Han begynte å vandre på måfå omkring i byen, og til slutt stod han nede på havnen. Der stod det et lite hus, og midt på veggen var det en liten luke der folk kjøpte billetter. Egypt lå i Afrika.
- Kan jeg hjelpe deg? spurte mannen i billett- luken.
— Kanskje i morgen, svarte gutten og gikk. Han trengte bare å selge en eneste sau for å komme seg over til den andre siden av stredet. Tanken skremte ham.
- Enda en drømmer, sa mannen i luken til assistenten sin idet gutten gikk sin vei. - Han har vel ikke penger til å reise.
***
Gutten kviet seg litt for å gå tilbake til sauene sine. To år hadde han brukt på å lære seg kunsten å gjete; han kunne klippe, ta hånd om de drektige, beskytte dem mot ulvene. Han kjente alle beitemarkene i Andalusia. Og når det gjaldt kjøp og salg, visste han den rettferdige prisen på hvert eneste ett av dyrene sine.
Denne byen hadde også en borg, og han gikk oppover den steinlagte stien og satte seg på muren. Der oppefra kunne han se over til Afrika. En eller annen hadde fortalt ham at maurerne hadde kommet hit en gang, de som hadde lagt under seg størsteparten av Spania og hersket der i mange, mange år. Gutten likte ikke maurerne. Det var de som hadde brakt sigøynerne med seg.
Der oppefra kunne han se det meste av byen, også plassen der han hadde sittet og snakket med den gamle mannen.
«Pokker ta at jeg skulle treffe ham,» tenkte han. Han hadde jo ikke gjort annet enn å oppsøke en kvinne som tydet drømmer. Verken kvinnen eller den gamle mannen brydde seg det minste om at han var en gjeter. Begge var gamle, enslige mennesker som ikke lenger ventet seg noe av dette livet, og de forstod ikke at en gjeter til slutt blir knyttet til sauene sine. Han kjente hver og en av dem ut og inn: han visste hvem som haltet, hvem som skulle føde om to måneder og hvem som var de lateste. Han visste også hvordan han skulle klippe dem og hvordan han skulle slakte dem. Hvis han dro, var det de som fikk lide.
Det kom et vindpust. Han kjente den vinden; folk kalte den levanten, østavinden, for det var med denne vinden i ryggen at hordene med hedninger hadde kommet. Han hadde aldri skjønt hvor nær Afrika lå før han kom hit til Tarifa. Hvem vet, kanskje maurerne en dag ville vende tilbake?
Levanten blåste sterkere. «Jeg står mellom sauene og skatten,» tenkte gutten. Han måtte velge mellom noe han hadde vennet seg til og noe han gjerne ville ha. Og så var det kjøpmannens datter, men hun var ikke like viktig som sauene, for hun var ikke avhengig av ham. Kanskje hun ikke engang husket ham. Nei, hun ville nok ikke legge merke til det om han ikke viste seg i byen om to dager.
Det var han sikker på. For henne var alle dager like, og er alle dager like, er det fordi du har glemt å gripe det gode som skjer i livet mens solen går sin gang over himmelen.
«Jeg reiste fra foreldrene mine og borgen hjemme i landsbyen,» tenkte gutten. «De vennet seg til det, og jeg har vennet meg til det. Sauene vil også venne seg til at jeg ikke er der lenger.»
Han satt der oppe og kikket ned på plassen. Bakeren stod der fortsatt og solgte brød og kaker. Et ungt par satte seg på benken der han hadde pratet med den gamle mannen, og de kysset hverandre lenge.
«Bakeren ja,» sa han til seg selv, men fullførte ikke setningen. For nå begynte levanten å blåse enda kraftigere. Den strøk ham over ansiktet. En gang hadde den brakt med seg maurerne, det var sant nok, men den brakte også med seg duften av ørkenen og av kvinner dekket av slør. Den brakte med seg lukten av slit og svette, av drømmene til de som en dag hadde dratt ut på leting etter det ukjente, etter gull, etter eventyr — og pyramider. Gutten grep seg i å misunne vinden dens frihet, og han innså at han kunne være som den. Det var ingenting som hindret ham, bortsett fra han selv. Sauene, Andalusias beitemarker, kjøpmannens datter — det var bare noen kapitler i hans egen historie.
