Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (15)

- Jeg er en alkymist fordi jeg er en alkymist, sa han mens han stelte i stand måltidet. - I am an alchemist because I am an alchemist, he said as he prepared the meal. — Jeg lærte kunsten av mine forfedre, som lærte den av sine forfedre igjen, og så videre helt tilbake til verdens skapelse. — I learned the art from my ancestors, who learned it from their ancestors again, and so on all the way back to the creation of the world. Dengang kunne hele vitenskapen om Storverket skrives på en enkel smaragd. Back then, the entire science of the Great Work could be written on a single emerald. Men menneskene ville ikke det enkle og begynte å skrive avhandlinger, fortolkninger og filosofiske verk. But the people did not want it simple and began to write treatises, interpretations and philosophical works. De begynte til og med å si at de kjente veien bedre enn andre. They even began to say that they knew the way better than others.

Men smaragdtavlen er fortsatt gyldig den dag i dag. But the Emerald Tablet is still valid to this day.

— Hva stod skrevet på smaragdtavlen? spurte gutten. — What was written on the emerald tablet? asked the boy.

Alkymisten begynte å tegne i sanden, og mens han tegnet, tenkte gutten på den gamle kongen og plassen der de hadde truffet hverandre; det virket som mange, mange år siden nå. The alchemist began to draw in the sand, and as he drew, the boy thought of the old king and the place where they had met; it seemed like many, many years ago now.

Fem minutter senere var alkymisten ferdig. Five minutes later the alchemist was done. — Det er dette som stod skrevet på smaragdtavlen, sa han. "This is what was written on the emerald tablet," he said.

Gutten gikk nærmere. The boy stepped closer.

— Det er en kode, sa han og følte seg litt skuffet. — Akkurat som i engelskmannens bøker. — Just like in the Englishman's books.

— Nei, sa alkymisten. — No, said the alchemist. — Det er som haukenes flukt; det kan ikke forstås med forstanden alene. — It is like the flight of hawks; it cannot be understood by reason alone. Smaragdtavlen er en dør som leder direkte inn til verdenssjelen. The Emerald Tablet is a door that leads directly into the world soul. De vise forstod at denne verden ikke er annet enn et bilde på paradiset. The wise understood that this world is nothing but an image of paradise. Det at denne verden eksisterer, er i seg selv en garanti for at det finnes en annen og mer perfekt verden. The fact that this world exists is in itself a guarantee that there is another and more perfect world. Gud skapte den for at menneskene gjennom de synlige ting, skulle forstå hans grenseløse vishet. God created it so that people, through the visible things, would understand his boundless wisdom. Det er hva jeg mener med erfaring. That's what I mean by experience.

— Burde jeg forstå smaragdtavlen? spurte gutten.

— Hvis du hadde vært i et alkymi-laboratorium nå, ville dette kanskje være det rette øyeblikket å prøve å forstå den. — If you were in an alchemy laboratory now, perhaps this would be the right moment to try to understand it. Men du er her. Så stig ned i ørkenen. Then descend into the desert.

Den vil vise deg verden, slik en hvilken som helst annen ting vil kunne vise deg verden. It will show you the world as any other thing will be able to show you the world. Du trenger ikke engang å forstå ørkenen, det er nok å betrakte et enkelt sandkorn. You don't even need to understand the desert, it is enough to consider a single grain of sand. Der vil du se hele skapelsens under.

— Hvordan stiger jeg ned i ørkenen? — How do I descend into the desert?

- Lytt til hjertet ditt. Det kjenner alle ting. It knows all things. Det er født av verdens sjel og vil en dag vende tilbake dit. It is born of the soul of the world and will one day return there.

\*\*\*

De red videre i taushet. They rode on in silence. Alkymisten var langt mer forsiktig nå som de nærmet seg området der kampene var hardest. The alchemist was far more cautious now that they were approaching the area where the fighting was fiercest. Imens forsøkte gutten å lytte til hjertet sitt. Meanwhile, the boy tried to listen to his heart.

