Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (18)

Da de kom inn i kjøkkenet, tente alkymisten opp i ovnen. When they entered the kitchen, the alchemist lit the oven.

Munken kom med en blyklump, som alkymisten la i en jerngryte som han så satte over ilden. The monk brought a lump of lead, which the alchemist placed in an iron pot which he then set over the fire. Da blyet var blitt flytende, dro han det underlige gule egget opp av sekken sin. When the lead had liquefied, he pulled the strange yellow egg out of his sack. Han skrapte av en liten flis som ikke var stort tykkere enn et hårstrå, så gned han det inn med voks og la det i gryten sammen med blyet. He scraped off a small chip not much thicker than a strand of hair, then he rubbed it in with wax and put it in the pot with the lead.

Blandingen fikk snart en rødlig farge, som blod. The mixture soon turned a reddish color, like blood. Alkymisten tok gryten av varmen og lot den kjølne. Imens snakket han og munken om stammekrigen.

— Den vil nok vare lenge, sa han til munken. "It will probably last a long time," he said to the monk.

For munken var det traurige tider. For the monk, there were sad times. Karavanene hadde for lengst stanset I Giza i påvente av at krigen skulle slutte. The caravans had long since stopped in Giza, waiting for the war to end. - Det er Guds vilje, sa han.

- Akkurat, sa alkymisten. - Exactly, said the alchemist.

Da gryten var blitt kald, ble gutten og munken stående og se på med store øyne. When the pot had cooled, the boy and the monk stood and watched with wide eyes. Blyet hadde stivnet i bunnen av gryten, men det var ikke lenger bly. The lead had solidified at the bottom of the pot, but it was no longer lead. Det var gull.

— Vil jeg lære å gjøre det en dag? spurte gutten. — Will I learn to do it one day? asked the boy.

— Dette var min egen historie og ikke din, svarte alkymisten. — Jeg ville bare vise deg at det er mulig. — I just wanted to show you that it is possible.

Da de stod ved klosterporten igjen, delte alkymisten den runde gullplaten i fire deler. When they stood at the monastery gate again, the alchemist split the round gold plate into four parts.

— Denne er til deg, sa han og rakte munken en bit. "This is for you," he said and handed the monk a piece. — Det er fordi du viser pilegrimene gjestfrihet.

— Men dette overgår min gjestfrihet mange ganger, svarte munken. "But this surpasses my hospitality many times over," replied the monk.

— Hysj, det må du aldri mer si. "Hush, you must never say that again." Livet kan høre deg og gi deg mindre neste gang.

Så gikk han bort til gutten.

— Denne er til deg. - This is for you. Som erstatning for det du ga til generalen.

Gutten så at det var mye mer enn han hadde gitt til generalen, men han hadde hørt hva alkymisten sa til munken, så han holdt munn. The boy saw that it was much more than he had given to the general, but he had heard what the alchemist said to the monk, so he kept his mouth shut.

— Denne er til meg, sa alkymisten, — fordi jeg må dra tilbake til ørkenen og fordi det pågår en krig mellom stammene. — This is for me, said the alchemist, — because I must go back to the desert and because there is a war going on between the tribes.

Så rakte han også den fjerde og siste biten til munken. Then he also handed the fourth and last piece to the monk.

- Og denne er til gutten, i tilfelle han skulle trenge den. - And this one is for the boy, in case he needs it.

— Men jeg er på jakt etter skatten min, sa gutten. "But I'm looking for my treasure," said the boy. - Den er jo like i nærheten! - It's close by!

— Og jeg er sikker på at du vil finne den, sa alkymisten.

— Så hvorfor?

- Fordi du allerede har mistet pengene du hadde lagt deg opp på reisen to ganger, først til en tyv, og så til generalen. Jeg er en gammel overtroisk araber, og her hos oss har vi et ordspråk som lyder slik: «Det som hender én gang, vil aldri hende mer. I am an old superstitious Arab, and here in our country we have a saying that goes like this: "What happens once, will never happen again. Men det som hender to ganger, vil alltid hende en tredje. » But what happens twice, will always happen a third time. »

Så steg de til hest. Then they mounted their horses.

\*\*\*

— Jeg vil gjerne fortelle deg en historie om en drøm, sa alkymisten. "I would like to tell you a story about a dream," said the alchemist.

Gutten styrte hesten nærmere.

— I det gamle Roma, på keiser Tiberius” tid, levde det et godt menneske som hadde to sønner. Den ene var soldat, og han tjenestegjorde i den fjerneste provinsen i imperiet. Den andre var en dikter som trollbandt hele Roma med sine vakre vers. The other was a poet who enchanted all Rome with his beautiful verses.

