— Vil hjertet alltid hjelpe mennesket? spurte han alkymisten.
— Bare den som lever sin egen historie. Og fremfor alt barna, drukkenboltene og de gamle.
— Vil det si at det ikke kan hende meg noe?
— Det vil bare si at hjertet gjør så godt det kan, svarte alkymisten.
En ettermiddag dro de gjennom leiren til en av stammene.
Overalt var det våpen å se, og araberne, som var kledd i vakre, hvite gevanter, satt og røkte vannpipe og diskuterte kampene. Ingen tok notis av de to reisende.
— Det er jo ingenting å være redd for her, sa gutten da de hadde ridd et stykke.
Alkymisten ble med ett rasende.
- Stol på hjertet ditt, sa han, — og glem ikke at du befinner deg i ørkenen. Når menneskene går til krig mot hverandre, hører også verdenssjelen krigs-ropene. Ingen slipper unna følgene av det som skjer under solen, og det gjelder alle ting.
«Alle ting er én,» sa gutten til seg selv.
Og som om ørkenen ville demonstrere at den gamle alkymisten hadde rett, kom to krigere ridende opp til dem bakfra.
- Dere kan ikke fortsette, sa den ene. — Dere er midt i krigssonen.
- Jeg skal ikke langt, svarte alkymisten og så krigerne dypt inn i øynene. De fremmede ble sittende i taushet noe minutter, så lot de dem reise videre.
Gutten var fascinert av det han hadde sett.
— Du tvang krigerne i kne med blikket ditt, sa han.
— Øynene speiler sjelens krefter, svarte alkymisten.
Gutten visste at det var sant. Da de var i leiren, hadde en av krigerne i mengden stirret på dem.
Han hadde stått så langt unna at det ikke var mulig å se ansiktet hans tydelig, men gutten var sikker på at han så dem.
Da de red over en fjellrygg, sa alkymisten at de ville være fremme ved pyramidene om to dager.
- Vil du lære meg alkymiens kunst nå som vi snart skal skille lag? spurte gutten.
— Den kan du allerede. Det handler om å trenge ned i verdens sjel og finne skatten som er bestemt for deg.
— Det er ikke det jeg vil vite. Jeg snakker om å forvandle bly til gull.
Alkymisten var taus som ørkenen var taus. Han svarte først da de stanset for å spise.
- Alt i universet er et resultat av utvikling, sa han. — Og ifølge de vise er gullet det metallet som har utviklet seg lengst. Spør meg ikke hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at tradisjonen alltid har rett. Menneskene har ikke klart å tolke de vises ord riktig. I stedet for å være et symbol på utvikling og foredling, er gullet blitt det som mennesekene dreper hverandre for — det er blitt krigens symbol.
— Tingene snakker mange språk, sa gutten. — En gang var et kamelvrinsk bare et kamelvrinsk, så ble det et faresignal — og til slutt et alminnelig vrinsk igjen.
— Jeg har kjent ekte alkymister, fortsatte den andre.
— De stengte seg inne i laboratoriene sine og forsøkte å bli en del av den samme prosessen som utviklet gullet. De fant De vises sten, for de forstod at når noe utvikler seg, utvikles også alt omkring det. Andre fant steinen ved en tilfeldighet. De hadde allerede evnen til det fordi sjelen deres var våknere enn andres. Men den er det ikke mange av. Andre igjen søkte bare gullet, og de oppdaget aldri hemmeligheten. De skjønte ikke at bly, kobber og jern også har sin egen historie å oppfylle. Og den som blander seg inn i andres historie, vil aldri finne sin egen.
Alkymistens ord lød nærmest som en forbannelse. Han bøyde seg ned og plukket opp et skjell fra bakken.
- Alt dette var en gang hav, sa han.
— Det har jeg skjønt, sa gutten.
Alkymisten ba ham om å legge skjellet inntil øret. Han gjorde det, akkurat som han hadde gjort mange ganger da han var liten, og der inne hørte han havet bruse.
- Havet finnes fortsatt i dette skjellet, for det tilhører skjellets egen historie. Og slik vil det være til ørkenen på ny fylles av vann.
Så steg de til hest igjen og fortsatte mot pyramidene i Egypt.
