Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (5)

«Hedningepåfunn,» sa han til seg selv. "Pagan invention," he said to himself. Helt fra han var liten kunne han huske et bilde i landsby- kirken hjemme som forestilte helgenen Santiago Matamoros — Maurerdreperen — som satt på sin hvite hest med sverdet hevet over mennesker akkurat som disse. Ever since he was a child, he could remember a picture in the village church at home that depicted the saint Santiago Matamoros — the Mason Killer — sitting on his white horse with his sword raised over people just like these. Gutten følte seg syk og forferdelig alene. The boy felt sick and terribly alone. Hedningene hadde et bistert blikk. The pagans had a grim look.

Dessuten hadde han oversett noe i hastverket før han reiste, en detalj, en eneste detalj som kunne bety at han ikke ville finne skatten sin på lenge ennå; her til lands snakket alle arabisk. Besides, he had overlooked something in his haste before he left, a detail, a single detail which might mean that he would not find his treasure for a long time yet; in this country everyone spoke Arabic.

Eieren av baren kom bort til ham, og gutten pekte på et glass med noe som var blitt servert ved et annet bord. The owner of the bar approached him, and the boy pointed to a glass of something that had been served at another table. Det viste seg å være en slags bitter te. It turned out to be some kind of bitter tea. Et glass vin hadde smakt bedre. A glass of wine would have tasted better.

Men det var ikke noe å bekymre seg om nå. But there was nothing to worry about now. Det han måtte konsentrere seg om, var hvordan han skulle få tak i skatten sin. What he had to concentrate on was how to get hold of his treasure.

Salget av sauene hadde gitt ham én pen slump penger, og han visste at penger har en magisk kraft: har du nok av dem, vil du aldri være ensom. The sale of the sheep had given him one nice lump sum, and he knew that money has a magical power: if you have enough of it, you will never be lonely. Snart, kanskje allerede om noen dager, ville han være ved pyramidene. Soon, perhaps already in a few days, he would be at the pyramids. En gamling med så mye gull på brystet behøvde ikke lyve seg til seks sauer. An old man with so much gold on his chest did not need to lie to six sheep.

Den gamle mannen hadde snakket om tegn. The old man had spoken of signs. Han hadde tenkt på dem da han krysset stredet. He had thought of them as he crossed the strait. Joda, han skjønte godt hva den gamle hadde ment: I den tiden han hadde vandret omkring i Andalusias utmarker, hadde han lært seg til å lese i jorden og på himmelen, slik at han visste hvilken vei han burde ta. Yes, he understood well what the old man had meant: in the time he had wandered about in the countryside of Andalusia, he had learned to read the earth and the sky, so that he knew which way he should take. Han hadde lært at en bestemt fugl varsler om slanger og at en bestemt busk var et tegn på at det fantes vann i nærheten. He had learned that a certain bird warned of snakes and that a certain bush was a sign that there was water nearby. Det var sauene som hadde vist ham det. It was the sheep that had shown him that.

«Hvis Gud leder sauene med så stor omsorg, vil han også gjøre det samme med menneskene,» tenkte han og kjente seg litt tryggere. "If God leads the sheep with such great care, he will also do the same with the people," he thought and felt a little safer. Teen smakte ikke lenger så bittert. The tea no longer tasted so bitter.

— Hvem er du? hørte han en stemme si på spansk. - Who are you? he heard a voice say in Spanish.

Han kikket opp. He looked up. Det var en gutt omtrent på hans egen alder, og kanskje like høy. It was a boy about his own age, and perhaps as tall. Han gikk kledd i vestlige klær, men hudfargen røpet at han var der fra byen. He was dressed in western clothes, but the color of his skin revealed that he was there from the city.

— Hvordan har det seg at du snakker spansk? spurte han den fremmede. — How come you speak Spanish? he asked the stranger.

Gutten kjente seg lettet. The boy felt relieved. Her hadde han sittet og tenkt på tegn, og så dukket det et menneske opp som snakket hans eget språk. Here he had been sitting thinking about signs, and then a human appeared who spoke his own language.