Det var ikke lett å bli klok på; før ville det alltid dra ut, nå ville det for enhver pris nå fram. It was not easy to become wise; before it would always drag out, now it would arrive at any cost. Iblant fortalte hjertet ham, i time etter time, historier om savn og lengsel, andre ganger ble det overveldet av soloppgangen i ørkenen og fikk ham til å gråte i skjul. Sometimes his heart told him, hour after hour, stories of longing and longing, other times it was overwhelmed by the sunrise in the desert and made him weep in secret. Hjertet slo raskere når det snakket til ham om skatten og fant en langsommere takt når øynene hans tapte seg i ørkenens endeløse horisont. Men stille var det aldri. But it was never quiet.

— Hvorfor må vi lytte til hjertet? spurte gutten da de slo leir to dager senere.

- Fordi der hjertet ditt er, er også skatten din. - Because where your heart is, your treasure is also.

— Hjertet mitt er urolig, sa gutten.

— Det drømmer, det jubler, det er forelsket i en ørken- kvinne. — It dreams, it rejoices, it is in love with a desert woman. Det ber meg om mange ting, og når jeg tenker på henne om natten, hender det at det ikke lar meg sove.

— Godt. Hjertet ditt lever. Bare fortsett å lytte til det.

I dagene som fulgte red de forbi noen krigere, og i horisonten så de andre. In the days that followed they rode past some warriors, and on the horizon they saw others. Guttens hjerte begynte å snakke om frykt, og det fortalte ham historier om mennesker på leting etter skatter de aldri fant. The boy's heart began to speak of fear, and it told him stories of people searching for treasures they never found. Iblant skremte det ham med at han kanskje ikke ville finne sin, eller at han ville dø der i ørkenen. Sometimes it scared him that he might not find his, or that he would die there in the desert. Andre ganger sa det at det var tilfreds, for det hadde allerede funnet kjærligheten, og dessuten mange gullmynter. At other times it said it was satisfied, for it had already found love, and besides many gold coins.

— Hjertet mitt er svikefullt, sa gutten til alkymisten da de stanset for å la hesten hvile. "My heart is deceitful," said the boy to the alchemist when they stopped to let the horse rest. — Det vil at jeg skal snu. — It wants me to turn around.

— Godt, svarte alkymisten igjen. — Det viser at hjertet ditt lever. Du har jo satset alt du har for å følge en drøm, så det er bare naturlig å være redd. After all, you have invested everything you have to follow a dream, so it is only natural to be afraid.

— Hvorfor bør jeg lytte til hjertet mitt da? — Why should I listen to my heart then?

- Fordi du aldri vil få det til å tie. - Because you will never silence it. Selv om du later som om du ikke hører hva det sier, vil det fortsatt slå der inne i brystet ditt, og igjen og igjen vil det fortelle deg hva det mener om livet og verden. Even if you pretend you don't hear what it says, it will still beat inside your chest, and again and again it will tell you what it means about life and the world.

- Skal jeg lytte til det selv om det er svikefullt? - Should I listen to it even if it is deceitful?

— Et svik er det slaget du ikke venter. — A betrayal is the blow you don't expect. Hvis du kjenner hjertet ditt godt, vil det aldri komme, for da vil du kjenne alle dets drømmer og ønsker, og du vil vite hvordan du skal hanskes med dem. If you know your heart well, it will never come, because then you will know all its dreams and desires, and you will know how to deal with them. Ingen kan flykte fra sitt eget hjerte. No one can escape from their own heart. Derfor er det bedre å lytte til hva det har å si, slik at det aldri gir deg et slag du ikke venter. Therefore, it is better to listen to what it has to say, so that it never gives you a blow you do not expect.

