Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (13)

— I morgen vil vi bryte loven som sier at ingen mann i oasen kan bære våpen. - Tomorrow we will break the law which states that no man in the oasis can carry a weapon. Vi vil vente på våre fiender hele dagen, og når solen går ned, skal våpnene leveres tilbake. Blir det kamp, vil alle få en gullmynt for hver tiende fiende som dør. If there is a fight, everyone will get a gold coin for every ten enemies that die. Men med våpen er det slik at de kan ikke lades uten å bli brukt i kamp. But with weapons it is the case that they cannot be loaded without being used in battle. Et våpen er like lunefullt som ørkenen, og lar vi det forbli ubrukt, vil det neste gang kanskje la være å skyte. A gun is as capricious as the desert, and if we leave it unused, it might not fire next time.

Han holdt inne et øyeblikk og så på gutten: He paused for a moment and looked at the boy:

— Hvis ingen av dem blir brukt i morgen, vil derfor i det minste ett bli brukt på deg. — If none of them are used tomorrow, therefore at least one will be used on you.

\*\*\*

Gutten gikk ut. The boy went out. Oasen lå stille i måneskinnet. Teltet hans lå et kvarters vei unna, og han begynte å gå. His tent was fifteen minutes away, and he began to walk.

Han var redd. He was afraid. Han hadde dukket ned i verdens sjel, og nå stod livet hans på spill. He had plunged into the soul of the world, and now his life was at stake. Innsatsen var høy, men så hadde han også spilt høyt fra den dagen han solgte sauene sine for å søke sin egen historie. The stakes were high, but then he had also played high since the day he sold his sheep to seek his own story. Og som kameldriveren hadde sagt; å dø i morgen er like bra som å dø en annen dag. And as the camel driver had said; dying tomorrow is as good as dying another day. Alt avhang av ett eneste ord: Maktub. Everything depended on one single word: Maktub.

Men han angret ikke der han gikk. But he did not regret where he went. Døde han i morgen, var det fordi Gud ikke ville endre fremtiden. If he died tomorrow, it was because God did not want to change the future. Men han ville dø etter å ha krysset stredet, etter å ha arbeidet i glassbutikken, etter å ha lært ørkenens stillhet og Fåtimas øyne å kjenne. But he would die after crossing the strait, after working in the glass shop, after learning the silence of the desert and Fåtima's eyes. Han hadde levd fullt og helt hver eneste dag, helt fra han dro hjemmefra for så lenge siden. Hvis han døde i morgen, ville øynene hans ha sett mer enn andre gjeteres øyne, og det var han stolt av. If he died tomorrow, his eyes would have seen more than the eyes of other shepherds, and he was proud of that.

Plutselig hørte han et brak, og i neste øyeblikk ble han slått til marken av et vindkast så kraftig som han aldri før hadde kjent. Suddenly he heard a crash, and the next moment he was knocked to the ground by a gust of wind as powerful as he had never known before. Månen ble dekket av støvet og sanden som virvlet opp, og foran ham reiste en svær, hvit, vrinskende hest seg på to. The moon was covered by the dust and sand that swirled up, and before him a huge, white, neighing horse reared up on two legs.

Gutten kunne knapt se en hånd for seg, men da støvet hadde lagt seg litt, ble han så redd som han aldri hadde vært før. The boy could barely see a hand, but when the dust had settled a little, he was as scared as he had never been before. På hesten satt en svartkledd rytter med en falk på venstre skulder. On the horse sat a black-clad rider with a falcon on his left shoulder. Han hadde turban på hodet og et sjal som dekket hele ansiktet bortsett fra øynene. He had a turban on his head and a shawl that covered his entire face except for his eyes. Han minnet om budbringerne fra ørkenen, men han hadde en kraft og en styrke som han aldri hadde sett i noe menneske før. He resembled the messengers from the desert, but he had a power and a strength that he had never seen in any human before.

Den fremmede trakk en diger sabel opp av sliren som var festet til salen. The stranger drew a huge saber from the scabbard attached to the saddle. Stålet lynte i måneskinnet. The steel flashed in the moonlight.