— Å, her snakker nesten alle spansk. — Oh, almost everyone here speaks Spanish. Spania ligger bare to timer unna.

- Sett deg her og bestill noe til deg selv. - Sit down here and order something for yourself. Jeg spanderer. My treat. Og be om litt vin til meg. And ask for some wine for me. Jeg klarer ikke å drikke denne teen. I can't drink this tea.

— Du får nok ikke vin her i dette landet, sa den fremmede. "You probably don't get wine here in this country," said the stranger. — Religionen forbyr det.

Gutten fortalte at han var på vei til pyramidene. The boy said he was on his way to the pyramids. Han var på nippet til å fortelle om skatten, men bet det i seg. He was on the verge of telling about the treasure, but bit it. Araberen ville kanskje ikke være snauere enn at han krevde en del av den for å vise ham veien dit. Perhaps the Arab would not be stingier than that he demanded a portion of it to show him the way thither. Han husket hva den gamle mannen hadde sagt om å gi bort det du ennå ikke har. He remembered what the old man had said about giving away what you don't yet have.

- Du kunne ikke tenke deg å vise meg veien dit? - You couldn't imagine showing me the way there? Jeg kan betale deg som veiviser. I can pay you as a wizard.

- Har du noen idé om hvordan du skal komme deg dit? - Do you have any idea how to get there?

Gutten ble oppmerksom på at eieren av baren stod like ved og lyttet oppmerksomt til det de sa. The boy became aware that the owner of the bar was standing nearby, listening intently to what they were saying. Han følte seg beklemt. He felt oppressed. Men han hadde funnet en veiviser, og denne sjansen ville han ikke la gå fra seg. But he had found a wizard, and he would not let this chance pass him by.

- Du må krysse hele Sahara-ørkenen, sa den fremmede. - You have to cross the entire Sahara desert, said the stranger. — Og for å gjøre det, trenger du penger. Jeg vil gjerne vite om du har det som trengs. I would like to know if you have what it takes.

Gutten syntes det var et merkelig spørsmål. The boy thought it was a strange question. Men han trodde på den gamle mannen, og han hadde sagt at når du ønsker deg noe, vil universet alltid stille seg på din side. But he believed in the old man, and he had said that when you wish for something, the universe will always be on your side.

Han dro pengene opp av lommen og viste dem til den fremmede. He pulled the money out of his pocket and showed it to the stranger. Eieren av baren kom nærmere og kikket, han også. The owner of the bar came closer and looked, he too. De to utvekslet noen ord på arabisk. The two exchanged a few words in Arabic. Eieren virket sint. The owner seemed angry.

— La oss gå, sa den fremmede. "Let's go," said the stranger. — Han vil ikke ha oss her. "He doesn't want us here."

Gutten følte seg lettet. The boy felt relieved. Han reiste seg for å betale, men eieren grep fatt i ham og begynte å snakke som en foss. He got up to pay, but the owner grabbed him and started talking like a waterfall. Gutten var sterk, men han befant seg på fremmed jord. The boy was strong, but he was on foreign soil. Det var hans nye venn som dyttet eieren til side og dro ham ut. It was his new friend who pushed the owner aside and pulled him out.

— Han var ute etter pengene dine, sa han. "He was after your money," he said. — Tanger er ikke som resten av Afrika. — Tangier is not like the rest of Africa. Dette er en havneby, og i alle havnebyer er det mange kjeltringer. This is a port city, and in all port cities there are many thugs.

Jo, han kunne nok stole på den nye kameraten sin. Yes, he could probably trust his new mate. Han dro pengene opp av lommen og talte dem. He pulled the money out of his pocket and counted it.

— Vi kan være fremme ved pyramidene i morgen, sa den andre og grep pengene. "We can be at the pyramids tomorrow," said the other, grabbing the money. — Men jeg må kjøpe to kameler. — But I have to buy two camels.

