Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (4)

Han begynte å vandre på måfå omkring i byen, og til slutt stod han nede på havnen. He began to wander haphazardly around the city, and finally he was down at the harbor. Der stod det et lite hus, og midt på veggen var det en liten luke der folk kjøpte billetter. There was a small house there, and in the middle of the wall was a small hatch where people bought tickets. Egypt lå i Afrika. Egypt was in Africa.

- Kan jeg hjelpe deg? spurte mannen i billett- luken.

— Kanskje i morgen, svarte gutten og gikk. "Maybe tomorrow," answered the boy and left. Han trengte bare å selge en eneste sau for å komme seg over til den andre siden av stredet. He only needed to sell a single sheep to get across to the other side of the strait. Tanken skremte ham. The thought terrified him.

- Enda en drømmer, sa mannen i luken til assistenten sin idet gutten gikk sin vei. - Han har vel ikke penger til å reise. - I guess he doesn't have money to travel.

\*\*\*

Gutten kviet seg litt for å gå tilbake til sauene sine. The boy hesitated a little to go back to his sheep. To år hadde han brukt på å lære seg kunsten å gjete; han kunne klippe, ta hånd om de drektige, beskytte dem mot ulvene. He had spent two years learning the art of herding; he could mow, take care of the pregnant, protect them from the wolves. Han kjente alle beitemarkene i Andalusia. He knew all the pastures of Andalusia. Og når det gjaldt kjøp og salg, visste han den rettferdige prisen på hvert eneste ett av dyrene sine. And when it came to buying and selling, he knew the fair price of every one of his animals.

Denne byen hadde også en borg, og han gikk oppover den steinlagte stien og satte seg på muren. This city also had a castle, and he went up the stone path and sat on the wall. Der oppefra kunne han se over til Afrika. From up there he could see across to Africa. En eller annen hadde fortalt ham at maurerne hadde kommet hit en gang, de som hadde lagt under seg størsteparten av Spania og hersket der i mange, mange år. Someone had told him that the Moors had come here once, those who had conquered most of Spain and ruled there for many, many years. Gutten likte ikke maurerne. The boy did not like the Moors. Det var de som hadde brakt sigøynerne med seg. They were the ones who had brought the gypsies with them.

Der oppefra kunne han se det meste av byen, også plassen der han hadde sittet og snakket med den gamle mannen. From up there he could see most of the city, including the place where he had sat and talked with the old man.

«Pokker ta at jeg skulle treffe ham,» tenkte han. "Damn it I was going to meet him," he thought. Han hadde jo ikke gjort annet enn å oppsøke en kvinne som tydet drømmer. After all, he had done nothing but seek out a woman who interpreted dreams. Verken kvinnen eller den gamle mannen brydde seg det minste om at han var en gjeter. Neither the woman nor the old man cared in the least that he was a shepherd. Begge var gamle, enslige mennesker som ikke lenger ventet seg noe av dette livet, og de forstod ikke at en gjeter til slutt blir knyttet til sauene sine. Both were old, lonely people who no longer expected anything from this life, and they did not understand that a shepherd eventually becomes attached to his sheep. Han kjente hver og en av dem ut og inn: han visste hvem som haltet, hvem som skulle føde om to måneder og hvem som var de lateste. He knew each one of them inside out: he knew who was limping, who was due to give birth in two months and who were the laziest. Han visste også hvordan han skulle klippe dem og hvordan han skulle slakte dem. He also knew how to cut them and how to butcher them. Hvis han dro, var det de som fikk lide. If he left, they were the ones who suffered.

Det kom et vindpust. There was a gust of wind. Han kjente den vinden; folk kalte den levanten, østavinden, for det var med denne vinden i ryggen at hordene med hedninger hadde kommet. He felt that wind; people called it the Levant, the East Wind, because it was with this wind at its back that the hordes of Gentiles had come. Han hadde aldri skjønt hvor nær Afrika lå før han kom hit til Tarifa. He had never realized how close Africa was until he came here to Tarifa. Hvem vet, kanskje maurerne en dag ville vende tilbake? Who knows, maybe one day the Moors would return?