— Hvem våger å lese haukenes flukt? tordnet han. — Who dares to read The Flight of the Hawks? he thundered.

Det var som om stemmen hans runget mellom de fernti tusen palmene i Al-Fayoum. It was as if his voice resounded among the forty thousand palms of Al-Fayoum.

— Det var meg, sa gutten. "It was me," said the boy. Han så med ett for seg bildet av Santiago Maurerdreperen på sin hvite hest. He suddenly saw in his mind the image of Santiago the Mason Killer on his white horse. Men denne gangen var det ikke de vantro som lå under hestens hover. But this time it wasn't the unbelievers who were under the horse's hooves. Det var han selv. It was he himself.

— Det var meg, sa gutten igjen og bøyde hodet for å ta imot sverdhugget. "It was me," said the boy again, bowing his head to receive the sword's blow. — Dere hadde ikke regnet med verdens sjel, og derfor vil mange liv bli reddet. - You did not count on the soul of the world, and therefore many lives will be saved.

Men sverdet jog ikke ned mot nakken hans. But the sword did not rush down to his neck. Den fremmedes arm senket seg langsomt, helt til eggen såvidt berørte hodet hans. The stranger's arm slowly lowered until the egg barely touched his head. Den var allikevel så skarp at en bloddråpe rant nedover nakken på ham. It was still so sharp that a drop of blood ran down his neck.

Rytteren satt urørlig, like urørlig som gutten. The rider sat motionless, as motionless as the boy. Han tenkte ikke et øyeblikk på flukt. He did not think for a moment of escape. Innerst inne ble han grepet av en underlig glede. Deep down, he was gripped by a strange joy. Han skulle dø for sin egen histories skyld. He would die for the sake of his own story. Og for Fåtimas. Tegnene snakket altså sant allikevel. The signs spoke the truth after all. Her stod fienden, men døden behøvde han ikke å frykte, for det fantes en verdenssjel. Snart ville han være en del av denne sjelen, og i morgen ville fiendene være det samme. Soon he would be a part of this soul, and tomorrow the enemies would be the same.

Men den fremmede gjorde ikke annet enn å holde sverdet mot hodet hans.

— Hvorfor leste du fuglenes flukt? — Why did you read The Flight of the Birds?

— Jeg leste bare det fuglene ville fortelle meg. — I only read what the birds wanted to tell me. De ville redde oasen, og dere vil dø. They wanted to save the oasis, and you will die. Oasen rår over flere menn enn dere gjør. The oasis rules over more men than you do.

Sverdet hvilte fortsatt mot hodet hans. The sword still rested against his head.

— Hvem er det som vil endre skjebnen, den som tilhører Allah? — Who is it that will change destiny, the one who belongs to Allah?

- Allah skapte krigerne, men han skapte også fuglene. Allah viste meg fuglenes språk. Allah showed me the language of the birds. Alt er skrevet av én og samme hånd, sa gutten og mintes kameldriverens ord. Everything is written by one and the same hand, said the boy, remembering the camel driver's words.

Den fremmede løftet omsider sabelen. Gutten pustet lettet ut. The boy breathed a sigh of relief. Men flykte kunne han ikke. But he could not escape.

- Vær varsom med spådommene dine, sa den fremmede. - Be careful with your predictions, said the stranger. — Når tingene først er skrevet, er det ikke mulig å endre dem. — Once things are written, it is not possible to change them.

- Ålt jeg så var en hær, sa gutten. - All I saw was an army, said the boy. — Jeg så ikke hvordan kampen endte. - I didn't see how the match ended.

Rytteren virket tilfreds med svaret. The rider seemed satisfied with the answer. Men han holdt fortsatt sverdet i hånden.

— Hva gjør en fremmed i et fremmed land? — What is a stranger doing in a strange land?

- Jeg prøver å følge min egen historie, noe du aldri vil forstå. - I try to follow my own story, which you will never understand.

Rytteren stakk sabelen i sliren. The rider sheathed his saber. Falken som satt på skulderen hans, utstøtte et underlig skrik. Gutten begynte å slappe av. The boy began to relax.