***
Solen var i ferd med å gå ned da guttens hjerte plutselig varslet fare. De befant seg midt i noen enorme sanddyner. Gutten kastet et blikk på alkymisten, som ikke syntes å ha lagt merke til noe som helst. Like etter fikk gutten øye på to krigere som kom ridende mot dem. Silhuettene tegnet seg skarpt mot solen. Før han rakk å si noe til alkymisten ble de to rytterne til ti, så hundre, helt til de enorme sanddynene var dekket av krigere.
De var kledd i blått, med et svart bånd rundt turbanene. Ansiktene deres var skjult av et svart sjal, slik at bare øynene syntes.
Avstanden var stor, men sjelens krefter speilet seg i øynene deres. Og det de så, var døden.
***
De ble ført til en militærleir i nærheten. En soldat skubbet gutten og alkymisten inn i et telt der generalen og hans nestkommanderende satt.
— Her har vi altså spionene, sa den ene av dem.
— Vi er bare reisende, svarte alkymisten.
— Dere ble sett i fiendens leir for tre dager siden. Dere har snakket med en av krigerne.
- Jeg er bare en som drar gjennom ørkenen og som kjenner stjernene, sa alkymisten.
— Jeg vet ingenting om tropper eller stammenes bevegelser. Jeg har bare fulgt vennen min hit.
- Og hvem er vennen din? spurte generalen.
- En alkymist, svarte alkymisten. - Han kjenner naturkreftene, og han gir deg gjerne et eksempel på sine mektige evner.
Gutten ble stum av redsel.
- Hva gjør en fremmed i et fremmed land? spurte den andre.
- Han har penger med til stammen deres, svarte alkymisten før gutten fikk sagt et ord. Dermed grep han guttens pung og ga gullmyntene til generalen.
Araberen tok imot pengene uten å si et ord. Det var nok til å kjøpe mange våpen.
- Hva er en alkymist? spurte han omsider.
- En som kjenner naturen og verden. Hvis han ville, kunne han blåse hele denne leiren overende med vinden.
Mennene lo. De var vant til krigens krefter, og ingen vind hadde noensinne hindret et dødelig slag i å treffe. Men hjertene deres begynte allikevel å slå litt raskere i brystet på dem. De var menn av ørkenen, og som menn av ørkenen var de redde for trollmenn.
— Det vil jeg gjerne se, sa generalen.
— Vi trenger tre dager, sa alkymisten. - Og gutten vil ikke rasere leiren, bare forvandle seg til vind for å demonstrere kreftene sine.
Hvis han ikke klarer det, vil vi ydmykt gi deg våre liv til ære for stammen din.
— Du kan ikke gi meg noe som allerede er mitt, sa generalen hovmodig.
Men han lot de reisende få tre dager.
***
Gutten var lamslått av skrekk og alkymisten måtte støtte ham ut av teltet.
- Ikke la dem få se at du er redd, sa han. — Dette er modige menn. De forakter feiginger.
Men gutten var ute av stand til å få fram et ord. Først etter en stund fikk han talens bruk tilbake.
— Du ga bort alt jeg eide og hadde! sa han. — Alt jeg hadde lagt meg opp!
- Hvilken glede har vel du av penger hvis du skal dø? spurte alkymisten. — Pengene dine har gitt deg en frist på tre dager, og det er ikke ofte at penger forlenger livet.
Men gutten var altfor redd og nervøs til å høre på kloke ord. Han visste ikke hvordan han skulle forvandle seg til vind. Han var ingen alkymist.
De fikk gå fritt omkring i leiren. Det var ikke nødvendig å sperre dem inne; alt araberne trengte å gjøre, var å ta fra dem hestene deres.
Nok en gang viste verden sine mange språk: ørkenen, som før var åpen og uten grenser, var nå en uoverstigelig mur.
Alkymisten ba en kriger om litt te og helte den over guttens håndledd. Kroppen hans ble med ett rolig. Samtidig sa alkymisten, med en ømhet i stemmen som han ikke hadde hørt før, noe han ikke helt forstod.
— Ikke gi etter for fortvilelsen. Da vil du ikke klare å snakke med hjertet ditt.
— Men jeg kan jo ikke forvandle meg til vind!