En natt hadde den gamle faren en drøm. En engel viste seg for ham og sa at en av hans sønners ord ville bli lest og lest igjen over hele verden av kommende slekter. Da den gamle mannen våknet, gråt han av takknemlighet fordi livet var godt og hadde vist ham det enhver far ville bli stolt over å vite.

Kort tid etter døde den gamle mannen idet han forsøkte å redde et barn fra å bli knust under hjulene på en vogn. Shortly afterwards the old man died trying to save a child from being crushed under the wheels of a cart. Og fordi han hadde vært et rettskaffent menneske livet igjennom, kom han rett til himmelen. And because he had been an upright person all his life, he went straight to heaven. Der ble han møtt av engelen som hadde vist seg i drømmen. There he was met by the angel who had appeared in the dream.

— Du har vært et godt menneske, sa engelen. - Du levde ditt liv i kjærlighet og du døde med verdighet.

Har du et ønske, så la meg oppfylle det. If you have a wish, let me fulfill it.

— Livet var godt mot meg, svarte den gamle mannen. — Da du viste deg i drømmen, følte jeg at alt mitt strev ble belønnet. — When you appeared in the dream, I felt that all my efforts were rewarded. Min sønns dikt skal leve blant menneskene i århundrene som kommer. My son's poem will live among men for centuries to come. Jeg ønsker ikke noe for min egen del; enhver far ville være stolt over å se sin sønn bli berømt, det mennesket han tok seg av som liten og oppdro som ung. I don't want anything for myself; any father would be proud to see his son become famous, the man he cared for as a child and raised as a youth. Jeg vil gjerne høre min sønns ord i en fjern fremtid. I would like to hear my son's words in the distant future.

Engelen rørte ved den gamle mannens skulder, og med ett var de begge i fremtiden. The angel touched the old man's shoulder, and suddenly they were both in the future. De befant seg i et enormt rom blant tusenvis av mennesker som snakket et fremmed språk.

Den gamle mannen gråt av glede. The old man cried for joy.

- Jeg visste at min sønns dikt var udødelige, sa han til engelen. - I knew that my son's poems were immortal, he said to the angel. - Men si meg, hvilket av diktene hans er det disse menneskene leser? - But tell me, which of his poems are these people reading?

Engelen tok den gamle mannen varsomt i armen, og sammen satte de seg på en av benkene i det enorme rommet. The angel gently took the old man by the arm, and together they sat down on one of the benches in the huge room.

- Din sønns dikt var godt likt i Roma, sa engelen. - Your son's poem was well liked in Rome, said the angel. - Alle var glad i dem og moret seg over dem. - Everyone liked them and was amused by them. Men da Tiberus” styre var over, ble også diktene glemt. But when Tiberus' rule was over, the poems were also forgotten. Disse ordene tilhører din andre sønn, han som var soldat. These words belong to your second son, the one who was a soldier.

Den gamle mannen stirret vantro på engelen.

- Sønnen din dro til et fjernt sted for å tjeneste- gjøre der, og han ble til slutt embetsmann. - Your son went to a distant place to serve there, and he eventually became a civil servant. Også han var et godt og rettskaffent menneske. He too was a good and upright person. Én ettermiddag ble en av tjenerne hans alvorlig syk, og det så ikke ur til at livet stod til å redde. One afternoon, one of his servants became seriously ill, and it did not look like his life was going to be saved. Sønnen din hadde hørt om en rabbi som helbredet syke, og i dagevis gikk han omkring og lette etter ham. Your son had heard of a rabbi who healed the sick, and for days he went about looking for him. Så fikk han høre at mannen han søkte, kalte seg Guds sønn. Han traff mennesker som var blitt helbredet av ham, og han lyttet til det de hadde å si. He met people who had been healed by him and he listened to what they had to say.

Endelig en dag fant han rabbien, og han fortalte ham at en av tjenerne hans var alvorlig syk. Finally one day he found the rabbi, and he told him that one of his servants was seriously ill.

Rabbien tilbød seg å komme til huset hans, og idet øynene deres møttes, visste embetsmannen at han stod overfor Guds sønn. The rabbi offered to come to his house, and as their eyes met, the official knew that he was facing the Son of God. Og dette er din sønns ord, sa engelen til den gamle mannen. And these are the words of your son, said the angel to the old man. — Dette er ordene han sa til rabbien og som aldri skulle bli glemt: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går under mitt tak. — These are the words he said to the rabbi and which should never be forgotten: "Lord, I am not worthy that you should come under my roof. Men si bare et ord, så blir gutten frisk. » But say just one word, and the boy will recover. »

\*\*\*

Alkymisten sporet hesten sin. The alchemist tracked his horse.