Levanten blåste sterkere. The Levant blew stronger. «Jeg står mellom sauene og skatten,» tenkte gutten. Han måtte velge mellom noe han hadde vennet seg til og noe han gjerne ville ha. Og så var det kjøpmannens datter, men hun var ikke like viktig som sauene, for hun var ikke avhengig av ham. And then there was the merchant's daughter, but she was not as important as the sheep, for she was not dependent on him. Kanskje hun ikke engang husket ham. Maybe she didn't even remember him. Nei, hun ville nok ikke legge merke til det om han ikke viste seg i byen om to dager. No, she probably wouldn't notice if he didn't show up in town in two days.

Det var han sikker på. He was sure of that. For henne var alle dager like, og er alle dager like, er det fordi du har glemt å gripe det gode som skjer i livet mens solen går sin gang over himmelen. For her, all days were the same, and if all days are the same, it is because you have forgotten to grasp the good things that happen in life while the sun takes its course across the sky.

«Jeg reiste fra foreldrene mine og borgen hjemme i landsbyen,» tenkte gutten. "I left my parents and castle at home in the village," thought the boy. «De vennet seg til det, og jeg har vennet meg til det. “They got used to it and I got used to it. Sauene vil også venne seg til at jeg ikke er der lenger.» The sheep will also get used to me not being there anymore.”

Han satt der oppe og kikket ned på plassen. He sat up there and looked down at the square. Bakeren stod der fortsatt og solgte brød og kaker. The baker was still there selling bread and cakes. Et ungt par satte seg på benken der han hadde pratet med den gamle mannen, og de kysset hverandre lenge. A young couple sat down on the bench where he had been talking to the old man, and they kissed each other for a long time.

«Bakeren ja,» sa han til seg selv, men fullførte ikke setningen. "The baker yes," he said to himself, but did not finish the sentence. For nå begynte levanten å blåse enda kraftigere. Den strøk ham over ansiktet. It stroked his face. En gang hadde den brakt med seg maurerne, det var sant nok, men den brakte også med seg duften av ørkenen og av kvinner dekket av slør. Once it had brought with it the Moors, it was true, but it also brought with it the scent of the desert and of veiled women. Den brakte med seg lukten av slit og svette, av drømmene til de som en dag hadde dratt ut på leting etter det ukjente, etter gull, etter eventyr — og pyramider. It brought with it the smell of toil and sweat, of the dreams of those who had one day set out in search of the unknown, for gold, for adventure - and pyramids. Gutten grep seg i å misunne vinden dens frihet, og han innså at han kunne være som den. The boy caught himself envying the wind its freedom, and he realized that he could be like it. Det var ingenting som hindret ham, bortsett fra han selv. There was nothing to stop him, except himself. Sauene, Andalusias beitemarker, kjøpmannens datter — det var bare noen kapitler i hans egen historie. The sheep, the pastures of Andalusia, the merchant's daughter — these were only a few chapters in his own story.

\*\*\*

Klokken tolv dagen etter kom gutten til møtestedet. At twelve o'clock the next day the boy arrived at the meeting place. Med seg hadde han seks sauer. He had six sheep with him.

— Det var rart, sa gutten til den gamle mannen. "It was strange," said the boy to the old man. - Kameraten min kjøpte sauene på flekken. - My mate bought the sheep on the spot. Han sa at han hadde drømt om å være gjeter hele livet. He said he had dreamed of being a shepherd all his life. Det var et godt tegn. It was a good sign.

- Slik er det alltid, sa den gamle. - This is how it always is, said the old man. — Vi kaller det gunstighetsprinsippet. — We call it the beneficence principle. Hvis du gikk for å spille kort for første gang, ville du etter all sannsynlighet vinne. If you went to play cards for the first time, you would in all likelihood win. Kall det gjerne begynnerflaks. Call it beginner's luck.

— Hvorfor er det sånn? - Why is it like that?

