Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (12)

— Dette er første fase i arbeidet, sa han. "This is the first phase of the work," he said. — Jeg må skille ut den urene svovelen. — I must separate the impure sulphur. Og skal jeg klare det, kan jeg ikke være redd for å feile. And if I'm going to make it, I can't be afraid to fail. Det er frykten for å mislykkes som har hindret meg i å finne Storverket, og nå først begynner jeg på det som jeg kunne ha begynt på for ti år siden. It is the fear of failure that has prevented me from finding the Great Work, and only now am I starting what I could have started ten years ago. Jeg er glad for at jeg ikke måtte vente i tyve. I'm glad I didn't have to wait twenty.

Han la mer ved i ovnen og så ut over ørkenen. He put more wood in the stove and looked out over the desert. Gutten ble sittende sammen med ham en stund mens kveldssolen farget ørkensanden rød. The boy sat with him for a while while the evening sun colored the desert sand red.

Men etter en stund følte han en sterk trang til å oppsøke ørkenens stillhet. But after a while he felt a strong urge to seek out the silence of the desert. Kanskje den kunne svare på spørsmålene hans. Maybe it could answer his questions. Han gikk ut av oasen og ble gående omkring i ørkensanden, men uten å miste palmene av syne. He went out of the oasis and walked about in the desert sand, but without losing sight of the palm trees. Han lyttet til vinden og kjente steinene under føttene sine. He listened to the wind and felt the stones under his feet. Her og der så han noen skjell, og han skjønte at denne ørkenen, en gang for lenge, lenge siden, hadde vært et stort hav. Here and there he saw some shells, and he realized that this desert, once long, long ago, had been a great sea. Til slutt satte han seg på en stein og lot seg oppsluke av horisonten som strakte seg ut foran ham. Finally he sat down on a rock and let himself be absorbed by the horizon that stretched out before him. Han klarte ikke helt å forstå dette med kjærlighet som ikke krevde å eie. He could not quite understand this love that did not require possession. Men Fåtima var en ørkenkvinne, og hvis noen kunne forklare ham det, måtte det være ørkenen. But Fåtima was a desert woman, and if anyone could explain it to him, it would have to be the desert.

Mens han satt der og lot tankene vandre, ante han en bevegelse over hodet på seg. As he sat there and let his mind wander, he sensed a movement overhead. Han kikket opp og så to hauker som fløy høyt der oppe.

Han ble sittende og se på haukene og mønstrene de tegnet på himmelen. De virket kaotiske, tilfeldige, men gutten følte allikevel at de betydde noe — han kunne bare ikke forstå hva. Han fulgte fuglenes flukt med øynene. He followed the birds' flight with his eyes. Kanskje han kunne lese noe der, kanskje ørkenen kunne forklare ham kjærligheten som ikke eier.

Han begynte å kjenne seg trett, men hjertet hans bønnfalt ham om å holde seg våken. He began to feel tired, but his heart begged him to stay awake. «Jeg er i ferd med å lære verdens språk, og alt i denne verden har en mening, også haukenes flukt,» sa han til seg selv. Og han ble fylt av takknemlighet fordi han elsket en kvinne. «Kjærligheten gir alt en dypere mening,» tenkte han.

Plutselig stupte den ene hauken gjennom luften og angrep den andre. Suddenly one hawk swooped through the air and attacked the other. I det samme fikk gutten et syn, som i et glimt: en hær trengte inn i oasen med sverdene hevet. At the same time the boy had a vision, as in a flash: an army entered the oasis with their swords raised. Synet var borte i samme nå, men det gjorde ham urolig. The vision was gone in the same moment, but it made him uneasy. Han visste hva luftspeilinger var, og han hadde opplevd noen selv også: det var ønsker som materialiserte seg i ørkensanden. He knew what mirages were, and he had experienced some himself: they were wishes that materialized in the desert sand. Men han ønsket jo ikke at en hær skulle invadere oasen. But he didn't want an army to invade the oasis.

På ny forsøkte han å konsentrere seg om steinene og den rosafargede ørkensanden, men hjertet hans ville ikke gi ham ro. Again he tried to concentrate on the rocks and the pink desert sand, but his heart would not let him rest.

«Følg alltid tegnene,» hadde den gamle kongen sagt. Gutten tenkte på Fåtima. Han tenkte på det han hadde sett, og følte at noe snart ville skje. He thought about what he had seen and felt that something would soon happen.

Han reiste seg og begynte å gå i retning av palmetrærne. Og igjen skjønte han tingenes mange språk: denne gangen betydde ørken trygghet og oasen fare. And again he understood the many languages of things: this time the desert meant safety and the oasis danger.

