Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (8)

Gutten grep gjetervesken også og gikk ned trappen til butikken; den gamle ekspederte et utenlandsk par mens to andre kunder gikk omkring med hvert sitt glass med te. The boy grabbed the shepherd's bag too and went down the stairs to the shop; the old man dispatched a foreign couple while two other customers walked around with glasses of tea each. Handelen gikk bra til å være så tidlig på dagen. Trading was going well for this early in the day. Der han stod, la gutten for første gang merke til at kjøpmannens hår liknet på den gamle kongens. As he stood, the boy noticed for the first time that the merchant's hair resembled the old king's. Og han tenkte på konditorens smil den første dagen i Tanger, da han verken hadde noe sted å gå eller noe å spise; også det smilet hadde fått ham til å tenke på den gamle kongen. And he thought of the confectioner's smile on the first day in Tangier, when he had neither anywhere to go nor anything to eat; that smile too had made him think of the old king.

«Som om han skulle ha reist forbi her og satt sitt merke på byen,» tenkte han. "As if he should have passed by here and left his mark on the town," he thought. Og som den gamle hadde sagt, viste han seg slett ikke for alle, bare for dem som prøvde å leve sin egen historie. And as the old man had said, he did not appear to everyone, only to those who tried to live their own story.

\*\*\*

Han gikk uten å si farvel til glasshandleren. He left without saying goodbye to the glass merchant. Andre kunne se ham gråte, og det ville han ikke. Others could see him cry, and he didn't want to. Men han ville lengte tilbake til denne tiden, og til alt det nyttige han hadde lært her. But he would long to return to this time, and to all the useful things he had learned here.

Han følte seg tryggere på seg selv nå, og lysten til å erobre verden hadde igjen så smått begynt å våkne i ham. He felt more confident in himself now, and the desire to conquer the world had slowly begun to awaken in him again. «Men jeg reiser tilbake til markene og engene som jeg allerede kjenner for å gjete sauer som før i tiden,» tenkte han, og følte seg ikke lenger så tilfreds med beslutningen. "But I am going back to the fields and meadows that I already know to herd sheep as in the old days," he thought, and no longer felt so satisfied with the decision. Et helt år hadde han arbeidet for å virkeliggjøre en drøm, og minutt for minutt hadde drømmen blitt blekere og blekere. For a whole year he had worked to make a dream come true, and minute by minute the dream had become paler and paler. Kanskje fordi det ikke var drømmen hans?

«Hvem vet om det ikke er bedre å være som glasshandleren, som aldri reiser til Mekka, men lever av lysten til å se den.» Men i hånden hadde han Urim og Tumim, og steinene hadde den gamle kongens kraft og vilje. Tilfeldigvis — eller kanskje det var et tegn, gutten visste ikke helt — kom han til den samme baren han hadde besøkt den første dagen. Coincidentally—or maybe it was a sign, the boy didn't quite know—he ended up at the same bar he had visited on the first day. Tyven var der ikke nå, og eieren kom med en liten kopp te. The thief was not there now, and the owner brought a small cup of tea.

«Jeg kan jo alltids bli gjeter igjen,» tenkte gutten. "I can always become a shepherd again," thought the boy. «Jeg har lært å stelle sauer og vil ikke glemme hvordan det er. “I've learned to tend sheep and I won't forget what it's like. Men jeg vil kanskje aldri få en ny sjanse til å reise til pyramidene i Egypt. Den gamle hadde en brystplate av gull, og han kjenner livshistorien min. Han var en ekte konge, en klok konge.»

Han var bare en snau to-timers båtreise fra Andalusias sletter, mens det var en vidstrakt ørken mellom ham og pyramidene. He was only a scant two-hour boat journey from the plains of Andalusia, while there was a vast desert between him and the pyramids.

Men det fantes også en annen måte å se det på: Egentlig var han to timer nærmere skatten, om så de to timene hadde vart et helt år. But there was also another way of looking at it: Actually, he was two hours closer to the treasure, if the two hours had lasted a whole year.