— Fordi livet vil at du skal leve din egen historie. — Because life wants you to live your own story.

Så begynte han å undersøke de seks sauene, og oppdaget at den ene var halt. Then he began to examine the six sheep, and discovered that one was lame. Gutten sa at det ikke gjorde noe, for det var den mest intelligente av dem, og den produserte godt med ull. The boy said it didn't matter, because it was the most intelligent of them, and it produced good wool.

— Hvor er skatten? spurte han så. — Where is the treasure? he then asked.

— Skatten er i Egypt, i nærheten av pyramidene.

Det støkk i ham. It struck him. Den gamle kona hadde sagt det samme, men hun hadde ikke forlangt noe som helst. The old wife had said the same thing, but she hadn't asked for anything.

— For å finne den må du følge tegnene.

I denne verden har Gud skrevet veien som hvert menneske bør følge. In this world, God has written the path that every human being should follow. Det er bare å lese det han har skrevet for deg. Just read what he has written for you.

Før gutten fikk sagt noe, kom en sommerfugl flagrende mellom ham og den gamle. Before the boy could say anything, a butterfly came fluttering between him and the old man. Det fikk ham til å tenke på bestefaren sin; da han var liten, hadde bestefaren fortalt ham at sommerfuglene betyr lykke. Som sirissene, gresshoppene, firfislene og firkløverne. Like crickets, grasshoppers, lizards and four-leaf clovers.

— Det stemmer, sa den gamle, som kunne lese tankene hans. "That's right," said the old man, who could read his thoughts. — Akkurat som bestefaren din lærte deg. — Just like your grandfather taught you. Dette er tegnene.

Så løsnet den gamle mannen på kappen og blottet brystet. Then the old man loosened his cloak and bared his chest. Gutten husket lysglimtet han hadde sett dagen før, og ble stum av beundring over det han fikk se: På brystet hadde den gamle mannen en plate av massivt gull som var overstrødd med edelsteiner. The boy remembered the flash of light he had seen the day before, and was struck dumb by what he saw: On his chest the old man had a plate of solid gold studded with precious stones.

Så var han altså virkelig en konge. So he really was a king. Kanskje han gikk kledd som han gjorde for å unngå landeveis- røvere. Perhaps he went dressed as he did to avoid highway robbers.

- Værsågod, sa den gamle og rev av en hvit og en svart stein som var festet midt på den gylne brystplaten. - Good luck, said the old man and tore off a white and a black stone that was fixed in the middle of the golden chest plate. — De kalles Urim og Tumim. Den svarte betyr «ja» og den hvite «nei». De kan hjelpe deg når du ikke klarer å tyde tegnene. Og husk at du alltid må stille et klart og entydig spørsmål. And remember that you must always ask a clear and unambiguous question.

Men i det store og hele bør du forsøke å ta dine egne beslutninger. But on the whole you should try to make your own decisions.

Skatten finner du ved pyramidene, det visste du jo allerede, men du måtte betale seks sauer for at jeg skulle hjelpe deg til å ta en beslutning. You will find the treasure at the pyramids, you already knew that, but you had to pay six sheep for me to help you make a decision.

Gutten puttet steinene i sekken. The boy put the stones in the bag. Fra nå av ville han ta sine egne beslutninger. From now on he would make his own decisions.

— Glem ikke at alle ting er én. — Do not forget that all things are one. Glem ikke tegnenes språk. Don't forget sign language.

Og glem fremfor alt ikke å leve din egen historie til ende. And above all, don't forget to live your own story to the end.

Men før vi skilles vil jeg gjerne fortelle deg en liten historie: But before we part, I'd like to tell you a little story:

En handelsmann sendte en gang sønnen sin til den klokeste blant menneskene for å få vite lykkens hemmelighet. A merchant once sent his son to the wisest of men to learn the secret of happiness.

Da sønnen hadde reist gjennom ørkenen i førti dager, kom han til en vakker borg som lå på toppen av et fjell. When the son had traveled through the desert for forty days, he came to a beautiful castle situated on top of a mountain.