\*\*\*

Kameldriveren satt lent til en palme og så på solnedgangen. The camel driver sat leaning against a palm tree and watched the sunset. Han fikk øye på gutten der han dukket opp bak en sanddyne. He caught sight of the boy as he appeared behind a sand dune.

- Jeg har hatt et syn, sa gutten. — Krigere nærmer seg. - I have had a vision, said the boy. — Warriors are approaching.

— Ørkenen fyller menneskets hjerte med syner, svarte kameldriveren.

Gutten fortalte ham om haukene han hadde sett på himmelen, og at han plutselig hadde sunket ned i verdens sjel.

Kameldriveren tidde. The camel driver was tiddling. Han forstod hva gutten snakket om. Han visste at alt her i verden kan fortelle alle tings historie. Åpnet du en bok på en tilfeldig valgt side eller leste i folks hender, vendte du et kort eller så fuglenes flukt, ville du finne det båndet som knytter alle ting sammen. Skjønt egentlig fortalte ikke tingene i seg selv noen ting; de var dører til verdens sjel, dører som åpnet seg når menneskenes øyne falt på dem og betraktet dem. Although really the things themselves did not tell anything; they were doors to the soul of the world, doors that opened when the eyes of men fell upon them and beheld them.

I ørkenen fantes det mange mennesker som hadde funnet en måte å trenge inn i verdens sjel på. In the desert there were many people who had found a way to penetrate the soul of the world. De ble kalt seere og var fryktet av kvinner og gamle menn. They were called seers and were feared by women and old men. Krigerne spurte dem sjelden til råds, for det er ikke mulig å gå i krig når du vet at du skal dø. The warriors rarely asked their advice, because it is not possible to go to war when you know you are going to die. Krigerne foretrakk smaken av kamp og følelsen av det ukjente; fremtiden var skrevet av Allah, og det Han hadde skrevet, var til beste for mennesket. The warriors preferred the taste of battle and the feeling of the unknown; the future was written by Allah, and what He had written was for the good of man. Nåtiden var full av overraskelser, og derfor levde krigerne alltid her og nå med alle sanser åpne: Hvor var fiendens sverd? The present was full of surprises, and so the warriors always lived in the here and now with all their senses open: Where was the enemy's sword? Hvor var hesten hans? Where was his horse? Hvor skulle han rette slaget for å berge livet? Where should he strike to save his life?

Kameldriveren, som ikke var noen kriger, hadde oppsøkt mange seere. The camel driver, who was no warrior, had sought out many viewers.

Noen hadde fortalt ham sanne ting, andre falske.

Men en dag hadde en av dem, den eldste (og mest fryktede), spurt ham om hvorfor han så gjerne ville kjenne fremtiden. But one day one of them, the oldest (and most feared), had asked him why he wanted to know the future so badly.

— Vel, så jeg kan ta mine forholdsregler og endre på det som jeg ikke vil skal hende, hadde kameldriveren svart. - Well, so I can take my precautions and change what I don't want to happen, the camel driver had replied.

— Da vil det jo ikke lenger være fremtiden din, sa seeren. "Then it will no longer be your future," said the viewer.

- Kanskje jeg vil kjenne fremtiden slik at jeg kan forberede meg på det som kommer. - Maybe I want to know the future so that I can prepare for what is to come.

— Hvis du ikke kjenner fremtiden, vil alle gode ting komme som en gledelig overraskelse, sa seeren. — If you don't know the future, all good things will come as a pleasant surprise, said the viewer. — Hvis du derimot kjenner den, og det den har i vente for deg ikke er godt, vil du ha det vondt i lang tid før det skjer. - If, on the other hand, you know it, and what it has in store for you is not good, you will be in pain for a long time before it happens.

— Jeg vil kjenne fremtiden fordi jeg er et menneske, sa kameldriveren da. "I want to know the future because I am human," said the camel driver then. — Mennesket lever i kraft av fremtiden. - Man lives by virtue of the future.

Seeren ble sittende taus en lang stund. The viewer sat silent for a long time. Han kunne kunsten å kaste pinner og så tolke dem etter hvordan de ble liggende på bakken. He knew the art of throwing sticks and then interpreting them by how they landed on the ground. Men denne dagen kastet han ingen pinner. But this day he threw no sticks. Han pakket dem inn i et tørkle og la dem i lommen. He wrapped them in a handkerchief and put them in his pocket.

— Jeg lever av å vise menneskene deres fremtid, sa han. "I make a living by showing people their future," he said. — Jeg kjenner kastepinnenes kunst og vet hvordan jeg skal bruke dem for å nå dit hvor alle ting står skrevet. — I know the art of throwing sticks and know how to use them to reach where all things are written.