\*\*\*

Gutten fortsatte å lytte til hjertet sitt mens de red gjennom ørkenen. The boy continued to listen to his heart as they rode through the desert. Etter hvert kjente han alle knepene og krumspringene, og aksepterte det til slutt som det var. Eventually he knew all the tricks and antics, and finally accepted it as it was. Da slapp frykten taket, og borte var trangen til å snu, for en ettermiddag sa hjertet hans at det var tilfreds. Then the fear let go, and gone was the urge to turn, for one afternoon his heart said it was content. «Om jeg slår meg litt vrang,» sa det, «er det bare fordi jeg er et menneske- hjerte. "If I screw up a bit," it said, "it's only because I have a human heart. Slik er bare menneskenes hjerte. Such is only the heart of men. Vi er redde for å følge de største drømmene vi har fordi vi tror at vi ikke fortjener det vi drømmer om, eller kanskje vi tror at vi ikke vil klare å virkeliggjøre dem. We are afraid to follow our biggest dreams because we think we don't deserve what we dream about, or maybe we think we won't be able to make them come true. Vi, hjertene, skjelver av frykt bare ved tanken på den elskede som drar sin vei for bestandig, på øyeblikk som kunne ha vært gode, men som ikke ble det, på skatter som kunne ha vært funnet, men som ble liggende begravet i sanden til evig tid. We, the hearts, tremble with fear just at the thought of the beloved going his way forever, of moments that could have been good but weren't, of treasures that could have been found but were left buried in the sand until forever. Når det skjer, er smerten vi føler ikke til å bære.» When that happens, the pain we feel is unbearable.”

— Hjertet mitt er redd for å ha det vondt, sa gutten til alkymisten en kveld de lå og kikket opp på den måneløse himmelen. "My heart is afraid of being in pain," said the boy to the alchemist one evening as they lay looking up at the moonless sky.

— Så fortell det at frykten for å lide er verre enn selve lidelsen. — Then tell it that the fear of suffering is worse than the suffering itself. Og intet hjerte har noensinne lidd så lenge det søkte sine drømmers mål, fordi hvert øyeblikk på veien er et øyeblikks møte med Gud og evigheten. And no heart has ever suffered as long as it sought the goal of its dreams, because every moment on the road is a momentary encounter with God and eternity.

«Hvert øyeblikk på veien er et møte,» sa gutten til hjertet sitt. "Every moment on the road is an encounter," said the boy to his heart. «De har liksom vært lysende, de dagene jeg virkelig har følt at jeg er på leting etter skatten, de var lysende fordi jeg kjente at hver time var en del av drømmen om å finne det jeg søker. "They've been kind of luminous, the days I've really felt like I'm searching for the treasure, they were luminous because I felt that every hour was part of the dream of finding what I'm looking for. Og underveis har jeg sett ting som jeg aldri ville ha sett om jeg ikke hadde vært modig nok til å lete etter det som virket umulig for en gjeter å finne.» And along the way I have seen things that I would never have seen if I had not been brave enough to look for what seemed impossible for a shepherd to find.”

Resten av kvelden var hjertet hans rolig, og han sov tungt natten igjennom. For the rest of the evening his heart was calm, and he slept soundly through the night. Da han våknet, begynte hjertet å fortelle ham historier fra verdens sjel. Det sa at et lykkelig menneske var det som bar Gud i seg, og at lykken var å finne seg selv i et enkelt sandkorn, akkurat som alkymisten hadde sagt, for sandkornet er et øyeblikk av skapelsen, og universet har brukt millioner av år på å skape det. It said that a happy man was one who carried God within him, and that happiness was to find himself in a single grain of sand, just as the alchemist had said, for the grain of sand is a moment of creation, and the universe has spent millions of years to create it. «Hvert menneske har en skatt som venter,» sa hjertet, «men vi snakker ikke stort om disse skattene, for mennesket ønsker ikke lenger å finne dem. "Every man has a treasure waiting," said the heart, "but we do not speak much of these treasures, for man no longer wants to find them.

