Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (10)

- Alkymien er en krevende kunst. - Alchemy is a demanding art. Hvert skritt må følges nøyaktig slik mestrene har forklart. Each step must be followed exactly as the masters have explained.

Gutten fikk vite at den flytende delen av Storverket ble kalt Livets eliksir, som kurerte alle slags sykdommer og holdt døden fra livet. The boy learned that the liquid part of the Great Work was called the Elixir of Life, which cured all kinds of diseases and kept death from life. Den faste delen ble kalt De vises sten. The solid part was called the Philosopher's Stone.

— Det er ingen enkel sak å finne De vises sten, sa engelskmannen. "It is no easy matter to find the Philosopher's Stone," said the Englishman. — Mange av alkymistene levde i år etter år I laboratoriene sine mens de stirret på flammen som renset metallene. — Many of the alchemists lived year after year in their laboratories while they stared at the flame that purified the metals. Og de stirret så lenge inn i ilden at de gradvis ga slipp på denne verdens forfengeligheter og en vakker dag oppdaget de at de hadde renset seg selv sammen med metallene. And they gazed so long into the fire that they gradually let go of the vanities of this world and one fine day they discovered that they had purified themselves along with the metals.

Gutten tenkte på glasshandleren. The boy thought of the glass merchant. Han hadde snakket om hvor viktig det var å vaske glassene, slik at de begge kunne fri seg fra slette tanker. He had talked about how important it was to wash the glasses, so that they could both rid themselves of dirty thoughts. Han følte seg mer og mer overbevist om at man kunne lære alkymiens kunst i det daglige livet. He felt more and more convinced that one could learn the art of alchemy in everyday life.

- Og dessuten, fortsatte engelskmannen, — har De vises sten en fascinerende egenskap. - And besides, continued the Englishman, - the Philosopher's Stone has a fascinating property. En bitte liten flis av den er nok til å forvandle store mengder uedelt metall til gull. A tiny chip of it is enough to transform large amounts of base metal into gold.

Nå ble gutten interessert for alvor. Now the boy became seriously interested. Med litt tålmodighet, tenkte han, skulle han nok klare å forvandle alt til gull. With a little patience, he thought, he should be able to turn everything into gold. Begjærlig leste han om dem som hadde lykkes: Helvetius, Elias, Fulcanelli, Geber. He eagerly read about those who had succeeded: Helvetius, Elias, Fulcanelli, Geber.

Han var fullstendig oppslukt av historiene om dem; alle hadde de levd sin egen historie fullt ut. He was completely engrossed in the stories about them; all of them had lived their own history to the fullest. De reiste, møtte vismenn, utførte mirakler foran øynene på skeptikerne — og var i besittelse av De vises sten og Livets eliksir. They traveled, met sages, performed miracles before the eyes of the skeptics — and were in possession of the Philosopher's Stone and the Elixir of Life.

Men da han forsøkte å finne ut hvordan han skulle avsløre Storverkets hemmelighet, gikk han seg fullstendig vill. But when he tried to find out how to reveal the Storverket's secret, he got completely lost. I bøkene var det ikke annet enn tegninger, koder og uforståelige ord. In the books there was nothing but drawings, codes and incomprehensible words.

\*\*\*

- Hvorfor må det gjøres så vanskelig? - Why does it have to be made so difficult? spurte han engelskmannen en kveld. he asked the Englishman one evening. Han hadde lagt merke til at den andre virket litt gretten. He had noticed that the other seemed a little grumpy. Han savnet vel bøkene sine. He must have missed his books.

— Fordi det bare skal forstås av de som er kloke og ansvarsfulle nok til å forstå det, svarte han. - Because it should only be understood by those who are wise and responsible enough to understand it, he replied. - Tenk om alle og enhver kunne forvandle bly til gull. - Imagine if everyone could turn lead into gold. Snart ville ikke gullet være verdt noe som helst. Soon the gold would be worth nothing. Bare de iherdige, de som ikke gir opp, vil finne fram til Storverket. Only the persevering, those who do not give up, will find their way to Storverket. Derfor er jeg her i denne ørkenen. Jeg må finne en ekte alkymist som kan hjelpe meg med å løse kodene.