***
Klokken tolv dagen etter kom gutten til møtestedet. Med seg hadde han seks sauer.
— Det var rart, sa gutten til den gamle mannen. - Kameraten min kjøpte sauene på flekken. Han sa at han hadde drømt om å være gjeter hele livet. Det var et godt tegn.
- Slik er det alltid, sa den gamle. — Vi kaller det gunstighetsprinsippet. Hvis du gikk for å spille kort for første gang, ville du etter all sannsynlighet vinne. Kall det gjerne begynnerflaks.
— Hvorfor er det sånn?
— Fordi livet vil at du skal leve din egen historie.
Så begynte han å undersøke de seks sauene, og oppdaget at den ene var halt. Gutten sa at det ikke gjorde noe, for det var den mest intelligente av dem, og den produserte godt med ull.
— Hvor er skatten? spurte han så.
— Skatten er i Egypt, i nærheten av pyramidene.
Det støkk i ham. Den gamle kona hadde sagt det samme, men hun hadde ikke forlangt noe som helst.
— For å finne den må du følge tegnene.
I denne verden har Gud skrevet veien som hvert menneske bør følge. Det er bare å lese det han har skrevet for deg.
Før gutten fikk sagt noe, kom en sommerfugl flagrende mellom ham og den gamle. Det fikk ham til å tenke på bestefaren sin; da han var liten, hadde bestefaren fortalt ham at sommerfuglene betyr lykke. Som sirissene, gresshoppene, firfislene og firkløverne.
— Det stemmer, sa den gamle, som kunne lese tankene hans. — Akkurat som bestefaren din lærte deg. Dette er tegnene.
Så løsnet den gamle mannen på kappen og blottet brystet. Gutten husket lysglimtet han hadde sett dagen før, og ble stum av beundring over det han fikk se: På brystet hadde den gamle mannen en plate av massivt gull som var overstrødd med edelsteiner.
Så var han altså virkelig en konge. Kanskje han gikk kledd som han gjorde for å unngå landeveis- røvere.
- Værsågod, sa den gamle og rev av en hvit og en svart stein som var festet midt på den gylne brystplaten. — De kalles Urim og Tumim. Den svarte betyr «ja» og den hvite «nei». De kan hjelpe deg når du ikke klarer å tyde tegnene. Og husk at du alltid må stille et klart og entydig spørsmål.
Men i det store og hele bør du forsøke å ta dine egne beslutninger.
Skatten finner du ved pyramidene, det visste du jo allerede, men du måtte betale seks sauer for at jeg skulle hjelpe deg til å ta en beslutning.
Gutten puttet steinene i sekken. Fra nå av ville han ta sine egne beslutninger.
— Glem ikke at alle ting er én. Glem ikke tegnenes språk.
Og glem fremfor alt ikke å leve din egen historie til ende.
Men før vi skilles vil jeg gjerne fortelle deg en liten historie:
En handelsmann sendte en gang sønnen sin til den klokeste blant menneskene for å få vite lykkens hemmelighet.
Da sønnen hadde reist gjennom ørkenen i førti dager, kom han til en vakker borg som lå på toppen av et fjell.
Der bodde vismannen som gutten søkte.
Vår helt trodd han skulle møte en helgen, en eneboer, men isteden kom han inn i en sal der det var et yrende liv; handelsmenn kom og gikk, folk stod langs veggen og pratet, et lite orkester spilte vakre melodier og midt i rommet stod et bord som bugnet av de lekreste rettene fra den kanten av verden.
Vismannen snakket med alle, og gutten måtte vente i to timer før det ble hans tur til å bli hørt.
Vismannen lyttet oppmerksomt mens gutten forklarte ham formålet med besøket. Da han var ferdig, sa vismannen at han dessverre ikke hadde tid til å forklare ham lykkens hemmelighet der og da. Han ba gutten om å ta seg en tur rundt i palasset og komme tilbake to timer senere.