Vi forteller bare barna om dem, og deretter lar vi livet gå sin gang i den retningen skjebnen peker. We just tell the children about them, and then we let life take its course in the direction fate points. Men dessverre er det få som følger den veien som ligger risset opp foran dem, deres egen histories vei, lykkens vei. But unfortunately there are few who follow the path laid out before them, the path of their own history, the path of happiness. De begynner å tro at verden er et farlig sted, og derfor blir verden farlig. They begin to believe that the world is a dangerous place, and therefore the world becomes dangerous. Så vi snakker med lavere og lavere stemme, men vi tier aldri helt, selv om vi — ettersom årene går — begynner å håpe at ordene våre ikke blir hørt: Vi ønsker ikke at menneskene skal lide fordi de ikke fulgte den veien hjertene deres viste dem.» So we speak in a lower and lower voice, but we are never completely silent, although — as the years go by — we begin to hope that our words will not be heard: We do not want people to suffer because they did not follow the path their hearts showed them .”

- Hvorfor gir hjertet opp? spurte gutten. - Why does the heart give up? asked the boy.

— Det er når hjertet ikke blir hørt, at det lider mest, svarte alkymisten. "It is when the heart is not heard that it suffers the most," replied the alchemist. — Og hjertet liker ikke å lide.

Fra den dagen forsto gutten hjertet sitt. From that day the boy understood his heart. Han ba det aldri la være å snakke til ham, at det måtte dunke i brystet hans og gi ham et faresignal når han fjernet seg fra drømmene sine. He asked it never to stop speaking to him, that it should pound in his chest and give him a warning signal when he removed himself from his dreams. Han sverget på at han alltid ville høre signalet og følge det. He swore that he would always hear the signal and follow it.

Samme kveld fortalte han alt dette til alkymisten, og alkymisten forstod at guttens hjerte hadde vendt tilbake til verdens sjel. That same evening he told all this to the alchemist, and the alchemist understood that the boy's heart had returned to the soul of the world.

— Hva gjør jeg nå? svarte gutten.

- Du skal dra videre til pyramidene, svarte alkymisten. - Og vær fortsatt oppmerksom på tegnene. - And still pay attention to the signs. Nå er hjertet ditt rede til å vise deg skatten. Now your heart is ready to show you the treasure.

— Var det dette jeg ennå ikke hadde forstått? — Was this what I had not yet understood?

— Nei, svarte alkymisten. — Det siste du trenger å forstå, er dette: Før en drøm blir virkelig, vil verdens sjel alltid prøve det som du har lært underveis. — The last thing you need to understand is this: Before a dream comes true, the soul of the world will always try what you have learned along the way.

Ikke fordi den er ond, men for at vi - i tillegg til å virkeliggjøre drømmene våre — skal vite å bruke den innsikten vi har fått på veien dit. Not because it is evil, but because we - in addition to realizing our dreams - should know how to use the insight we have gained on the way there. Det er da de fleste mennesker gir opp. That's when most people give up. Det er det vi i ørkenen kaller «å dø av tørst når palmene viser seg i horisonten». This is what we in the desert call "dying of thirst when the palm trees appear on the horizon". En søken starter alltid med begynnerflaks, og slutter med en prøve som er verdig en erobrer. A quest always starts with beginner's luck, and ends with a trial worthy of a conqueror.

Gutten kom til å tenke på et gammelt ordspråk fra sitt eget land. The boy thought of an old proverb from his own country. Der het det at natten aldri er så mørk som i timen før solen står opp. There it was said that the night is never as dark as in the hour before the sun rises.

\*\*\*

Dagen etter fikk de det første konkrete faresignalet. The next day they received the first concrete danger signal. Tre krigere kom ridende mot dem. Three warriors came riding towards them. De ville vite hva de hadde der å gjøre. They wanted to know what they were doing there.

— Jeg er ute og jakter med falken min, svarte alkymisten. "I'm out hunting with my falcon," replied the alchemist.

— Vi er nødt til å ransake dere for å se om dere bærer våpen, sa den ene av krigerne. - We have to search you to see if you carry weapons, said one of the warriors.

Alkymisten steg langsomt av hesten. The alchemist dismounted slowly. Gutten gjorde det samme. The boy did the same.