Der kan jeg lese fortiden, der kan jeg se det som er blitt glemt, og gjennom det forstå nåtidens tegn. There I can read the past, there I can see what has been forgotten, and through it understand the signs of the present. Når folk kommer til meg, er det ikke fremtiden jeg leser; jeg leser fortiden. For fremtiden tilhører Gud, og Han vil avsløre den i utvalgte øyeblikk. For the future belongs to God, and He will reveal it in chosen moments. Vil du vite hvordan jeg klarer å spå om fremtiden? Do you want to know how I can predict the future? Gjennom tegnene som er her og nå. Through the signs that are here and now. Hemmeligheten ligger i nåtiden, og er du til stede i det som skjer i nåtiden, kan du gjøre det bedre. Og gjør du nåtiden bedre, vil det som skjer etterpå også bli bedre. And if you make the present better, what happens afterwards will also be better. Glem fremtiden og lev hver dag etter lovens lære i tillit til at Gud sørger for sine barn. Forget the future and live every day according to the teachings of the law, trusting that God provides for his children. Hver dag bærer evigheten i seg. Each day carries eternity within it.

Kameldriveren ville gjerne vite når Gud lar menneskene se fremtiden. The camel driver would like to know when God allows people to see the future.

- Når Han selv viser den. - When He Himself shows it. Men det gjør Han sjelden, og det av en eneste grunn: fremtiden ble skrevet for å endres. But He rarely does, and for one reason only: the future was written to be changed.

\*\*\*

«Gud har vist gutten fremtiden,» tenkte kameldriveren. "God has shown the boy the future," thought the camel driver. «Han vil at han skal være Hans instrument.» "He wants him to be His instrument."

- Gå og snakk med stammehøvdingene, sa han. - Go and talk to the tribal leaders, he said. — Fortell dem om krigerne som nærmer seg. — Tell them of the approaching warriors.

— De vil bare le av meg. - They just want to laugh at me.

— De er her fra ørkenen, og menn av ørkenen er vant til tegn. — They are here from the desert, and men of the desert are used to signs.

— Da vet de det vel allerede? "So they already know that, don't they?"

— De tenker ikke på slike ting akkurat nå. - They don't think about such things right now. De tror at hvis Allah ønsker å fortelle dem noe de trenger å vite, vil et eller annet menneske fortelle dem det. Det har skjedd mange ganger før. It has happened many times before. Og nå er du dette mennesket.

Gutten tenkte på Fåtima. Så bestemte han seg for å gå og snakke med stammehøvdingene.

\*\*\*

- Jeg kommer med tegn fra ørkenen, sa han til vakten som stod foran døren til det store hvite teltet som lå midt i oasen. — Jeg vil snakke med høvdingene.

Vakten sa ikke et ord, men gikk inni teltet. Etter en lang stund kom han ut sammen med en ung araber som var kledd i hvitt og gull. After a long time he came out with a young Arab who was dressed in white and gold. Gutten fortalte hva han hadde sett. The boy told what he had seen. Den andre ba ham om å vente og gikk inn i teltet igjen. The other asked him to wait and went back into the tent.

Det ble natt. It was night. Mange arabere og handelsmenn kom og gikk. Snart slukket bålene, og oasen ble litt etter litt like stille som ørkenen. Soon the fires went out, and little by little the oasis became as quiet as the desert. Bare bålet i det store teltet brant fortsatt. Only the fire in the big tent was still burning. Hele tiden tenkte gutten på Fåtima. All the time the boy was thinking about Fåtima.

Han kunne fremdeles ikke forstå det hun hadde sagt tidligere på dagen. He still couldn't understand what she had said earlier in the day.

Omsider, etter å ha ventet i mange timer, ble gutten kalt inn av vakten. At last, after waiting for many hours, the boy was called in by the guard.

Han ble fullstendig overveldet av det han fikk se. He was completely overwhelmed by what he saw. Aldri hadde han forestilt seg at det — midt i ørkenen — kunne finnes et telt som dette. Aldri før hadde han trådt på så vakre tepper, og ned fra taket hang gyldne, utsmykkede lamper med tente lys. Never before had he stepped on such beautiful carpets, and from the ceiling hung golden, ornate lamps with lighted candles. Stammehøvdingene, som satt i en halvsirkel innerst i teltet, hvilte på vakre, broderte silkeputer. Tjenere kom og gikk med sølvfat fulle av te og krydder. Servants came and went with silver platters full of tea and spices. Noen var opptatt med å holde fyr på vannpipene, og en mild tobakksduft fylte teltet. Someone was busy lighting the hookahs, and a mild tobacco scent filled the tent.

Det var åtte høvdinger, men gutten så straks hvem som var den viktigste: en araber kledt i hvitt og gull som satt midt i halvsirkelen. Ved siden av ham satt den unge araberen som han hadde snakket med tidligere.

- Hvem er den fremmede som snakker om tegn? spurte en av høvdingene og så på ham.

