— Er det kjærlighet?
— Ja, det er kjærlighet. Det er den som gjør småkrypene til falk og falken til menneske og mennesket igjen til ørken. Det er den som skaper bly om til gull; og gullet vil atter skjule seg i jorden.
- Jeg skjønner ikke et ord av det du sier, sa ørkenen.
— Men én ting kan du vel forstå, og det er at et eller annet sted i deg venter en kvinne på meg. Derfor må jeg forvandle meg til vind.
Ørkenen var taus en stund.
- Javel, sa den til slutt. — Jeg skal gi deg sanden min slik at vinden kan blåse den opp. Men alene kan jeg ikke gjøre noe. Be vinden om hjelp.
***
En svak bris begynte å blåse. Et godt stykke unna satt offiserene og så på.
Alkymisten smilte.
***
Vinden kom til gutten og strøk ham over ansiktet. Vinden, som vet alt, hadde hørt hva gutten og ørkenen hadde snakket om.
Den farer over verden uten et sted å fødes, uten et sted å dø.
- Hjelp meg, sa gutten til vinden. — En gang hørte jeg deg si navnet til min elskede.
- Hvem har lært deg ørkenens og vindens språk?
— Hjertet mitt, svarte gutten.
Vinden har mange navn. Her ble den kalt siroco, fordi araberne trodde at den kom fra et sted langt borte som var dekket av vann og der det bodde svarte mennesker. I landet gutten kom fra, ble den kalt levanten, fordi folk trodde at den brakte med seg ørkenens sand og maurernes krigsrop. Et annet sted, langt fra sauenes beitemarker, trodde kanskje folk at vinden ble født i Andalusia. Men vinden kom ikke noe sted fra, og ikke dro den noe sted hen. Derfor var den sterkere enn ørkenen. En dag ville menneskene plante trær i ørkenen, til og med holde sauer, men vinden ville de aldri herske over.
— Du kan ikke bli vind, sa vinden. — Vår natur er forskjellig.
— Det er ikke sant, svarte gutten. — Jeg lærte alkymiens hemmelighet mens jeg dro gjennom verden sammen med deg. I meg har jeg vindene, ørkenene, havene, stjernene og alt som er skapt i universet. Vi er skapt av den samme hånden og vi har den samme sjelen. Jeg vil være som deg, jeg vil fare av sted fra verdensdel til verdensdel, suse over havene, piske opp sanden som skjuler skatten min og bære min elskedes stemme med meg.
— Jeg hørte nok hva du snakket med alkymisten om her forleden, sa vinden. — Han sa at alle ting har sin egen historie å oppfylle. Mennesket er ikke vind.
- Så lær meg å bli vind da, bare for et øyeblikk. Så kan vi snakke om menneskets og vindens uendelige muligheter.
Vinden ble nysgjerrig, og det var noe den aldri hadde følt før. Den skulle så gjerne ha snakket mer med gutten, men den visste ikke hvordan den skulle forvandle menneske til vind. Og den som allerede kunne så mye! Den skapte ørkener, senket skip, rev opp hele skoger og feide gjennom byer fulle av musikk og alle slags underlige lyder. Den trodde at den var uten grenser, og allikevel stod en guttunge der og påstod at vinden kunne enda mer.
- Det er dette som kalles kjærlighet, fortsatte gutten da han merket at vinden begynte å bli medgjørlig. — Når du elsker og blir elsket, trenger du ikke forstå det som skjer, fordi alt skjer inni oss, og da kan selv mennesker forvandle seg til vind. Hvis vinden vil hjelpe til, selvfølgelig.
Vinden var stolt og ble irritert over det gutten sa. Den begynte å blåse med større kraft og pisket ørkensanden opp. Men til slutt måtte den erkjenne at selv om den hadde reist verden rundt, visste den ikke hvordan den skulle forvandle mennesker til vind.
Og kjærligheten kjente den heller ikke.
— På reisene mine gjennom verden har jeg lagt merke til at mange mennesker kikker opp på himmelen når de snakker om kjærlighet, sa vinden, rasende over å måtte innse sine begrensninger. - Kanskje det er bedre å spørre himmelen.