— Den som lever sin egen historie, vet alt som vites skal. Det er bare én ting som gjør en drøm uoppnåelig: frykten for å feile.
- Jeg er ikke redd for å feile. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal forvandle meg til vind.
- Så får du lære deg det. Livet ditt avhenger av det.
- Og hvis jeg ikke klarer det?
— Da vil du dø. Men du vil dø idet du lever din egen historie, og det er langt bedre enn å dø som millioner av andre, de som aldri skjønte at de hadde en egen historie å leve. Men tenk ikke på det. Døden gjør livet mer levende.
***
Den første dagen gikk. Et stort slag ble utkjempet i nærheten, og mange sårede ble brakt til leiren.
«Døden forandrer ingenting,» tenkte gutten. De døde krigerne ble erstattet av levende, og livet gikk videre.
- Du kunne kanskje ha dødd senere, min venn, sa en kriger til sin falne kamerat. - Du kunne ha dødd etter at krigen var slutt, men dødd ville du ha gjort uansett.
Det ble kveld, og gutten gikk for å finne alkymisten. Han hadde tatt falken med seg ut i ørkenen.
- Jeg klarer ikke å forvandle meg til vind, sa gutten igjen.
— Husk hva jeg har sagt: Verden er bare Guds synlige del. Alkymien handler om å bringe den åndelige fullkommenhet i kontakt med det materielle planet.
— Hva driver du med?
- Jeg mater falken.
— Vi vil dø hvis jeg ikke klarer å forvandle meg til vind, sa gutten. — Hvorfor bry seg med å mate en falk?
— Det er du som skal dø, sa alkymisten. — Jeg vet allerede hvordan jeg skal forvandle meg til vind.
***
Den andre dagen klatret gutten opp på en klippe som lå i nærheten av leiren. Vaktene lot ham passere; de hadde allerede hørt snakk om trollmannen som kunne forvandle seg til vind, og de hadde liten lyst til å komme ham for nær.
Dessuten var ørkenen en uoverstigelig mur.
Resten av den andre dagen ble han sittende og se ut over ørkenen. Han lyttet til hjertet sitt. Og ørkenen lyttet til frykten hans.
De snakket samme språk.
***
Den tredje dagen samlet generalen de høyeste offiserene rundt seg.
— La oss nå se denne guttungen forvandle seg til vind, sa han til alkymisten.
— Ja, sa han.
Gutten tok dem med til stedet der han hadde vært dagen før. Så ba han alle om å sette seg.
— Det vil ta litt tid, sa han.
— Vi har ikke hastverk, svarte generalen. — Vi er ørkenfolk.
***
Gutten så ut over ørkenen, ut mot fjellene i det fjerne, sanddynene, klippene og plantene som krevde å leve der ingenting kunne leve.
Dette var ørkenen som han hadde reist gjennom i så mange måneder og som han allikevel bare kjente en bitte liten del av. I denne lille delen hadde han truffet en engelskmann, reist med en karavane, opplevd stammekriger og levd i en oase med femti tusen daddelpalmer og tre hundre brønner.
- Er du her i dag igjen? spurte ørkenen. — Pratet vi ikke nok sammen i går?
— Du holder det mennesket som jeg har gitt min kjærlighet, sa gutten. — Når jeg ser ut over sand- dynene dine, ser jeg også henne. Jeg ønsker å dra tilbake til henne, og derfor trenger jeg din hjelp til å forvandle meg til vind.
— Hva er kjærlighet? spurte ørkenen.
- Kjærlighet er falken som flyr over sanddynene dine. For den er du en grønn eng, og den har aldri vendt hjem uten mat. Den kjenner klippene dine og fjellene dine, og du er gavmild mot den.
— Falkens nebb river biter av meg, sa ørkenen. — Så lite vann som jeg har, bruker jeg mange år på å få noe til å leve og vokse, og en dag, når jeg endelig kjenner livet kjæle med sanddynene mine, stuper den ned fra himmelen. Den høster der jeg sår.
— Men det er jo derfor du skaper liv, svarte gutten. — Så falken skal få mat. Og falken gir mar til mennesket, og mennesket vil en dag gi næring til deg, slik at nye dyr og planter kan bli til. Slik går jorden rundt.