— Det spiller ingen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie, sa han. "It doesn't matter what you do or who you are, every person on earth will always play the main role in world history," he said. — Men det er det ikke mange som vet. - But not many people know that.

Gutten smilte. The boy smiled. Han hadde aldri drømt om at en gjeters liv kunne være så betydningsfullt.

- Farvel, sa alkymisten. - Goodbye, said the alchemist.

— Farvel, svarte gutten. Gutten fortsatte gjennom ørkenen mens han lyttet til det hjertet hans hadde å si, det hjertet som skulle vise ham stedet der skatten lå begravd. The boy continued through the desert listening to what his heart had to say, the heart that would show him the place where the treasure was buried.

«Der hjertet ditt er, er også skatten,» hadde alkymisten sagt. "Where your heart is, the treasure is," the alchemist had said.

Men hjertet hans snakket om andre ting. Stolt fortalte det historien om en gjeter som hadde forlatt sauene sine for å følge en drøm han hadde drømt to ganger. Proudly, it told the story of a shepherd who had left his sheep to follow a dream he had dreamed twice. Det snakket om alle dem som levde sin egen historie, som søkte fremmede land langt borte, som konfronterte menneskene rundt seg med tidens fordommer og tanker. It spoke of all those who lived their own history, who sought foreign lands far away, who confronted the people around them with the prejudices and thoughts of the time. Det snakket om reiser, oppdagelser, bøker og store omveltninger. It talked about travels, discoveries, books and great upheavals.

Men så, idet han skulle til å klatre over en stor sanddyne, hvisket hjertet hans til ham: «Du skal stanse på det stedet du gråter. But then, as he was about to climb over a large sand dune, his heart whispered to him: “You shall stop at the place where you cry. For der er jeg, og der er skatten din. » For there I am, and there is your treasure. »

Sakte klatret gutten oppover sanddynen. Slowly the boy climbed up the dune. Fullmånen var i ferd med å stige opp på den stjerneklare himmelen; i en måned hadde de ridd gjennom ørkenen. The full moon was rising in the starry sky; for a month they had ridden through the desert. Månen kastet sine stråler over sanddynene i et spill av lys og skygge som malte rår ørkenen om til et bølgende hav. The moon cast its rays over the dunes in a play of light and shadow that turned the raw desert into a rolling sea.

Det minnet ham om natten en hest hadde steilet i ørkensanden og han hadde truffet alkymisten. It reminded him of the night a horse had stumbled in the desert sand and he had met the alchemist.

Da han nådde toppen av sanddynen, gjorde hjertet hans et hopp. When he reached the top of the dune, his heart skipped a beat. Der, opp av den sølv- skimrende ørkenen, reiste pyramidene seg stolte og majestetiske i måneskinnet. There, out of the silvery desert, the pyramids rose proud and majestic in the moonlight.

Gutten falt ned på kne og gråt. The boy fell to his knees and cried. Han takket Gud for at Han hadde latt ham tro på sin egen historie og for å ha latt ham møte en konge, en glass- handler, en engelskmann og en alkymist. Og fremfor alt takket han for at han hadde fått lov til å møte en ørkenkvinne som viste ham at kjærligheten aldri vil hindre et menneske i å søke sin egen historie. And above all, he was thankful that he had been allowed to meet a desert woman who showed him that love will never prevent a person from seeking his own story.

Det var som om de århundregamle pyramidene så ned på ham. It was as if the centuries-old pyramids were looking down on him. Nå kunne han godt dra tilbake til oasen, gifte seg med Fåtima og leve lykkelig som en ganske alminnelig sauegjeter. Alkymisten levde jo i ørkenen, selv om han kjente verdens språk og kunne forvandle bly til gull. Han trengte ikke å demonstrere sin kunst og sine kunnskaper for noen. He did not need to demonstrate his art and his knowledge to anyone. Underveis til sin egen historie hadde han lært alt han trengte å lære, og han hadde levd alt han hadde drømt om å leve. Along the way to his own story, he had learned everything he needed to learn, and he had lived everything he had dreamed of living.

Men en oppgave er først fullført når målet er nådd. But a task is only completed when the goal is reached. Det var skatten han hadde kommet for å finne, og her hadde han grått, akkurat her i sanden. It was the treasure he had come to find, and here he had cried, right here in the sand.

Han kikket ned og så en bille, en skarabé, som kravlet forbi stedet der tårene hans hadde falt. He looked down and saw a beetle, a scarab, crawling past the spot where his tears had fallen. Etter så lang tid i ørkenen visste han at i Egypt er skarabeen et symbol på Gud. After so long in the desert he knew that in Egypt the scarab is a symbol of God.

