeg vil kanskje aldri få en ny sjanse til å reise til pyramidene i Egypt. Den gamle hadde en brystplate av gull, og han kjenner livshistorien min. Han var en ekte konge, en klok konge.»
Han var bare en snau to-timers båtreise fra Andalusias sletter, mens det var en vidstrakt ørken mellom ham og pyramidene.
Men det fantes også en annen måte å se det på: Egentlig var han to timer nærmere skatten, om så de to timene hadde vart et helt år.
«Jeg vet godt hvorfor jeg vil tilbake til sauene. Jeg kjenner dem; de er enkle å ha med å gjøre, og du kan dessuten bli glad i dem. Jeg vet ikke om man kan bli glad i en ørken, men det er ørkenen som skjuler skatten min. Hvis jeg ikke klarer å finne den, kan jeg alltids reise hjem. Livet har plutselig gitt meg penger nok, og jeg har all verdens tid, så hvorfor ikke?»
Der og da kjente han en jublende glede. Jo, han kunne saktens dra tilbake og bli sauegjeter. Han kunne saktens handle med glass igjen. Men han hadde drømt den samme drømmen to ganger og han hadde truffet en konge. Det skjedde ikke med alle og enhver.
Glad til sinns gikk han ut av baren. I hånden hadde han Urim og Tumim, og på grunn av dem var han atter på vei til skatten.
«Jeg er alltid hos dem som lever sin egen historie,» hadde den gamle kongen sagt.
Gutten visste at en del av kjøpmannens varer kom med karavanene som krysset ørkenen. Det kostet jo tross alt ingenting å gå til det store varehuset der karavanene samlet seg og spørre om pyramidene virkelig lå så langt borte.
***
Det lå en eim av ram dyrelukt og svette over det støvete lokalet. Det kunne knapt kalles et varehus; det var ikke stort annet enn et fjøs. Engelskmannen satt og bladde fraværende i et tidsskrift om kjemi. «Ti års studier,» tenkte han, «og så havner jeg på et sted som dette.»
Men han måtte videre. Han måtte stole på tegnene. Et helt liv hadde han brukt på å finne universets eget språk. Først hadde han kastet seg over esperanto, deretter verdens religioner, og til slutt alkymien. Han behersket esperanto, han kjente de forskjellige religionene ut og inn, men ennå var han ingen alkymist. Han hadde vunnet innsikt i viktige ting, det var sant nok, men studiene hans hadde ført ham til et visst punkt, og lenger kom han ikke. Forgjeves hadde han forsøkt å komme i kontakt med en alkymist, for alkymistene var noen sære skapninger som bare tenkte på seg selv og nesten alltid vegret seg mot å hjelpe andre. Hvem vet, kanskje de ikke hadde klart å finne Storverkets hemmelighet — det som ble kalt De vises sten — og derfor skjulte seg bak en mur av taushet.
På sin fruktesløse jakt etter De vises sten hadde han allerede brukt en stor del av formuen som faren hadde etterlatt seg. Han hadde oppsøkt de beste bibliotekene i verden og kjøpt de viktigste og sjeldneste bøkene som fantes om alkymi. I en av dem hadde han lest om en berømt arabisk alkymist som hadde besøkt Europa for mange år siden. Han skulle være over to hundre år gammel og hadde funnet De vises sten og Livets eliksir. Historien hadde gjort inntrykk på engelskmannen, men den ville bare ha levd videre som nok en legende hvis ikke en venn av ham — nettopp hjemvendt fra en arkeologisk ekspedisjon i ørkenen — hadde fortalt ham om en araber med magiske evner.
- Han bor i Al-Fayoum-oasen, hadde vennen sagt. — Folk sier at han er to hundre år gammel og at han er i stand til å forvandle et hvilket som helst metall til gull.
Engelskmannen hadde blitt fra seg av begeistring. Han avlyste alle avtaler på flekken, rasket sammen de viktigste bøkene han eide, og nå var han altså her, i dette varehuset som mest av alt liknet et fjøs, mens den store karavanen der utenfor gjorde seg klar til å krysse Sahara. Den skulle dra gjennom Al-Fayoum.
«Jeg er bare nødt til å treffe denne fordømt alkymisten,» sa han til seg selv.
En ung araber kom inn i lokalet og hilste på engelskmannen. Også han var nedlesset med bagasje.
- Hvor skal du? spurte arabergutten.
- Ut i ørkenen, svarte engelskmannen og stakk nesen ned i tidsskriftet igjen. Han hadde ikke lyst til å prate. Han måtte friske opp alt han hadde lært i løper av disse ti årene. Alkymisten ville sikkert sette ham på en eller annen slags prøve.
Den unge araberen dro fram en bok og begynte å lese. Den var skrevet på spansk. «Det var da enda godt,» tenkte engelskmannen. Selv snakket han bedre spansk enn arabisk, og hvis denne guttungen skulle til Al-Fayoum, ville han ha noen å prate med når han ikke var opptatt med viktigere ting.