Der bodde vismannen som gutten søkte. There lived the sage whom the boy sought.

Vår helt trodd han skulle møte en helgen, en eneboer, men isteden kom han inn i en sal der det var et yrende liv; handelsmenn kom og gikk, folk stod langs veggen og pratet, et lite orkester spilte vakre melodier og midt i rommet stod et bord som bugnet av de lekreste rettene fra den kanten av verden. Our hero thought he was going to meet a saint, a recluse, but instead he entered a hall where there was a bustling life; traders came and went, people stood along the wall and chatted, a small orchestra played beautiful melodies and in the middle of the room stood a table overflowing with the most delicious dishes from that corner of the world.

Vismannen snakket med alle, og gutten måtte vente i to timer før det ble hans tur til å bli hørt. The sage spoke to everyone, and the boy had to wait for two hours before it was his turn to be heard.

Vismannen lyttet oppmerksomt mens gutten forklarte ham formålet med besøket. The sage listened attentively as the boy explained to him the purpose of the visit. Da han var ferdig, sa vismannen at han dessverre ikke hadde tid til å forklare ham lykkens hemmelighet der og da. When he had finished, the sage said that unfortunately he did not have time to explain to him the secret of happiness then and there. Han ba gutten om å ta seg en tur rundt i palasset og komme tilbake to timer senere. He asked the boy to take a walk around the palace and come back two hours later.

- Jeg vil imidlertid be deg om en tjeneste, sa vismannen til slutt og rakte gutten en teskje som han dryppet to dråper olje i. - However, I want to ask you a favor, said the sage at last and handed the boy a teaspoon into which he dripped two drops of oil. — Når du går omkring, skal du holde denne skjeen uten å spille oljen.

Gutten vandret opp og ned de brede trappene i palasset med blikket stivt festet på teskjeen. The boy wandered up and down the wide stairs of the palace with his eyes fixed on the teaspoon. Etter to timer gikk han tilbake til vismannen.

— Nå, sa vismannen, — har du sett de persiske veggteppene som henger i spisesalen min? — Now, said the sage, — have you seen the Persian tapestries hanging in my dining-room? Så du hagene som hagemesteren brukte ti år på å anlegge? Did you see the gardens that the master gardener took ten years to plant? La du merke til de vakre pergamentene i biblioteket mitt? Did you notice the beautiful scrolls in my library?

Skamfull måtte gutten innrømme at han ikke hadde sett noen verdens ting. Ashamed, the boy had to admit that he had seen nothing of the world. Han hadde bare vært opptatt av å ikke søle oljedråpene som vismannen hadde gitt ham.

— Så gå tilbake og se på alle de skattene min verden rommer, sa vismannen. "Then go back and look at all the treasures my world holds," said the sage. — Du kan ikke stole på en mann hvis du ikke kjenner huset hans. — You can't trust a man if you don't know his house.

Gutten, som hadde klart å falle litt til ro nå, grep skjeen og gikk på ny gjennom palasset, og denne gangen la han merke til alle kunstverkene som hang på veggene og ned fra taket. The boy, who had managed to calm down a bit now, grabbed the spoon and walked through the palace again, this time noticing all the works of art hanging on the walls and down from the ceiling.

Han så hagene, fjellene omkring, blomstenes prakt, hvor utsøkt alle kunstverkene var plassert i forhold til hverandre. He saw the gardens, the surrounding mountains, the splendor of the flowers, how exquisitely all the works of art were placed in relation to each other. Da han atter stod foran vismannen, fortalte han om alt han hadde sett.

— Men hvor er de to dråpene med olje som jeg ga deg? spurte vismannen. — But where are the two drops of oil that I gave you? asked the sage.

Gutten kikket ned på teskjeen og så at han hadde sølt dem ut.

— Dette er det eneste rådet jeg har å gi deg, sa den klokeste av de kloke. "This is the only advice I have to give you," said the wisest of the wise. — Lykkens hemmelighet består i å se alle verdens skatter og aldri glemme de to oljedråpene i skjeen. — The secret of happiness consists in seeing all the world's treasures and never forgetting the two drops of oil in the spoon.