Det var enda et tegn. There was another sign. Men før han begynte å grave, måtte han sende glasshandleren en tanke: Ingen kunne bygge en pyramide i sin egen bakgård, ikke om du lempet stein på stein i et helt liv.

\*\*\*

Hele natten gravde gutten på det stedet han var blitt vist, men uten å finne noe. All night the boy dug in the place he had been shown, but without finding anything. Fra toppen av pyramidene betraktet århundrene ham i taushet. From the top of the pyramids the centuries watched him in silence. Men gutten ga seg ikke: han gravde og gravde, han kjempet mot vinden som igjen og igjen feide sanden ned i hullet. But the boy did not give up: he dug and dug, he fought against the wind which again and again swept the sand down into the hole. Armene verket og hendene var såre, men gutten stolte på hjertet sitt. His arms ached and his hands were sore, but the boy trusted his heart. Og det hadde bedt ham om å grave der tårene falt.

Men så, idet han forsøkte å lempe vekk noen store steiner, hørte han skritt i nærheten. But then, as he tried to loosen some large stones, he heard footsteps nearby. De kom nærmere, stanset. They came closer, stopped. Gutten kikket opp. The boy looked up. De fremmede hadde månen i ryggen, og han kunne verken se øynene eller ansiktene deres. The strangers had the moon at their backs, and he could see neither their eyes nor their faces.

- Hva driver du med? spurte en av skikkelsene.

Gutten svarte ikke. Han var redd. Han hadde en skatt å grave opp.

- Vi er på flukt fra stammekrigene, sa en annen. - We are on the run from the tribal wars, said another. — Vi vil vite hva du har der. — We want to know what you have there. Vi trenger penger.

- Jeg har ingenting her, svarte gutten.

En av mennene trev tak i ham og halte ham opp av hullet. One of the men grabbed him and limped him out of the hole. En annen rotet gjennom lommene hans og fant gullklumpen.

— Han har gull! — He has gold!

Måneskinnet falt på ansiktet til mannen som ransaket ham, og i øynene hans så gutten døden. The moonlight fell on the face of the man who searched him, and in his eyes the boy saw death.

- Kanskje han har mer gull skjult i sanden, sa en annen.

De tvang gutten til å grave videre, og han fortsatte, uten at noe dukket fram fra sanden. They forced the boy to dig further, and he continued, without anything emerging from the sand. Da begynte de å slå ham, og de dengte ham helt til dagens første solstråler spilte seg ut på morgen- himmelen. Then they began to beat him, and they covered him until the first rays of the sun appeared in the morning sky. Han var blodig og forslått, klærne hans var i filler, og han følte at døden var nær. He was bloody and bruised, his clothes were in tatters, and he felt that death was near.

«Hvilken glede har du vel av penger hvis du skal dø?» hadde alkymisten sagt. "How much joy do you get from money if you're going to die?" the alchemist had said. «Det er ikke ofte at penger forlenger livet. » "It's not often that money extends life. »

- Jeg leter etter en skatt, skrek gutten til slutt. - I'm looking for a treasure, screamed the boy at last. Og mellom blodige, hovne lepper fortalte han overfallsmennene at han to ganger hadde drømt om en skatt som lå begravd ved pyramidene i Egypt. And between bloody, swollen lips, he told the assailants that he had twice dreamed of a treasure buried by the pyramids in Egypt.

Lederen var taus en lang stund. The leader was silent for a long time. Omsider sa han: At last he said:

— La ham være. — Leave him alone. Han har ikke mer. Han har sikkert stjålet dette gullet. He must have stolen this gold.

Gutten sank sammen i sanden. The boy sank into the sand.

— La oss dra, sa lederen til de andre.

Men før de dro, gikk han bort til gutten. But before they left, he went over to the boy.

— Du vil ikke dø, sa han. — Du vil leve, og du vil skjønne hvor dum du har vært. — You will live, and you will realize how stupid you have been. Her, akkurat her hvor vi er nå, drømte også jeg den samme drømmen to ganger. Here, right here where we are now, I also dreamed the same dream twice. Det er vel snart to år siden nå. It's almost two years ago now. Jeg drømte at jeg måtte dra til Spania, finne en forlatt og forfallen kirke der gjeterne pleide å overnatte med sauene sine og der det vokste en platanlønn opp av sakristiet. I dreamed that I had to go to Spain, find an abandoned and dilapidated church where the shepherds used to spend the night with their sheep and where a plane tree grew out of the sacristy. Hvis jeg gravde ved foten av platanlønnen, ville jeg finne en skatt. If I dug at the foot of the sycamore, I would find a treasure. Men jeg er ikke så dum at jeg krysser en hel ørken fordi jeg har drømt den samme drømmen to ganger.