Sammen gikk de gjennom de smale gatene i Tanger. Together they walked through the narrow streets of Tangier. På alle bauger og kanter var det boder med ting til salgs. On all bows and edges there were stalls with things for sale. Til slutt stod de midt ute på en stor markedsplass fylt til trengsel av mennesker som kranglet og diskuterte, solgte og kjøpte i et sammensurium av grønnsaker og dolker, tepper og piper i alle slags fasonger. At last they stood in the middle of a large marketplace filled to the brim with people arguing and discussing, selling and buying in a jumble of vegetables and daggers, blankets and pipes of all kinds of shapes.

Men gutten slapp ikke den nye kameraten sin av syne et øyeblikk. But the boy didn't let his new mate out of his sight for a moment. Han gikk tross alt der med alle pengene hans i hånden. After all, he went there with all his money in hand. Et øyeblikk lurte han på om han skulle be om å få dem tilbake, men tenkte at det kanskje ville være uhøflig. For a moment he wondered if he should ask for them back, but thought that might be rude. Han kjente ikke skikkene i dette fremmede landet som han nå vandret omkring i. He did not know the customs of this foreign country in which he now wandered.

«Så får jeg heller holde øye med ham,» sa han til seg selv. "Then I'd better keep an eye on him," he said to himself. Han var den sterkeste av dem. He was the strongest of them.

Plutselig, midt i all forvirringen, fikk han se det vakreste sverdet han noensinne hadde sett. Suddenly, in the midst of all the confusion, he saw the most beautiful sword he had ever seen. Sliren var belagt med sølv, og det svarte skjeftet var besatt med edle steiner. The scabbard was plated with silver, and the black pommel was studded with precious stones. Gutten lovet seg selv at han skulle kjøpe det når han kom tilbake fra Egypt. The boy promised himself that he would buy it when he returned from Egypt.

- Spør mannen i boden hva det koster, sa han ut i luften. - Ask the man in the stall what it costs, he said into the air. Og i samme nå gikk det opp for ham hva han hadde gjort: I to sekunder hadde han sett på sverdet, to usle sekunder for lenge. And in the same instant it dawned on him what he had done: for two seconds he had looked at the sword, two wretched seconds too long.

Hjertet krympet seg i brystet på ham. His heart sank in his chest. Han våget ikke å snu seg, for han visste hva han ville få se — eller ikke se. He didn't dare turn around, because he knew what he would see - or not see. Ennå et kort sekund ble øynene hans hengende ved det vakre sverdet før han tok mor til seg og snudde seg. For another brief second his eyes lingered on the beautiful sword before he took his mother in his arms and turned around.

Rundt ham var markedsplassen stinn av folk som kom og gikk, skrek og kjøpslo blant tepper og hasselnøtter, grønnsaker og kobberfat. Around him, the marketplace was crowded with people coming and going, shouting and buying and laughing among carpets and hazelnuts, vegetables and copper dishes. Det var dufter av fremmed mat, det var menn som gikk hånd i hånd, det var kvinner med slør foran ansiktet, og ingen steder, absolutt ingen steder, så han ansiktet til sin ukjente venn. There were smells of foreign food, there were men walking hand in hand, there were women with veils over their faces, and nowhere, absolutely nowhere, did he see the face of his unknown friend.

\*\*\*

Gutten ville fortsatt bare tro at de var blitt borte for hverandre, så han bestemte seg for å bli stående der han stod i håp om at den andre skulle komme tilbake. The boy still just wanted to believe that they were lost to each other, so he decided to stay where he was, hoping that the other would return. Kort etter steg en skikkelse opp i et av tårnene og begynte å synge; alle menneskene falt syngende ned på kne og bøyde hodet mot jorden. Shortly after, a figure ascended one of the towers and began to sing; all the people fell to their knees singing and bowed their heads to the ground. Da de var ferdige, slo de bodene sine sammen og forsvant, akkurat som en flokk arbeidsmaur. When they were done, they closed their stalls together and disappeared, just like a swarm of worker ants.