***
«Pokker også,» sa gutten til seg selv mens han på ny forsøkte å lese begravelsesscenen som boken åpnet med. «Det er snart to år siden jeg begynte på denne boken, og ennå har jeg ikke klart å komme meg gjennom de første sidene.» Denne gangen ble han ikke forstyrret av en konge, men allikevel klarte han ikke å konsentrere seg. Han var fortsatt I tvil når det gjaldt beslutningen han hadde tatt, men én ting hadde han innsett: en beslutning er bare begynnelsen til noe.
Når du tar en avgjørelse, stiger du ned i en mektig elv som fører deg til et sted du ikke hadde drømt om da beslutningen ble tatt.
«Da jeg bestemte meg for å dra ut for å lete etter skatten, hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle stå i en butikk og selge glass,» tenkte han, liksom for å slå fast resonnementet sitt. «At jeg blir med denne karavanen, er min beslutning, men veien den tar, vil være et mysterium.»
Foran ham satt en europeer som også leste. Han virket usympatisk og hadde sendt ham et foraktelig blikk da han kom inn. De kunne kanskje ha blitt venner, men europeeren hadde avbrutt samtalen.
Gutten lukket boken. Han ville ikke foreta seg noe som kunne få ham til å likne den andre. Han dro Urim og Tumim opp av lommen og begynte å fingre med dem.
Den fremmede skrek opp:
— Urim og Tumim!
Gutten stakk steinene i lommen fortere enn svint.
— De er ikke til salgs, sa han.
— De er ikke verdt stort, sa engelskmannen. - Det er bare bergkrystaller, ikke noe annet. Det finnes millioner av bergkrystaller på jorden, men for den som forstår seg på slikt, er det Urim og Tumim. Jeg visste ikke at de fantes i denne delen av verden.
- Jeg fikk dem i gave av en konge, sa gutten.
Den fremmede ble stum. Så stakk han hånden i lommen og trakk skjelvende opp to identiske steiner.
— Du nevnte en konge? sa han.
- Og du tror selvfølgelig ikke at konger snakker med gjetere, sa gutten, og denne gangen var det han som ville avbryte samtalen.
— Tvert imot. Gjeterne var de første til å anerkjenne en konge som resten av verden ikke ville vedkjenne seg. Derfor er det svært sannsynlig at konger snakker med gjetere.
Og redd for at gutten ikke hadde forstått, tilføyde han:
— Det står i Bibelen. Den samme boken som lærte meg å lage Urim og Tumim. Disse steinene var den eneste formen for spådom Gud tillot. Prestene gikk rundt med dem i et bryststykke av gull.
Gutten var glad for at han hadde funnet veien til varehuset allikevel.
- Kanskje det er et tegn, sa engelskmannen som om han tenkte høyt.
- Hvem har fortalt deg om tegnene? spurte gutten. Han ble mer og mer nysgjerrig for hvert minutt som gikk.
— Hele livet består av tegn, sa engelskmannen, og nå lukket han tidsskriftet. — Universet er skapt av et språk som alle forstår, men som menneskene har glemt.
Jeg er på leting etter dette universelle språket, i tillegg til andre ting. Det er derfor jeg er her, fordi jeg må finne en mann som kjenner dette universelle språket. En alkymist.
De ble avbrutt av sjefen for varehuset.
— Dere har flaks, sa den fete araberen. — Karavanen til Al-Fayoum drar i ettermiddag.
— Men jeg skal til Egypt, sa gutten.
— Al-Fayoum ligger i Egypt, svarte sjefen. - Hva slags araber er du?
Til engelskmannens tilfredshet svarte gutten at han var spansk. Om han gikk kledd som en araber, var gutten i det minste europeer.
— Han der kaller tegnene for «flaks», sa engelskmannen da den fete araberen hadde gått. — Hadde jeg kunnet, ville jeg ha skrevet en diger encyklopedi over ordene «flaks» og «tilfeldighet». Det er med disse ordene at universets språk er skrevet.
Så la han til at det slett ikke hadde vært en tilfeldighet at han hadde truffet gutten med Urim og Tumim i hånden. Han spurte om han også var på leting etter alkymisten.
— Jeg er på leting etter en skatt, sa gutten og angret seg i samme øyeblikk. Men engelskmannen viste ikke tegn til å bry seg med det.
— På en måte er jeg også det, sa han.
- Jeg vet ikke engang hva en alkymist er, sa gutten idet sjefen for varehuset ropte og ba dem komme ut.
***
- Jeg er lederen for denne karavanen, sa en mann med langt skjegg og mørke øyne. — Alle dere som følger meg, har lagt deres liv i mine hender. For ørkenen er en lunefull kvinne som iblant gjør menneskene gale.
De var bortimot to hundre mennesker og dobbelt så mange dyr. Det var kameler, hester, esler og fugler. Det var kvinner og barn og menn med sverd ved hoften og lange geværer over skulderen. Og så mye ståk og styr var det at lederen måtte gjenta seg selv flere ganger for at alle skulle forstå.
- Vi er alle forskjellige mennesker, og alle har vi forskjellige guder i hjertene våre. Min eneste gud er Allah, og jeg sverger ved Ham at jeg vil gjøre mitt ytterste for å beseire ørkenen nok en gang. Og nå vil jeg at dere alle sammen skal sverge ved den guden dere tror på, I dypet av deres sjel, at dere vil adlyde meg uansett hva som skjer. I ørkenen straffes ulydighet med døden.