«Jeg vet godt hvorfor jeg vil tilbake til sauene. “I know very well why I want to return to the sheep. Jeg kjenner dem; de er enkle å ha med å gjøre, og du kan dessuten bli glad i dem. Jeg vet ikke om man kan bli glad i en ørken, men det er ørkenen som skjuler skatten min. I don't know if you can be happy in a desert, but it is the desert that hides my treasure. Hvis jeg ikke klarer å finne den, kan jeg alltids reise hjem. If I can't find it, I can always go home. Livet har plutselig gitt meg penger nok, og jeg har all verdens tid, så hvorfor ikke?» Life has suddenly given me enough money, and I have all the time in the world, so why not?"

Der og da kjente han en jublende glede. Then and there he felt a jubilant joy. Jo, han kunne saktens dra tilbake og bli sauegjeter. Yes, he could easily go back and become a shepherd. Han kunne saktens handle med glass igjen. He was slowly able to trade in glass again. Men han hadde drømt den samme drømmen to ganger og han hadde truffet en konge. Det skjedde ikke med alle og enhver. It didn't happen to everyone.

Glad til sinns gikk han ut av baren. He walked out of the bar happy. I hånden hadde han Urim og Tumim, og på grunn av dem var han atter på vei til skatten. In his hand he had the Urim and Thummim, and because of them he was again on his way to the treasure.

«Jeg er alltid hos dem som lever sin egen historie,» hadde den gamle kongen sagt. "I am always with those who live their own history," the old king had said.

Gutten visste at en del av kjøpmannens varer kom med karavanene som krysset ørkenen. The boy knew that some of the merchant's goods came with the caravans that crossed the desert. Det kostet jo tross alt ingenting å gå til det store varehuset der karavanene samlet seg og spørre om pyramidene virkelig lå så langt borte. After all, it cost nothing to go to the large department store where the caravans gathered and ask if the pyramids were really that far away.

\*\*\*

Det lå en eim av ram dyrelukt og svette over det støvete lokalet. There was a whiff of animal odor and sweat over the dusty room. Det kunne knapt kalles et varehus; det var ikke stort annet enn et fjøs. It could hardly be called a department store; it was nothing but a barn. Engelskmannen satt og bladde fraværende i et tidsskrift om kjemi. The Englishman was absent-mindedly leafing through a journal on chemistry. «Ti års studier,» tenkte han, «og så havner jeg på et sted som dette.» "Ten years of study," he thought, "and then I end up in a place like this."

Men han måtte videre. Han måtte stole på tegnene. Et helt liv hadde han brukt på å finne universets eget språk. He had spent a lifetime trying to find the universe's own language. Først hadde han kastet seg over esperanto, deretter verdens religioner, og til slutt alkymien. First he had thrown himself into Esperanto, then world religions, and finally alchemy. Han behersket esperanto, han kjente de forskjellige religionene ut og inn, men ennå var han ingen alkymist. He mastered Esperanto, he knew the different religions inside out, but he was still no alchemist. Han hadde vunnet innsikt i viktige ting, det var sant nok, men studiene hans hadde ført ham til et visst punkt, og lenger kom han ikke. He had gained insight into important things, it was true enough, but his studies had brought him to a certain point, and no further. Forgjeves hadde han forsøkt å komme i kontakt med en alkymist, for alkymistene var noen sære skapninger som bare tenkte på seg selv og nesten alltid vegret seg mot å hjelpe andre. In vain he had tried to get in touch with an alchemist, for alchemists were strange creatures who thought only of themselves and almost always refused to help others. Hvem vet, kanskje de ikke hadde klart å finne Storverkets hemmelighet — det som ble kalt De vises sten — og derfor skjulte seg bak en mur av taushet. Who knows, maybe they had not been able to find the secret of the Great Work — what was called the Philosopher's Stone — and therefore hid behind a wall of silence.