Solen var i ferd med å forsvinne, den også. The sun was about to disappear, too. Gutten ble stående og se på den, lenge, helt til den ble borte bak de hvite husene som omkranset plassen. The boy stood and looked at it, for a long time, until it disappeared behind the white houses that surrounded the square. Han hadde vært på et annet kontinent da den samme solen hadde steget opp om morgenen. He had been on another continent when the same sun had risen in the morning. Han var gjeter, han hadde seksti sauer og var på vei for å møte en jente. He was a shepherd, he had sixty sheep and was on his way to meet a girl. Han visste hvor han skulle, hva han gjorde. He knew where he was going, what he was doing. Men nå som solen gikk ned, var han et annet sted, en fremmed i et fremmed land, der han ikke engang forstod språket de snakket. But now that the sun was setting, he was somewhere else, a stranger in a strange land, where he didn't even understand the language they spoke. Gjeter var han ikke, og han eide ikke lenger noe her i livet, ikke engang penger nok til å reise hjem for å begynne på nytt. He was no shepherd, and he no longer owned anything in this life, not even enough money to go home to start over.

«Alt dette mellom soloppgang og solnedgang,» tenkte gutten. "All this between sunrise and sunset," thought the boy. Og han syntes synd på seg selv, for iblant blir alt kastet om her i livet, og det så brått at du ikke får sjansen til å venne deg til det. And he felt sorry for himself, because sometimes everything is thrown around in this life, and so suddenly that you don't get the chance to get used to it.

Han skammet seg over å gråte. He was ashamed to cry. Han hadde aldri felt en tåre foran sine egne sauer engang. He had never even shed a tear in front of his own sheep. Men markedsplassen var øde og forlatt, og han var langt hjemmefra. But the marketplace was deserted and abandoned, and he was far from home.

Gutten gråt. Han gråt fordi Gud var urettferdig som belønnet de som trodde på sine egne drømmer på denne måten. He cried because God was unjust to reward those who believed in their own dreams in this way. «Jeg var lykkelig da jeg var sammen med sauene mine, og jeg var godt likt overalt og folk tok vel imot meg. “I was happy when I was with my sheep and I was well liked everywhere and people received me well. Nå er jeg trist og ulykkelig. Now I am sad and unhappy. Hva skal jeg gjøre? Vil jeg bli bitter fordi et menneske har sveket meg? Will I be bitter because a human has let me down? Vil jeg hate dem som finner skjulte skatter fordi jeg ikke fant min? Will I hate those who find hidden treasures because I didn't find mine? Og vil jeg alltid forsøke å holde på det lille som er mitt fordi jeg er altfor liten til å favne verden?» And will I always try to hold on to the little that is mine because I am far too small to embrace the world?”

\*\*\*

Han åpnet sekken.

Kanskje var det noe igjen av smørbrødet han hadde spist på båten? Perhaps there was something left of the sandwich he had eaten on the boat? Men nei. Alt han fant var den tykke boken, kappen og de to steinene som den gamle mannen hadde gitt ham.

Synet av de to steinene gjorde ham lettet. The sight of the two stones relieved him. Han hadde byttet seks sauer mot to edelsteiner som hadde sittet på en brystplate av gull. He had exchanged six sheep for two precious stones that had sat on a gold breastplate. Han kunne selge dem og kjøpe billetten hjem. «Og denne gangen skal jeg nok være smartere,» tenkte gutten og tok dem opp av sekken for å legge dem trygt i lommen. "And this time I'll probably be smarter," thought the boy and took them out of the bag to put them safely in his pocket. Dette var en havneby, og havnebyer er alltid fulle av kjeltringer. This was a port city, and port cities are always full of thugs. Det var de eneste sannferdige ordene den fremmede hadde sagt. Those were the only truthful words the stranger had said.

Nå skjønte han også hvorfor eieren av baren hadde vært så oppskjørtet: Han hadde forsøkt å fortelle ham at han ikke måtte stole på den andre. Now he also understood why the owner of the bar had been so upset: He had tried to tell him that he must not trust the other. «Jeg er som alle andre,» tenkte gutten. "I'm like everyone else," thought the boy. «Jeg ser verden slik jeg ønsker at den skal være, ikke slik den er.» "I see the world as I want it to be, not as it is."