— Da må du hjelpe meg, sa gutten. — Fyll luften med sand og støv så jeg kan se på solen uten å bli blind.
Vinden blåste med enda større kraft, og sand- kornene virvlet så tett rundt gutten at solen til slutt bare var en blekgyllen skive.
***
I leiren begynte det å bli vanskelig å se. Ørkenens menn kjente denne vinden godt. De kalte den simum, og den var verre enn en storm på havet, det havet de ikke kjente. Hestene vrinsket og våpnene ble gradvis dekket av sand.
Oppe på klippen snudde en av offiserene seg til generalen og sa:
— Kanskje vi burde slutte mens leken er god?
Det var så vidt de kunne skimte gutten nå. De dekket ansiktene med de blå tørklene sine, og bare øynene deres røpet hvor redde de var.
— Ja, la oss sette en stopper for dette, sa en annen offiser.
— Jeg vil se Allahs storhet, sa generalen med ærefrykt i stemmen. — Jeg vil se et menneske forvandle seg til vind.
Men bak øret skrev han seg navnene på de som viste frykt. Når vinden sluttet å blåse, ville han ta fra dem kommandoen. Ekte ørkenfolk kjenner ingen frykt.
***
— Vinden har fortalt meg at du kjenner kjærligheten, sa gutten til solen. — Hvis du kjenner kjærligheten, kjenner du også verdens sjel som er skapt av kjærlighet.
- Jeg kan se verdens sjel herfra, sa solen. - Den snakker med sjelen min, og sammen får vi plantene til å vokse og sauene til å finne skygge. Her hvor jeg er — og det er langt fra jorden — har jeg lært å elske. Jeg vet at hvis jeg nærmer meg jorden, bare ørlite grann, vil alt som er på den dø, og verdens sjel vil ikke lenger være til. Vi ser på hverandre og vi trenger hverandre. Jeg gir den liv og varme, og den gir meg en grunn til å leve.
— Da kjenner du kjærligheten, sa gutten.
— Jeg kjenner verdens sjel, og vi snakker mye sammen på vår endeløse reise gjennom universet. Den sier at bare plantene og mineralene har forstått at alt er én og samme ting, at jern bør være jern og ikke kobber, og kobberet ikke gull. Hver og en oppfyller sin funksjon i alt dette som er ett, og alt ville være fred og harmoni hvis hånden som skrev alt dette, hadde stanset på skapelsens femte dag. Men så kom altså en sjette, sa solen.
— Du er klok fordi du ser alt på avstand, svarte gutten. - Men du kjenner nok ikke kjærligheten allikevel. Hvis det ikke hadde blitt en sjette dag, ville ikke mennesket ha vært til, og kobberet ville for alltid være kobber og bly allud bly. Hver og en har sin historie, det er sant, men en dag vil denne historien være ført til ende, og da må du forvandle deg til noe bedre og få en ny historie å leve, helt til verdens sjel virkelig er én.
Solen tenkte seg om og bestemte seg for å skinne litt sterkere. Vinden, som likte det han hørte, blåste sterkere for at solen ikke skulle blende gutten.
— Det er derfor alkymien er til, sa gutten. — For at hver og en skal søke sin skatt — og finne den, og dermed vekke ønsket om å bli bedre enn det vi var før. Blyet vil spille sin rolle til verden ikke trenger bly lenger; da må det forvandle seg til gull. Det er hva alkymistene gjør. De viser oss at når vi forsøker å bli bedre, blir også alt rundt oss bedre.
— Hvordan kan du si at jeg ikke kjenner kjærligheten? spurte solen.
- Kjærligheten er ikke å ligge urørlig som ørkenen, fare over verden som vinden eller se alt på avstand, som du gjør. Kjærligheten er den kraften som forvandler og forbedrer verdens sjel. Da jeg trengte ned i den første gang, trodde jeg at den var perfekt. Senere skjønte jeg at den er en refleks av alt som lever og er til, og at også den har sine kriger og sine lidenskaper. Det er vi som gir næring til verdens sjel, og verden vi lever i vil bli bedre eller verre ettersom vi blir bedre eller verre. Det er her kjærlighetens kraft kommer inn, for når vi elsker, vil vi alltid ønske å bli bedre enn vi er.