På sin fruktesløse jakt etter De vises sten hadde han allerede brukt en stor del av formuen som faren hadde etterlatt seg. In his fruitless search for the Philosopher's Stone, he had already spent a large part of the fortune that his father had left him. Han hadde oppsøkt de beste bibliotekene i verden og kjøpt de viktigste og sjeldneste bøkene som fantes om alkymi. He had sought out the best libraries in the world and bought the most important and rarest books available on alchemy. I en av dem hadde han lest om en berømt arabisk alkymist som hadde besøkt Europa for mange år siden. In one of them he had read of a famous Arab alchemist who had visited Europe many years ago. Han skulle være over to hundre år gammel og hadde funnet De vises sten og Livets eliksir. He was supposed to be over two hundred years old and had found the Philosopher's Stone and the Elixir of Life. Historien hadde gjort inntrykk på engelskmannen, men den ville bare ha levd videre som nok en legende hvis ikke en venn av ham — nettopp hjemvendt fra en arkeologisk ekspedisjon i ørkenen — hadde fortalt ham om en araber med magiske evner. The story had made an impression on the Englishman, but it would have lived on as just another legend if a friend of his - just returned from an archaeological expedition in the desert - had not told him about an Arab with magical abilities.

- Han bor i Al-Fayoum-oasen, hadde vennen sagt. - He lives in the Al-Fayoum oasis, the friend had said. — Folk sier at han er to hundre år gammel og at han er i stand til å forvandle et hvilket som helst metall til gull. — People say that he is two hundred years old and that he is able to transform any metal into gold.

Engelskmannen hadde blitt fra seg av begeistring. The Englishman had passed out with excitement. Han avlyste alle avtaler på flekken, rasket sammen de viktigste bøkene han eide, og nå var han altså her, i dette varehuset som mest av alt liknet et fjøs, mens den store karavanen der utenfor gjorde seg klar til å krysse Sahara. He canceled all appointments on the spot, packed up the most important books he owned, and now here he was, in this warehouse that most resembled a barn, while the big caravan outside was getting ready to cross the Sahara. Den skulle dra gjennom Al-Fayoum.

«Jeg er bare nødt til å treffe denne fordømt alkymisten,» sa han til seg selv. "I just have to meet this damned alchemist," he told himself.

En ung araber kom inn i lokalet og hilste på engelskmannen. Også han var nedlesset med bagasje. He too was loaded down with luggage.

- Hvor skal du? spurte arabergutten. - Where are you going? asked the Arab boy.

- Ut i ørkenen, svarte engelskmannen og stakk nesen ned i tidsskriftet igjen. - Out into the desert, replied the Englishman and poked his nose into the magazine again. Han hadde ikke lyst til å prate. He didn't feel like talking. Han måtte friske opp alt han hadde lært i løper av disse ti årene. He had to brush up on everything he had learned during those ten years. Alkymisten ville sikkert sette ham på en eller annen slags prøve. The alchemist would surely put him to some sort of test.

Den unge araberen dro fram en bok og begynte å lese. The young Arab pulled out a book and began to read. Den var skrevet på spansk. It was written in Spanish. «Det var da enda godt,» tenkte engelskmannen. "That was still good," thought the Englishman. Selv snakket han bedre spansk enn arabisk, og hvis denne guttungen skulle til Al-Fayoum, ville han ha noen å prate med når han ikke var opptatt med viktigere ting. He himself spoke better Spanish than Arabic, and if this boy was going to Al-Fayoum, he would have someone to talk to when he wasn't busy with more important things.

\*\*\*

«Pokker også,» sa gutten til seg selv mens han på ny forsøkte å lese begravelsesscenen som boken åpnet med. "Damn too," the boy said to himself as he tried to read again the funeral scene with which the book opened. «Det er snart to år siden jeg begynte på denne boken, og ennå har jeg ikke klart å komme meg gjennom de første sidene.» Denne gangen ble han ikke forstyrret av en konge, men allikevel klarte han ikke å konsentrere seg. "It's almost two years since I started this book, and I still haven't managed to get through the first few pages." This time he wasn't disturbed by a king, but still he couldn't concentrate. Han var fortsatt I tvil når det gjaldt beslutningen han hadde tatt, men én ting hadde han innsett: en beslutning er bare begynnelsen til noe. He still had doubts about the decision he had made, but one thing he had realized: a decision is only the beginning of something.