Han ble stående og se på steinene. He stood and looked at the stones. Varsomt lot han dem rulle rundt i hånden, først den ene, så den andre, og han kjente den glatte, kjølige overflaten mot huden. Carefully he let them roll around in his hand, first one, then the other, feeling the smooth, cool surface against his skin. Dette var skatten hans. This was his treasure. Bare det å kjenne på steinene gjorde ham roligere. De fikk ham til å tenke på den gamle mannen. They made him think of the old man.

«Når du ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at du skal få oppfylt ønsket ditt,» hadde han sagt. "When you wish for something, the whole universe will work to make your wish come true," he had said.

Han skulle så gjerne ha visst hvordan det kunne ha seg. He would have liked to know how it could turn out. Her var han på en øde markedsplass, uten en øre i lommen og uten sauer å passe på om natten. Here he was in a deserted marketplace, without a penny in his pocket and without sheep to look after at night.

Men steinene var et bevis på at han hadde truffet en konge — en konge som kjente livshistorien hans, som visste alt om farens gevær og hans egne første seksuelle opplevelser.

«De kalles Urim og Tumim,» hadde den gamle sagt. "They are called Urim and Thummim," the old man had said. «De kan hjelpe deg når du ikke klarer å tyde tegnene.» "They can help you when you can't decipher the signs."

Gutten bestemte seg for å forsøke, og la steinene ned i sekken igjen. The boy decided to try, and put the stones back in the bag. Den gamle hadde sagt at han måtte stille klare og entydige spørsmål, for steinene tjener bare den som vet hva han vil. The old man had said that he had to ask clear and unambiguous questions, because the stones only serve those who know what they want.

Gutten spurte om han fortsatt hadde den gamle mannens velsignelse. The boy asked if he still had the old man's blessing.

Han tok opp en av steinene. Det var «ja».

- Vil jeg finne skatten? spurte han.

Han stakk hånden ned i sekken igjen og skulle til å gripe en av steinene da de begge trillet ut gjennom et hull i sekken. He put his hand back into the bag and was about to grab one of the stones when they both rolled out through a hole in the bag. Det var pussig, han hadde ikke sett at stoffet hadde revnet. It was funny, he hadn't seen that the fabric had torn. Han bøyde seg ned for å plukke opp Urim og Tumim og legge dem tilbake i sekken, men da han så dem ligge der på bakken, kom han på noe annet som den gamle kongen hadde sagt: «Du må lære deg å respektere tegnene og følge dem.» He bent down to pick up the Urim and Thummim and put them back in the sack, but when he saw them lying there on the ground, he thought of something else as the old king had said: "You must learn to respect the signs and follow them."

Et tegn. Gutten smilte for seg selv. The boy smiled to himself. Så plukket han de to steinene opp fra bakken og la dem i sekken. Then he picked up the two stones from the ground and put them in the sack.

Å lappe sammen hullet var det ingen vits i — steinene ville allikevel finne veien ut når de ønsket det. There was no point in patching up the hole - the stones would still find their way out when they wanted to. Han hadde skjønt at det fantes visse ting man ikke skulle spørre om - for ikke å flykte fra sin egen skjebne. He had realized that there were certain things one should not ask about - in order not to run away from one's own destiny.

«Jeg lovet å ta mine egne beslutninger,» sa han til seg selv. "I promised to make my own decisions," he told himself.

Men steinene hadde sagt at den gamle fortsatt var med ham, og det satte litt mer mot i ham. But the stones had said that the old man was still with him, and that gave him a little more courage. Igjen så han ut over den tomme markedsplassen, og han følte seg ikke lenger så bortkommen. Again he looked out over the empty marketplace, and he no longer felt so lost. Dette var ingen fremmed verden; dette var en ny verden. This was no alien world; this was a new world. Og når alt kom til alt var det jo akkurat dette han ville: å lære nye verdener å kjenne. And when it all came down to it, this was exactly what he wanted: to get to know new worlds. Selv om han aldri ville få se pyramidene, hadde han reist lenger enn noen av de gjeterne han kjente. Although he would never see the pyramids, he had traveled further than any of the shepherds he knew. «Om de bare hadde visst at det finnes så mange forskjellige ting, og det bare en skarve to timers båtreise unna,» tenkte han. "If only they had known that there are so many different things, and only a mere two-hour boat ride away," he thought.