— Det er meg, svarte gutten. Og så fortalte han hva han hadde sett. And then he told what he had seen.

— Hvorfor skulle ørkenen fortelle dette til en fremmed, når den vet at vi har levd her i mange generasjoner? sa en annen.

— Fordi øynene mine ennå ikke har vennet seg til ørkenen, svarte gutten. — Jeg kan se ting som vante øyne overser.

«Og fordi jeg kjenner verdens sjel,» la han til i sitt stille sinn. "And because I know the soul of the world," he added in his quiet mind.

— Oasen er nøytralt område, sa en tredje. "The oasis is neutral territory," said a third. — Ingen vil angripe en oase. - No one wants to attack an oasis.

— Jeg forteller dere bare hva jeg så, sa gutten. - Hvis dere ikke tror meg, trenger dere ikke å foreta dere noe som helst. - If you don't believe me, you don't have to do anything.

Det ble dørgende stille i teltet, men snart begynte stammehøvdingene å diskutere med opphissede stemmer. There was a dead silence in the tent, but soon the tribal leaders began to discuss in excited voices. Gutten begynte å bli nervøs; tegnene sa at noe var galt. The boy began to get nervous; the signs said something was wrong. Han angret på at han hadde nevnt det for kameldriveren. He regretted mentioning it to the camel driver.

Plutselig smilte den gamle mannen som satt i midten. Suddenly the old man sitting in the middle smiled. Det var et ørlite, nesten umerkelig smil, men det var nok til at gutten følte seg litt bedre til mote. It was a small, almost imperceptible smile, but it was enough to make the boy feel a little better about fashion. Den gamle mannen hadde så langt ikke sagt et ord, men gutten, som var fortrolig med verdens språk, følte fredelige vibrasjoner bølge gjennom teltet. Intuisjonen hans sa at han hadde gjort rett i å komme. His intuition told him he was right to come.

Diskusjonen stilnet og stammehøvdingene ble sittende i taushet og høre på den gamle. The discussion stopped and the tribal chiefs sat in silence and listened to the old man. Deretter henvendte han seg til gutten, og nå hadde ansiktet hans et strengt og fjernt uttrykk. He then turned to the boy, his face now wearing a stern and distant expression.

— For to tusen år siden, sa han, — i et land langt borte, ble en mann som trodde på drømmer kastet i en brønn og senere solgt som slave. - Two thousand years ago, he said, - in a land far away, a man who believed in dreams was thrown into a well and later sold as a slave. Våre handelsmenn kjøpte ham og førte ham til Egypt. Our traders bought him and brought him to Egypt. Og vi vet alle sammen at den som tror på drømmer, han kan også tyde dem. And we all know that whoever believes in dreams can also interpret them.

«Men de klarer ikke alltid å virkeliggjøre dem,» sa gutten til seg selv og tenkte på sigøynerkvinnen. "But they don't always manage to make them come true," said the boy to himself, thinking of the gypsy woman.

— Denne mannen tydet faraoens drøm om de magre og de fete kuene, fortsatte den gamle mannen, — og dermed reddet han Egypt fra hungersnøden. Hans navn var Josef. Han var også en fremmed i et fremmed land, akkurat som du, og han må vel ha vært omtrent på din alder. He was also a stranger in a strange land, just like you, and he must have been about your age.

Fortsatt var det ingen andre som sa noe. Still no one else said anything. Den gamle hadde et kaldt uttrykk i øynene. The old man had a cold expression in his eyes.

— Vi følger alltid tradisjonen. — We always follow tradition. Tradisjonen reddet Egypt fra hungersnøden den gang, og gjorde landet til det rikeste blant nasjonene. Tradisjonen lærer menneskene å krysse ørkenen og hvordan man skal gifte bort døtrene sine. The tradition teaches the people how to cross the desert and how to marry off their daughters. Tradisjonen sier at en oase er et fristed fordi begge parter har oaser og fordi de er sårbare. Tradition says that an oasis is a haven because both parties have oases and because they are vulnerable.

Ingen sa et ord mens den gamle snakket. No one said a word as the old man spoke.

— Men tradisjonen sier også at vi skal lytte til det ørkenen forteller oss. - But tradition also says that we should listen to what the desert tells us. Alt vi vet, er det ørkenen som har lært oss. Everything we know, the desert has taught us.

Den gamle gjorde et tegn og alle reiste seg. The old man made a sign and everyone stood up. Møtet var hevet. The meeting was adjourned. Vannpipene ble slukket og vaktene stilte seg i giv akt. The water pipes were turned off and the guards stood at attention. Gutten gjorde seg klar til å gå, men den gamle hadde enda mer på hjertet. The boy prepared to leave, but the old man had even more on his mind.