- Hvor gamle er egentlig disse bøkene? ville gutten vite.

— Mange, mange hundre år gamle.

— Men boktrykkerkunsten var jo ikke oppfunnet dengang. - But the art of printing had not been invented then. Hvordan kunne folk da få kjennskap til alkymien? How then could people learn about alchemy? Og hvorfor bruker de et så merkelig språk? Hvorfor alle tegnene?

Engelskmannen lot være å svare på det, men fortalte isteden at han hadde holdt øye med karavanen i flere dager, uten at han hadde fått noe særlig ut av det. The Englishman did not answer that, but told instead that he had kept an eye on the caravan for several days, without having gained anything much from it. Det eneste han hadde lagt merke til, var at det ble snakket mer og mer om krigen. The only thing he had noticed was that there was more and more talk about the war.

\*\*\*

En dag leverte gutten bøkene tilbake til engelsk- mannen.

- Nå, har du lært noe? spurte han forventningsfullt. - Now, have you learned anything? he asked expectantly.

- Jeg lærte at verden har en sjel, og at den som forstår denne sjelen, vil forstå alle tings språk. Jeg har forstått at mange alkymister levde sin egen historie og at de til slutt fant fram til verdenssjelen. I have understood that many alchemists lived their own history and that they eventually found the world soul. De vises sten og Livets eliksir. Philosopher's Stone and Elixir of Life. Men først og fremst lærte jeg at disse tingene er så enkle at de kan få plass på en liten smaragd. But first of all I learned that these things are so simple that they can fit on a small emerald.

Engelskmannen var skuffet. Ingenting syntes å gjøre inntrykk på guttungen — ikke alle årene han hadde studert, ikke de magiske symbolene, de vanskelige ordene, laboratoriene. Nothing seemed to make an impression on the boy—not all the years he had studied, not the magical symbols, the difficult words, the laboratories.

«Så har han vel en altfor primitiv sjel til å fatte det,» sa han til seg selv. "Then he must have too primitive a soul to grasp that," he said to himself.

Han tok bøkene og la dem i sekkene som hang på kamelen.

— Du får heller konsentrere deg om karavanen igjen, sa han. "You'd better concentrate on the caravan again," he said. — Om du ikke har lært stort av bøkene, har ikke jeg lært noe av den. — If you haven't learned a lot from the books, I haven't learned anything from them.

Atter lyttet gutten til ørkenens stillhet og så sanden som ble sparket opp av dyrene. «Hver og en har sin måte å lære på,» sa han til seg selv. "Everyone has their own way of learning," he told himself. «Hans måte er ikke min, og min måte er ikke hans. “His way is not mine, and my way is not his. Men også han er på leting etter sin egen historie.» But he too is in search of his own story."

\*\*\*

Nå var karavanen i bevegelse natt og dag. Now the caravan was moving night and day. De innhyllede budbringerne dukket opp til alle døgnets tider, og kameldriveren — som var blitt en god venn av gutten — fortalte at krigen var i gang. The shrouded messengers appeared at all hours of the day and night, and the camel driver — who had become a good friend of the boy — told them that the war was on. De ville trenge alt det hellet de kunne få hvis de skulle nå fram til oasen. They would need all the luck they could get if they were to reach the oasis.

Dyrene var utslitte, og menneskene ble tausere og tausere. Stillheten var mest trykkende om kvelden, da et ganske alminnelig kamelvrinsk kunne sette en støkk i alle sammen. The silence was most oppressive in the evening, when a fairly common camel whine could send a shock through everyone. Kom angrepet nå? Did the attack come now?

Men kameldriveren brydde seg tydeligvis ikke om krigsfaren.