- Jeg måtte se hvor modig du var, sa den fremmede. - I had to see how brave you were, said the stranger. — Mot er den viktigste egenskapen hos den som prøver å forstå verdens språk. — Courage is the most important quality of those who try to understand the language of the world.

Gutten ble paff. The boy went crazy.

— Du må aldri slappe av, selv om du er kommet langt, fortsatte han. "You must never relax, even if you have come a long way," he continued. - Du må lære deg å elske ørkenen, men aldri stole fullt og fast på den. - You must learn to love the desert, but never fully trust it. For ørkenen setter alle mennesker på prøve: den veier hvert skritt og dreper den som ikke er våken. For the desert puts all men to the test: it weighs every step and kills the unwary.

Ordene hans minnet om det den gamle kongen hadde sagt. His words recalled what the old king had said.

- Kom til meg i morgen hvis hodet ditt fortsatt sitter fast på skuldrene når solen går ned, sa den fremmede. - Come to me tomorrow if your head is still stuck on your shoulders when the sun goes down, said the stranger.

Hånden som hadde grepet om sverdet, holdt nå en pisk. The hand that had gripped the sword now held a whip. Hesten steilet på ny og sparket opp en sky av støv og sand. The horse reared again and kicked up a cloud of dust and sand.

— Hvor bor du? ropte gutten etter rytteren. - Where do you live? shouted the boy after the rider.

Hånden med pisken pekte mot sør. The hand with the whip pointed to the south.

Gutten hadde truffet alkymisten. The boy had met the alchemist.

\*\*\*

Neste morgen stod to tusen bevæpnede menn skjult bak daddelpalmene i Al-Fayoum. The next morning, two thousand armed men were hidden behind the date palms in Al-Fayoum. Før solen hadde nådd sitt høyeste punkt, dukket fem hundre ryttere opp i horisonten. Before the sun had reached its highest point, five hundred horsemen appeared on the horizon. De red inn i oasen nordfra, tilsynelatende med fredelige hensikter, men med våpen gjemt under de hvite kitlene. They rode into the oasis from the north, apparently with peaceful intentions, but with weapons hidden under their white coats. Da de nærmet seg det store teltet midt i Al-Fayoum, dro de fram sablene og geværene — og gikk til angrep på et tomt telt. When they approached the big tent in the middle of Al-Fayoum, they pulled out their sabers and rifles — and attacked an empty tent.

Mennene fra oasen omringet rytterne fra ørkenen. The men from the oasis surrounded the riders from the desert. En halv time senere lå fire hundre og nittini lik spredt omkring på bakken. Half an hour later, four hundred and ninety-nine corpses lay scattered about on the ground. Barna befant seg på den andre siden av palmeskogen og hadde ikke sett noe som helst. The children were on the other side of the palm forest and had not seen anything. Kvinnene, som satt I teltene og ba for sine menn, hadde heller ikke sett noe. The women, who sat in the tents and prayed for their husbands, hadn't seen anything either. Var det ikke for alle likene som lå på bakken, kunne det ha vært en dag som alle andre i oasen. If it weren't for all the bodies lying on the ground, it could have been a day like any other in the oasis.

Bare én kriger ble spart, og det var lederen for avdelingen. Only one warrior was spared, and that was the leader of the ward. Senere på ettermiddagen ble han ført frem for stammehøvdingene, som ville vite hvorfor han hadde brutt tradisjonen. Later in the afternoon he was brought before the tribal chiefs, who wanted to know why he had broken tradition. Han svarte at mennene hans var sultne og tørste, at de var utslitte etter å ha kriget så lenge og derfor hadde besluttet å ta en oase for å kunne fortsette kampen. He replied that his men were hungry and thirsty, that they were exhausted after fighting so long and had therefore decided to take an oasis to be able to continue the fight.

Den øverste stammehøvdingen sa at han følte med dem, men at tradisjonen aldri må brytes. The chief of the tribe said he felt for them, but that tradition must never be broken. Det eneste som forandrer seg i ørkenen, er sanddynene når vinden blåser. The only thing that changes in the desert are the dunes when the wind blows.