\*\*\*

Da den gamle mannen var ferdig, ble gutten sittende i taushet. When the old man had finished, the boy sat in silence. Han hadde forstått den gamle kongens fortelling. He had understood the old king's tale. En gjeter elsker å reise, men han glemmer aldri sauene sine. A shepherd loves to travel, but he never forgets his sheep.

Den gamle mannen så på gutten før han la hendene sine inntil hverandre, håndflate mot håndflate, og førte dem i en underlig bevegelse opp mot ansiktet. The old man looked at the boy before placing his hands together, palm to palm, and brought them in a strange motion up to his face. Så gikk han sin vei med sauene. Then he went his way with the sheep.

\*\*\*

Høyt oppe i den lille byen Tarifa ligger en gammel borg som maurerne i sin tid bygget, og den som setter seg på muren kan se en plass, en baker og en liten bit av Afrika. High up in the small town of Tarifa is an old castle that the Moors built in their time, and whoever sits on the wall can see a place, a baker and a small piece of Africa.

Melquisedec, kongen av Salem, satte seg på borgmuren denne ettermiddagen, og han kjente levanten stryke ham over ansiktet. Melchizedek, the king of Salem, sat on the castle wall this afternoon, and he felt the levant stroke his face. Sauene trippet ved siden av ham, redde for sin nye herre og nervøse av alt som skjedde rundt dem. The sheep trotted beside him, afraid of their new master and unnerved by everything happening around them. De ønsket ikke annet enn mat og vann. They wanted nothing but food and water.

Melquisedec betraktet den lille båten som stevnet ut fra havnen. Melquisedec looked at the small boat that was coming out of the harbor. Aldri mer skulle han se gutten igjen, som han heller ikke hadde sett Abraham igjen etter å ha innkrevd tiendedelen av ham. Never again was he to see the boy again, as he had not seen Abraham again after collecting the tithe from him. Men det var dette som var hans oppgave. But this was his task.

Gudene har ikke behov for ønsker og drømmer, for gudene har ingen historie som er deres egen. The gods have no need for wishes and dreams, for the gods have no history of their own. I sitt innerste håpet kongen av Salem at gutten skulle ha hellet med seg. In his heart, the King of Salem hoped that the boy would have gone with him.

«Bare så synd at han snart vil glemme hva jeg heter,» sa han til seg selv. "Too bad he'll soon forget my name," he said to himself. «Jeg skulle nok ha sagt navnet mitt mer enn én gang. “I probably should have said my name more than once. Da ville han ha kalt meg Melquisedec, kongen av Salem, når han fortalte andre om meg.» Then he would have called me Melchizedek, the king of Salem, when he told others about me.”

Så løftet han et angerfullt blikk mot himmelen. Then he raised a remorseful look to the sky. «Ja, Herre, jeg vet at dette er forfengelighet, akkurat som du sa. “Yes, Lord, I know this is vanity, just as you said. Men en gammel konge må av og til få være litt stolt av seg selv.» But an old king has to be a little proud of himself from time to time."

\*\*\*

«Så underlig det er her i Afrika,» sa gutten til seg selv. "How strange it is here in Africa," said the boy to himself.

Han satt i en slags bar, en bar akkurat som de andre barene han hadde sett i smugene i denne byen. He was sitting in some kind of bar, a bar just like the other bars he had seen in the alleys of this city. Noen av gjestene satt og dampet på en diger pipe som gikk fra munn til munn. Some of the guests sat vaping on a huge pipe that passed from mouth to mouth. Bare i løpet av noen få timer hadde han sett menn som gikk hånd i hånd, kvinner med tildekket ansikt og prester som klatret opp i høye tårn og begynte å synge — mens alle rundt ham falt ned på kne og la hodet mot bakken. In just a few hours he had seen men walking hand in hand, women with veiled faces, and priests climbing high towers and beginning to sing—while all around him fell to their knees and laid their heads on the ground.