— Jeg lever, sa han til gutten mens de satt og spiste dadler en kveld, uten bål og uten måne. "I'm alive," he said to the boy as they sat eating dates one evening, without a fire and without a moon. — Når jeg spiser, gjør jeg ikke annet enn å spise. — When I eat, I do nothing but eat. Når jeg går, går jeg bare. Blir jeg en dag tvunget til å slåss, vil det være en like god dag å dø på som en hvilken som helst annen. If one day I am forced to fight, it will be as good a day to die as any other. For jeg lever verken i fortiden eller i fremtiden. Because I live neither in the past nor in the future. Jeg har bare det som er her og nå, og annet interesserer meg ikke. I only have what is here and now, and I am not interested in anything else. Klarer du å leve i nåtiden, vil du bli et lykkelig menneske. If you manage to live in the present, you will become a happy person. Da vil du se at det finnes liv i ørkenen, at himmelen har stjerner og at krigerne kriger fordi det er en del av den menneskelige natur. Then you will see that there is life in the desert, that the sky has stars and that the warriors fight because it is part of human nature. Livet vil bli en fest, en sann svir, for livet vil alltid være det øyeblikket vi lever her og nå. Life will be a party, a true whirlwind, because life will always be the moment we live here and now.

Da de skulle til å legge seg for natten, kikket gutten opp på stjernen som fulgte. As they were going to bed for the night, the boy looked up at the star that followed. Var ikke horisonten blitt litt lavere? Hadn't the horizon become a little lower? Det var som om hundrevis av stjerner hang like over ørkensanden. It was as if hundreds of stars hung just above the desert sand.

— Det er lysene fra oasen, sa kameldriveren.

— Hvorfor drar vi ikke dit med det samme? "Why don't we go there right away?"

— Fordi vi trenger å sove.

\*\*\*

Solen var i ferd med å stige opp over horisonten da gutten åpnet øynene. The sun was about to rise above the horizon when the boy opened his eyes. Foran ham, der de små stjernene hadde lyst natten før, strakte en lang, lang rekke av daddelpalmer seg ut over ørken- sanden. In front of him, where the little stars had shone the night before, a long, long row of date palms stretched out across the desert sand.

- Vi klarte det! jublet engelskmannen, som også hadde våknet. - We made it! cheered the Englishman, who had also woken up.

Gutten sa ingenting. The boy said nothing. Han hadde tatt ørkenens stillhet opp i seg og var tilfreds med å se på palmene der fremme. He had absorbed the silence of the desert and was content to look at the palm trees up ahead. Det var fortsatt langt til pyramidene, og en dag ville denne morgenen ikke være annet enn et minne. It was still a long way to the pyramids, and one day this morning would be nothing but a memory. Men nå var den her, denne festen som kameldriveren hadde snakket om, og han forsøkte å leve dette øyeblikket som han levde fortidens erfaringer og fremtidens drømmer. But now it was here, this party that the camel driver had talked about, and he tried to live this moment as he lived the experiences of the past and the dreams of the future. Ja, en dag ville dette synet av tusenvis av daddelpalmer bare være et minne. Yes, one day this sight of thousands of date palms would be just a memory. Men nå, akkurat nå, betydde det skygge, vann og trygghet for krigen. Som et kamelvrinsk kunne bli et tegn på fare, kunne en rekke med palmer bety et mirakel. Just as a camel's cry could be a sign of danger, a row of palm trees could mean a miracle.

«Verden snakker mange språk,» tenkte gutten.

\*\*\*

«Tiden flyr og karavanene med den,» sa alkymisten til seg selv da han så hundrevis av mennesker og dyr strømme inn i oasen. "Time flies and the caravans with it," the alchemist said to himself as he watched hundreds of people and animals pour into the oasis. Folk ropte og skrek til de fremmede, støvet virvlet opp foran ørkensolen og barna hoppet og danset av fryd. People shouted and screamed at the strangers, the dust swirled up in front of the desert sun and the children jumped and danced with joy. Alkymisten så at stammehøvdingen gikk bort til lederen for karavanen. The alchemist saw the chief of the tribe walk up to the leader of the caravan. De snakket lenge sammen.