Deretter dømte han lederen til en død uten ære. He then sentenced the leader to an undignified death. Ikke ble han hugget ihjel, ikke skutt, men hengt i et dødt palmetre. He was not hacked to death, not shot, but hung from a dead palm tree. Kroppen hans svingte hit og dit i ørkenvinden.

Stammehøvdingen kalte den fremmede til seg og ga ham femti gullmynter. The chief of the tribe called the stranger to him and gave him fifty gold coins. Han gjentok historien om Josef i Egypt og ba ham om å være oasens rådgiver. He repeated the story of Joseph in Egypt and asked him to be the counselor of the oasis.

\*\*\*

Da solen hadde gått ned og de første stjernene viste seg (de skinte svakt fordi det fortsatt var fullmåne), begynte gutten å gå mot sør. When the sun had set and the first stars appeared (they shone dimly because the moon was still full), the boy began to walk south. Etter en stund støtte han på et enslig telt. After a while he leaned against a solitary tent. Noen arabere som kom forbi, fortalte ham at stedet var hjemsøkt av ånder, djins, men gutten satte seg og ventet. Lenge. Some Arabs passing by told him that the place was haunted by spirits, djinn, but the boy sat down and waited. Long.

Alkymisten dukket først opp da månen stod høyt på himmelen. The alchemist first appeared when the moon was high in the sky. Over skulderen hans hang to døde hauker. Over his shoulder hung two dead hawks.

— Her er jeg, sa gutten.

— Du skulle vel ikke bli værende her i Al-Fayoum, svarte alkymisten. "I suppose you shouldn't stay here in Al-Fayoum," replied the alchemist. — Eller er det en del av din egen historie? — Or is it part of your own history?

— Det er krig mellom stammene. - There is war between the tribes. Det er ikke mulig å krysse ørkenen. It is not possible to cross the desert.

Alkymisten steg av hesten og gjorde tegn til gutten at han skulle følge med inn i teltet. The alchemist got off his horse and motioned for the boy to follow him into the tent. Det var et telt lik alle de andre han hadde sett i oasen — bortsett fra det store, luksuriøse teltet midt i Al-Fayoum, som var som hentet ut av et eventyr. It was a tent like all the others he had seen in the oasis—except for the large, luxurious tent in the middle of Al-Fayoum, which was like something out of a fairy tale. Øynene hans søkte etter ovner og alkymistiske innretninger, men fant ingen. His eyes searched for furnaces and alchemical devices, but found none.

Det eneste han så var en liten stabel med bøker, et ildsted til matlaging og tepper som var dekorert med underlige mønstre.

- Sett deg, så skal jeg lage te til oss, sa alkymisten. — Og så spiser vi disse haukene. — And then we eat these hawks.

Gutten lurte på om det var de samme fuglene han hadde sett dagen før, men han sa ingenting. The boy wondered if they were the same birds he had seen the day before, but he said nothing. Alkymisten tente opp i ovnen, og snart ble teltet fylt av en deilig luft, deiligere enn duften fra vannpipene.

— Hvorfor ville du treffe meg? spurte gutten. — Why did you want to meet me? asked the boy.

— Tegnene ville det slik, svarte alkymisten. "The signs wanted it that way," answered the alchemist. — Vinden fortalte meg at du skulle komme, og at du ville trenge hjelp.

— Det er ikke meg du søker. Det er den andre utlendingen, engelskmannen. It is the other foreigner, the Englishman. Det var han som lette etter deg. He was the one looking for you.

— Han må finne noe annet før han finner meg. "He has to find something else before he finds me." Men han er på riktig vei. But he is on the right track. Han har rettet blikket mot ørkenen. He has set his eyes on the desert.

— Og jeg?

— Når det er noe du virkelig ønsker, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal gå i oppfyllelse, sa alkymisten, akkurat som den gamle kongen. — When there is something you really want, the whole universe will work to make your wish come true, said the alchemist, just like the old king. Gutten forstod. The boy understood. Nok et menneske hadde krysset hans vei som skulle lede ham gjennom hans egen historie. Another person had crossed his path who was to guide him through his own history.