Når du tar en avgjørelse, stiger du ned i en mektig elv som fører deg til et sted du ikke hadde drømt om da beslutningen ble tatt. When you make a decision, you descend into a mighty river that takes you to a place you never dreamed of when the decision was made.

«Da jeg bestemte meg for å dra ut for å lete etter skatten, hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle stå i en butikk og selge glass,» tenkte han, liksom for å slå fast resonnementet sitt. "When I decided to go out to look for the treasure, I had no idea that I would be standing in a shop selling glass," he thought, as if to solidify his reasoning. «At jeg blir med denne karavanen, er min beslutning, men veien den tar, vil være et mysterium.» "That I join this caravan is my decision, but the path it takes will be a mystery."

Foran ham satt en europeer som også leste. In front of him sat a European who was also reading. Han virket usympatisk og hadde sendt ham et foraktelig blikk da han kom inn. He seemed unsympathetic and had given him a look of disdain when he entered. De kunne kanskje ha blitt venner, men europeeren hadde avbrutt samtalen. They might have become friends, but the European had interrupted the conversation.

Gutten lukket boken. The boy closed the book. Han ville ikke foreta seg noe som kunne få ham til å likne den andre. He didn't want to do anything that would make him look like the other. Han dro Urim og Tumim opp av lommen og begynte å fingre med dem. He pulled the Urim and Thummim out of his pocket and began fiddling with them.

Den fremmede skrek opp: The stranger screamed:

— Urim og Tumim!

Gutten stakk steinene i lommen fortere enn svint. The boy put the stones in his pocket faster than a hog.

— De er ikke til salgs, sa han. "They are not for sale," he said.

— De er ikke verdt stort, sa engelskmannen. - Det er bare bergkrystaller, ikke noe annet. - It's just rock crystals, nothing else. Det finnes millioner av bergkrystaller på jorden, men for den som forstår seg på slikt, er det Urim og Tumim. There are millions of rock crystals on earth, but for those who understand such things, there are Urim and Thummim. Jeg visste ikke at de fantes i denne delen av verden. I didn't know they existed in this part of the world.

- Jeg fikk dem i gave av en konge, sa gutten.

Den fremmede ble stum. The stranger was struck dumb. Så stakk han hånden i lommen og trakk skjelvende opp to identiske steiner. Then he reached into his pocket and tremblingly pulled out two identical stones.

— Du nevnte en konge? sa han. — You mentioned a king? he said.

- Og du tror selvfølgelig ikke at konger snakker med gjetere, sa gutten, og denne gangen var det han som ville avbryte samtalen. - And of course you don't believe that kings talk to shepherds, said the boy, and this time it was he who wanted to interrupt the conversation.

— Tvert imot. - On the contrary. Gjeterne var de første til å anerkjenne en konge som resten av verden ikke ville vedkjenne seg. The shepherds were the first to recognize a king that the rest of the world would not recognize. Derfor er det svært sannsynlig at konger snakker med gjetere. Therefore, it is very likely that kings talk to shepherds.

Og redd for at gutten ikke hadde forstått, tilføyde han: And afraid that the boy had not understood, he added:

— Det står i Bibelen. Den samme boken som lærte meg å lage Urim og Tumim. The same book that taught me how to make Urim and Thummim. Disse steinene var den eneste formen for spådom Gud tillot. These stones were the only form of divination God allowed. Prestene gikk rundt med dem i et bryststykke av gull. The priests went about with them in a breastplate of gold.

Gutten var glad for at han hadde funnet veien til varehuset allikevel.

- Kanskje det er et tegn, sa engelskmannen som om han tenkte høyt.

- Hvem har fortalt deg om tegnene? spurte gutten. Han ble mer og mer nysgjerrig for hvert minutt som gikk.