— Hva vil du meg egentlig? spurte solen.
- Jeg vil at du skal hjelpe meg til å forvandle meg til vind, svarte gutten.
— Naturen kjenner meg som den klokeste av alle skapninger, sa solen, - men jeg vet ikke hvordan jeg skal forvandle deg til vind.
- Hvem skal jeg snakke med da?
Solen var taus et øyeblikk. Vinden lyttet. Den kunne nesten ikke vente med å spre nyheten om at solens klokskap hadde en grense, men samtidig hadde den ikke hjerte til å la denne guttungen i stikken, han som snakket verdens språk.
- Snakk med hånden som har skrevet alt, sa solen til slutt.
***
Vinden hylte av glede og blåste med enda større kraft enn før. I leiren ble teltene revet opp av sanden og dyrene slet seg løs. Oppe på klippen klamret mennene seg til hverandre for ikke å blåse overende.
***
Gutten vendte seg så til hånden som har skrevet alt, og i det samme følte han at universet ble stille. Også han ble taus.
En bølge av kjærlighet vellet fram fra hjertet hans og han begynte å be. Det var en bønn han aldri hadde bedt før, en bønn uten ord eller ønsker. Han takket ikke for at sauene hadde funnet en grønn eng. Han ba ikke om å få solgt flere glass. Han ba ikke engang om at kvinnen han hadde truffet, ville vente til han kom tilbake. Der han stod, omsluttet av stillheten, følte gutten at også ørkenen, vinden og solen søkte etter tegnene som denne hånden hadde skrevet, at de forsøkte å følge sin egen vei og prøvde å forstå det som stod skrevet på en ganske alminnelig smaragd.
Han så at tegnene, som tilsynelatende ikke hadde noen årsak eller mening, var spredt over hele verden, hele universet, og at verken ørknene, vindene, solene eller menneskene visste hvorfor de var til. Men denne hånden hadde en mening med alt dette, og den alene var i stand til å utføre mirakler — å forvandle havet til ørken og mennesket til vind. Bare den forstod at det fantes en større plan, den som hadde ført universet til et punkt der skapelsens seks dager forvandlet seg til Storverket.
Og gutten dukket ned i verdens sjel og så at verdens sjel var en del av Guds sjel, og han så at Guds sjel var hans egen sjel - og at han kunne utføre mirakler.
***
Den dagen blåste simum-vinden som den aldri hadde blåst før. I mange generasjoner deretter ville araberne fortelle hverandre legenden om gutten som forvandlet seg til vind, blåste en militærleir overende og satte den sterkeste generalen i ørkenen på plass.
Da vinden omsider la seg, stirret alle på det stedet der gutten hadde vært. Men han var der ikke lenger; han stod på den andre siden av leiren, ved siden av en vakt som nesten var begravd i sanden.
Alle var lamslått av skrekk. Bare to skikkelser smilte: Alkymisten fordi han hadde funnet sin perfekte læregutt, og generalen fordi gutten hadde fattet Guds storhet.
Dagen etter tok generalen farvel med gutten og alkymisten, og med seg fikk de en eskorte som skulle følge dem dit de ønsket.
***
De red hele dagen. Da kvelden falt på, kom de til et koptisk kloster. Alkymisten lot vaktene vende om og steg av hesten.
— Herfra drar du alene, sa han. — Pyramidene ligger bare en tre timers vei unna.
— Takk, sa gutten. — Du har lært meg verdens språk.
— Jeg bare minnet deg på det du allerede visste.
Alkymisten banket på klosterporten, og ut kom en munk som var kledd i svart fra topp til tå. De utvekslet noen ord på koptisk før alkymisten ba gutten om å bli med inn.
- Jeg spurte om vi kunne få låne kjøkkenet en liten stund, forklarte han.