Men det interesserte ikke alkymisten. Han hadde sett mange mennesker komme og gå, og oasen og ørkenen var som de alltid hadde vært. He had seen many people come and go, and the oasis and the desert were as they had always been. Han hadde sett konger og tiggere gå i de samme sanddynene som vinden uopphørlig formet og forandret, men som allikevel forble de samme som han hadde kjent fra barnsben av. He had seen kings and beggars walking in the same sand dunes that the wind incessantly shaped and changed, but which nevertheless remained the same as he had known from childhood. Innerst inne kjente han allikevel et blaff av den samme gleden som enhver langveis- farende føler når han ser de grønne daddelpalmene dukke opp etter gul sand og blå himmel, blå himmel og gul sand. Deep down, however, he felt a twinge of the same joy that every long-distance traveler feels when he sees the green date palms appear after yellow sand and blue sky, blue sky and yellow sand. «Kanskje Gud skapte ørkenen for at menneskene skulle glede seg over daddel- palmene,» tenkte han.

Med i denne karavanen var den mannen han skulle dele noen av hemmelighetene sine med, det visste han. In this caravan was the man with whom he was to share some of his secrets, he knew that. Tegnene hadde fortalt ham det. The signs had told him so. Han visste ennå ikke hvem han var, men de erfarne øynene hans ville gjenkjenne ham når han fikk se ham. Han håpet at han ville være like dyktig som den forrige læregutten hans. He hoped he would be as skilled as his previous apprentice.

Han visste ikke hvorfor disse tingene måtte overbringes muntlig. He did not know why these things had to be conveyed orally. Det var ikke sånn å forstå at de var hemmelige; Gud avslørte mer enn gjerne sine hemmeligheter for alle skapninger. It was not so to understand that they were secret; God was more than happy to reveal his secrets to all creatures. Han kunne bare finne én forklaring på hvorfor det var slik: det han hadde å lære bort, måtte føres videre på denne måten fordi det var skapt av livet i sin rene form, og dette livet lot seg ikke fange i bilder og ord. He could only find one explanation for why this was so: what he had to teach had to be passed on in this way because it was created by life in its pure form, and this life did not allow itself to be captured in images and words.

For menneskene blir oppslukt av bildene og ordene, og til slutt glemmer de verdens språk. Because people are absorbed by the images and words, and eventually forget the language of the world.

\*\*\*

De nyankomne ble straks kalt til stamme- høvdingene i Al-Fayoum. The new arrivals were immediately called to the tribal chiefs in Al-Fayoum. Gutten kikket seg omkring og kunne ikke tro sine egne øyne. The boy looked around and couldn't believe his eyes. Oasen var slett ikke bare en kilde omkranset av noen palmer, som han hadde lest i en historiebok en gang, men mye større enn mange av landsbyene i Spania. The oasis was not at all just a spring surrounded by some palm trees, as he had read in a history book once, but much larger than many of the villages in Spain. Den hadde tre hundre brønner og femti tusen daddelpalmer, og mellom dem stod mange telt i forskjellige farger. It had three hundred wells and fifty thousand date palms, and between them stood many tents of various colors.

— Dette er som i «Tusen og en natt,» sa engelskmannen. — This is like in "One Thousand and One Nights," said the Englishman.

Barna flokket seg rundt de fremmede, både dyr og mennesker, og stirret på dem med store øyne. The children flocked around the strangers, both animals and people, and stared at them with wide eyes. Mennene i oasen ville vite om de hadde sett noe til de krigerske stammene, mens kvinnene sloss om tøyene og smykkene som handelsmennene hadde med seg. The men in the oasis wanted to know if they had seen anything of the warlike tribes, while the women fought over the clothes and jewelry that the traders had brought with them. Ørkenens stillhet var som en fjern drøm, og de reisende lo og pratet og ropte, som om de skulle ha kommet tilbake fra en spøkelsesverden og atter var blant mennesker. The silence of the desert was like a distant dream, and the travelers laughed and talked and shouted, as if they had returned from a ghost world and were among men again.

De var glade og lykkelige. They were joyful and happy.

I går måtte de være forsiktige, i dag ikke. Yesterday they had to be careful, today not. Kameldriveren fortalte gutten at oasene ble betraktet som nøytral grunn fordi de fleste innbyggerne var kvinner og barn. The camel driver told the boy that the oases were considered neutral ground because most of the inhabitants were women and children. Og det fantes oaser både på den ene og den andre siden; derfor sloss krigerne ute i ørkensanden og brukte oasene som fristeder. And there were oases on both sides; therefore the warriors fought out in the desert sands and used the oases as refuges.