- Jeg vil imidlertid be deg om en tjeneste, sa vismannen til slutt og rakte gutten en teskje som han dryppet to dråper olje i. — Når du går omkring, skal du holde denne skjeen uten å spille oljen.
Gutten vandret opp og ned de brede trappene i palasset med blikket stivt festet på teskjeen. Etter to timer gikk han tilbake til vismannen.
— Nå, sa vismannen, — har du sett de persiske veggteppene som henger i spisesalen min? Så du hagene som hagemesteren brukte ti år på å anlegge? La du merke til de vakre pergamentene i biblioteket mitt?
Skamfull måtte gutten innrømme at han ikke hadde sett noen verdens ting. Han hadde bare vært opptatt av å ikke søle oljedråpene som vismannen hadde gitt ham.
— Så gå tilbake og se på alle de skattene min verden rommer, sa vismannen. — Du kan ikke stole på en mann hvis du ikke kjenner huset hans.
Gutten, som hadde klart å falle litt til ro nå, grep skjeen og gikk på ny gjennom palasset, og denne gangen la han merke til alle kunstverkene som hang på veggene og ned fra taket.
Han så hagene, fjellene omkring, blomstenes prakt, hvor utsøkt alle kunstverkene var plassert i forhold til hverandre. Da han atter stod foran vismannen, fortalte han om alt han hadde sett.
— Men hvor er de to dråpene med olje som jeg ga deg? spurte vismannen.
Gutten kikket ned på teskjeen og så at han hadde sølt dem ut.
— Dette er det eneste rådet jeg har å gi deg, sa den klokeste av de kloke. — Lykkens hemmelighet består i å se alle verdens skatter og aldri glemme de to oljedråpene i skjeen.
***
Da den gamle mannen var ferdig, ble gutten sittende i taushet. Han hadde forstått den gamle kongens fortelling. En gjeter elsker å reise, men han glemmer aldri sauene sine.
Den gamle mannen så på gutten før han la hendene sine inntil hverandre, håndflate mot håndflate, og førte dem i en underlig bevegelse opp mot ansiktet. Så gikk han sin vei med sauene.
***
Høyt oppe i den lille byen Tarifa ligger en gammel borg som maurerne i sin tid bygget, og den som setter seg på muren kan se en plass, en baker og en liten bit av Afrika.
Melquisedec, kongen av Salem, satte seg på borgmuren denne ettermiddagen, og han kjente levanten stryke ham over ansiktet. Sauene trippet ved siden av ham, redde for sin nye herre og nervøse av alt som skjedde rundt dem. De ønsket ikke annet enn mat og vann.
Melquisedec betraktet den lille båten som stevnet ut fra havnen. Aldri mer skulle han se gutten igjen, som han heller ikke hadde sett Abraham igjen etter å ha innkrevd tiendedelen av ham. Men det var dette som var hans oppgave.
Gudene har ikke behov for ønsker og drømmer, for gudene har ingen historie som er deres egen. I sitt innerste håpet kongen av Salem at gutten skulle ha hellet med seg.
«Bare så synd at han snart vil glemme hva jeg heter,» sa han til seg selv. «Jeg skulle nok ha sagt navnet mitt mer enn én gang. Da ville han ha kalt meg Melquisedec, kongen av Salem, når han fortalte andre om meg.»
Så løftet han et angerfullt blikk mot himmelen. «Ja, Herre, jeg vet at dette er forfengelighet, akkurat som du sa. Men en gammel konge må av og til få være litt stolt av seg selv.»
***
«Så underlig det er her i Afrika,» sa gutten til seg selv.
Han satt i en slags bar, en bar akkurat som de andre barene han hadde sett i smugene i denne byen. Noen av gjestene satt og dampet på en diger pipe som gikk fra munn til munn. Bare i løpet av noen få timer hadde han sett menn som gikk hånd i hånd, kvinner med tildekket ansikt og prester som klatret opp i høye tårn og begynte å synge — mens alle rundt ham falt ned på kne og la hodet mot bakken.