- Hvorfor så mange penger? spurte krigeren da han kikket ned i guttens pung. - Why so much money? the warrior asked as he looked down into the boy's pouch.

— Fordi jeg er på vei til Egypt, svarte han. "Because I'm on my way to Egypt," he replied. — Jeg trenger dem til reisen.

Krigeren ransaket alkymisten, fant en liten flaske av krystall med en eller annen slags væske i og en eggformet, gulaktig stein som ikke var stort større enn et hønseegg. The warrior searched the alchemist, found a small bottle of crystal with some kind of liquid in it and an egg-shaped, yellowish stone no bigger than a hen's egg.

— Hva er dette? spurte han.

- Det er De vises sten og Livets eliksir. - It is the philosopher's stone and the elixir of life. Det er alkymiens Storverk. It is the Masterpiece of alchemy. Den som drikker denne væsken vil aldri mer bli syk, og en liten flis av denne steinen vil forvandle et hvilket som helst metall til gull. Whoever drinks this liquid will never get sick again, and a small chip of this stone will turn any metal into gold.

Krigerne lo godt, og alkymisten lo med dem. The warriors laughed heartily, and the alchemist laughed with them. Så lot de dem dra videre uten noe mer om og men, med alle sine eiendeler i behold. Then they let them go on without further ado, with all their possessions intact.

- Er du gal? utbrøt gutten da de var kommet på betryggende avstand. - Are you crazy? the boy exclaimed when they were a safe distance away. — Hvorfor gjorde du det?

- For å demonstrere en enkel lov, svarte alkymisten. - To demonstrate a simple law, answered the alchemist. — Når de store skattene er like foran nesen på oss, ser vi dem ikke. - When the big treasures are right in front of our noses, we don't see them. Og vet du hvorfor? And do you know why? Fordi menneskene ikke lenger tror på skatter. Because people no longer believe in taxes.

De fortsatte sin ferd gjennom ørkenen. They continued their journey through the desert. Guttens hjerte slo roligere for hver dag som gikk. The boy's heart beat more slowly with each passing day. Det maste ikke lenger om alt som engang var og det som skulle komme; det var — som han selv — tilfreds med å se ut over ørkenen og drikke av verdens sjel. It no longer brooded over all that once was and all that was to come; it was—like himself—satisfied with looking out over the desert and drinking from the soul of the world. De ble gode venner, han og hjertet hans, og ingen av dem var lenger i stand til å svike den andre. They became good friends, he and his heart, and neither was able to betray the other anymore.

Når hjertet snakket, var det for å sette mot i gutten, gi ham ny kraft, for de tause dagene kunne iblant bli grå og ensformige. When the heart spoke, it was to put courage in the boy, to give him new strength, because the silent days could sometimes become gray and monotonous. En dag fortalte det gutten om hans beste egenskaper, og det var motet til å forlate sauene, til å leve sin egen historie, og entusiasmen han hadde vist i glassbutikken. One day it told the boy about his best qualities, and it was the courage to leave the sheep, to live his own story, and the enthusiasm he had shown in the glass shop.

Og det fortalte ham en ting til; om farene som han såvidt hadde unngått og aldri hadde oppdaget. And that told him one more thing; of the dangers which he had narrowly avoided and had never discovered. Det fortalte om den gangen han hadde stjålet farens gevær og hvor nær ved han hadde vært å skade seg med det. It told about the time he had stolen his father's rifle and how close he had come to hurting himself with it. Og det minnet ham om en gang han var blitt syk midt ute i ødemarken. And it reminded him of a time when he had fallen ill in the middle of the wilderness. Først hadde han kastet opp, og deretter falt han i dyp søvn. First he had vomited, and then he fell into a deep sleep. Like ved ventet to overfallsmenn som hadde planlagt å drepe ham og stjele sauene hans, men fordi gutten aldri kom, bestemte de seg for å dra. Two assailants were waiting nearby who had planned to kill him and steal his sheep, But because the boy never came, they decided to leave. De trodde han hadde tatt en annen vei. They thought he had taken a different path.