Så snart lederen — med et visst strev — hadde klart å samle alle de reisende, ga han sine ordrer. As soon as the leader - with some effort - had managed to collect all the travelers, he gave his orders. De ville bli i oasen til stammekrigene var slutt, sa han, og ettersom de var gjester, ville innbyggerne dele teltene sine med dem, og de ville få de beste plassene. They would stay in the oasis until the tribal wars were over, he said, and as they were guests, the inhabitants would share their tents with them and they would get the best seats. Slik var gjestfrihetens lov. Such was the law of hospitality. Så ba han alle, også sine egne vakter, om å overlevere våpnene til de mennene som var utpekt av stammehøvdingene. Then he asked everyone, including his own guards, to hand over their weapons to the men designated by the tribal chiefs.

— Det er krigens regler, forklarte lederen for karavanen. — På den måten vil ikke oasen gi ly for krigere. — That way, the oasis will not provide shelter for warriors.

Til guttens store overraskelse dro engelskmannen en skinnende blank revolver opp av lommen og rakte den til mannen som samlet inn våpnene. Much to the boy's surprise, the Englishman pulled a shiny shiny revolver out of his pocket and handed it to the man who collected the weapons.

- Hvorfor går du med en revolver? spurte gutten. - Why are you carrying a revolver? asked the boy.

— For å lære å stole på menneskene, svarte han, lykkelig over å ha kommer til slutten av sin søken. — To learn to trust people, he answered, happy to have come to the end of his quest.

Gutten tenkte på skatten. The boy thought about the treasure. Jo nærmere han kom drømmen, desto vanskeligere syntes alt å bli. The closer he got to the dream, the more difficult everything seemed to become. Nå gjaldt ikke lenger det som den gamle kongen hadde kalt «begynnerflaks». Now what the old king had called "beginner's luck" no longer applied. Det som gjaldt nå, var motet og utholdenheten som kreves av den som prøver å virkeliggjøre sin egen historie. What mattered now was the courage and perseverance required of one who tries to make his own story a reality. Derfor kunne han verken presse på eller bli utålmodig. Therefore, he could neither push nor get impatient. Gjorde han det, ville han ikke få øye på tegnene som Gud hadde lagt ut langs veien hans. If he did, he would not see the signs that God had placed along his path.

«Gud har lagt dem ut langs veien min,» tenkte gutten og var overrasket over seg selv. "God has laid them out along my path," thought the boy, and was surprised at himself. Til nå hadde han betraktet tegnene som noe som tilhørte verden. Until now he had considered the signs as belonging to the world. Noe i likhet med å spise og sove, noe I likhet med å søke kjærlighet eller finne et arbeid. Something like eating and sleeping, something Like looking for love or finding a job. Det hadde aldri falt ham inn at dette var språket som Gud brukte for å fortelle ham hva han burde gjøre. It had never occurred to him that this was the language that God used to tell him what to do.

«Ikke vær utålmodig,» gjentok gutten for seg selv. "Don't be impatient," the boy repeated to himself. «Gjør som kameldriveren sa, spis når det er tid for mat, og gå når tiden er inne til å gå.» "Do as the camel driver said, eat when it's time to eat, and go when it's time to go."

\*\*\*

Den første dagen sovnet alle av utmattelse, også engelskmannen, om han var aldri så utålmodig etter å finne alkymisten. On the first day, everyone fell asleep from exhaustion, including the Englishman, if he was ever so impatient to find the alchemist. Gutten var blitt plassert et godt stykke fra ham, i et telt sammen med fem gutter på hans egen alder. The boy had been placed a good distance away from him, in a tent with five boys his own age. De var fra ørkenen alle sammen, og ville gjerne høre historier fra de store byene. They were all from the desert, and wanted to hear stories from the big cities.

Neste morgen fortalte gutten om livet sitt som gjeter, og da han skulle til å fortelle om tiden i glassbutikken, trådte engelskmannen inn i teltet. The next morning the boy told about his life as a shepherd, and when he was about to tell about his time in the glass shop, the Englishman entered the tent.