— Hele livet består av tegn, sa engelskmannen, og nå lukket han tidsskriftet. "All life consists of signs," said the Englishman, and now he closed the magazine. — Universet er skapt av et språk som alle forstår, men som menneskene har glemt. — The universe was created by a language that everyone understands, but which people have forgotten.

Jeg er på leting etter dette universelle språket, i tillegg til andre ting. I am in search of this universal language, among other things. Det er derfor jeg er her, fordi jeg må finne en mann som kjenner dette universelle språket. En alkymist.

De ble avbrutt av sjefen for varehuset.

— Dere har flaks, sa den fete araberen. "You're lucky," said the fat Arab. — Karavanen til Al-Fayoum drar i ettermiddag.

— Men jeg skal til Egypt, sa gutten. "But I'm going to Egypt," said the boy.

— Al-Fayoum ligger i Egypt, svarte sjefen. "Al-Fayoum is in Egypt," replied the boss. - Hva slags araber er du? - What kind of Arab are you?

Til engelskmannens tilfredshet svarte gutten at han var spansk. To the Englishman's satisfaction, the boy replied that he was Spanish. Om han gikk kledd som en araber, var gutten i det minste europeer. If he went dressed like an Arab, at least the boy was European.

— Han der kaller tegnene for «flaks», sa engelskmannen da den fete araberen hadde gått. — Hadde jeg kunnet, ville jeg ha skrevet en diger encyklopedi over ordene «flaks» og «tilfeldighet». — If I could, I would have written a huge encyclopedia on the words "luck" and "coincidence". Det er med disse ordene at universets språk er skrevet. It is with these words that the language of the universe is written.

Så la han til at det slett ikke hadde vært en tilfeldighet at han hadde truffet gutten med Urim og Tumim i hånden. Then he added that it had not been a coincidence at all that he had met the boy with the Urim and Thummim in his hand. Han spurte om han også var på leting etter alkymisten. He asked if he was also looking for the alchemist.

— Jeg er på leting etter en skatt, sa gutten og angret seg i samme øyeblikk. "I'm looking for a treasure," said the boy, regretting it at the same moment. Men engelskmannen viste ikke tegn til å bry seg med det. But the Englishman showed no sign of caring about it.

— På en måte er jeg også det, sa han. "In a way I am too," he said.

- Jeg vet ikke engang hva en alkymist er, sa gutten idet sjefen for varehuset ropte og ba dem komme ut. - I don't even know what an alchemist is, said the boy as the manager of the department store shouted and asked them to come out.

\*\*\*

- Jeg er lederen for denne karavanen, sa en mann med langt skjegg og mørke øyne. — Alle dere som følger meg, har lagt deres liv i mine hender. — All of you who follow me have placed your lives in my hands. For ørkenen er en lunefull kvinne som iblant gjør menneskene gale. Because the desert is a capricious woman who sometimes drives people crazy.

De var bortimot to hundre mennesker og dobbelt så mange dyr. They were close to two hundred people and twice as many animals. Det var kameler, hester, esler og fugler. Det var kvinner og barn og menn med sverd ved hoften og lange geværer over skulderen. There were women and children and men with swords at their hips and long rifles over their shoulders. Og så mye ståk og styr var det at lederen måtte gjenta seg selv flere ganger for at alle skulle forstå. And there was so much fuss that the leader had to repeat himself several times for everyone to understand.

- Vi er alle forskjellige mennesker, og alle har vi forskjellige guder i hjertene våre. Min eneste gud er Allah, og jeg sverger ved Ham at jeg vil gjøre mitt ytterste for å beseire ørkenen nok en gang. My only god is Allah and I swear by Him that I will do my utmost to conquer the desert once more. Og nå vil jeg at dere alle sammen skal sverge ved den guden dere tror på, I dypet av deres sjel, at dere vil adlyde meg uansett hva som skjer. And now I want you all to swear by whatever god you believe in, deep in your soul, that you will obey me no matter what happens. I ørkenen straffes ulydighet med døden. In the desert, disobedience is punishable by death.