— Du skal altså fortelle meg hvordan det skal gå til? — So you're going to tell me how it's going to go?

— Nei. Du vet alt du trenger å vite. - No. You know everything you need to know. Det eneste jeg vil, er å få deg til å fortsette jakten på skatten. All I want is to make you continue your hunt for the treasure.

— Det er krig mellom stammene, gjentok gutten. "There is war between the tribes," repeated the boy.

- Jeg kjenner ørkenen. - I know the desert.

- Jeg har allerede funnet skatten min. - I have already found my treasure. Jeg eier en kamel, jeg har penger fra glassbutikken og de femti gullmyntene. Hjemme i mitt eget land ville jeg ha vært en rik mann. Back home in my own country I would have been a rich man.

— Men ingenting av dette har du funnet ved pyramidene, sa alkymisten. "But you haven't found any of this at the pyramids," said the alchemist.

- Jeg har Fåtima. Hun er en større skatt enn alt det jeg har samlet meg. She is a greater treasure than all that I have amassed.

- Heller ikke henne har du funnet ved pyramidene. - You haven't found her at the pyramids either.

De spiste haukene i taushet. They ate the hawks in silence. Alkymisten åpnet en flaske og skjenket i guttens glass. Det var rødvin, og bedre vin hadde han aldri drukket. It was red wine, and better wine he had never drunk. Men var ikke vin forbudt etter loven? But wasn't wine forbidden by law?

— Det er ikke det som kommer inn i munnen på et menneske som er ondt, sa alkymisten. "It is not what comes into a person's mouth that is evil," said the alchemist. — Det er det som kommer ut av den. — That is what comes out of it.

Vinen gjorde gutten opprømt, men fortsatt var han redd for alkymisten. The wine made the boy happy, but he was still afraid of the alchemist. De satte seg utenfor teltet og så på den lysende månen og de bleke stjernene. They sat down outside the tent and looked at the bright moon and the pale stars.

- Drikk og slapp av, sa alkymisten da han merket at gutten tødde opp. - Drink and relax, said the alchemist when he noticed that the boy was thawing. — Hvil deg som en kriger før slaget. — Rest like a warrior before battle. Men glem ikke at hjertet ditt er der skatten din er, og at skatten må finnes slik at alt det du har lært på veien, skal få en mening. But don't forget that your heart is where your treasure is, and that the treasure must be found so that everything you've learned along the way will have meaning. I morgen skal du selge kamelen og kjøpe en hest. Kamelen er et svikefullt dyr. The camel is a deceitful animal. Den går tusener på tusener av skritt uten å vise tegn til tretthet. It walks thousands upon thousands of steps without showing signs of fatigue. Så plutselig en dag kneler den og dør. Then suddenly one day it kneels down and dies. Hesten blir trett litt etter litt, og du vil alltid vite hvor mye du kan kreve av den, og når den vil dø. The horse gets tired little by little, and you always want to know how much you can demand from it, and when it will die.

\*\*\*

Neste kveld vendte gutten tilbake ridende på en hest. Da han hadde ventet en stund utenfor teltet, kom alkymisten — til hest han også — med en falk på venstre skulder. When he had waited for a while outside the tent, the alchemist came - on horseback, too - with a falcon on his left shoulder.

— Vis meg livet i ørkenen, sa han. "Show me life in the desert," he said. — Bare den som kan finne liv, kan finne skatter. — Only he who can find life can find treasure.

De red over sanden som lå badet i måneskinnet. They rode over the sand that lay bathed in the moonlight. Gutten visste ikke om han kunne finne liv i ørkenen. Han kjente den ennå ikke. He didn't know it yet.

Han skulle til å snu seg og si det til alkymisten, men våget ikke. He was about to turn and tell the alchemist, but didn't dare. De kom til det steinete området der gutten hadde sett haukene på himmelen; nå var alt bare vind og stillhet. They came to the rocky area where the boy had seen the hawks in the sky; now all was just wind and silence.

- Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne liv i ørkenen, sa gutten.

— Jeg vet at det er her, men jeg klarer ikke å finne det. — I know it's here, but I can't find it.