Kapittel 12: Flaks og uflaks

Neste dag var Tiril og Oliver tilbake på museet.

Museumdirektøren var imponert.

- De karene der, de hadde en utspekulert plan.

Hun så utover glasskårene som var spredt utover gulvet.

Hun gikk forsiktig inn, - og hun gikk over dørkarmen og bort til stolen der dekoratøren liksom hadde vært fastbundet.

Hun ristet på hodet.

Tiril passet på så Åtto ikke skulle skade seg på glasskårene (ikke stakk seg på glasskårene).

- Vær forsiktig der.

Direktøren smilte og sa: - Men du Oliver, de var ikke utspekulerte nok.

Hun så utover rotet i rommet (Hun kikket utover alt rotet i rommet).

- Først hadde dekoratøren fokus på ulykkene som skulle skje.

Så skyldte han på mumien, (sa hun for å forstå det som skjedde).

Så fikk han seg en nattevakt jobb (fikk han jobben som nattevakt).

- Og så i ro og mak sammen med sin kamerat kunne de stjele gullmasken (Da kunne han og kameraten hans i ro og mak stjele gullmasken).

Tiril løftet en taustump, så på den, og slapp den.

- Til og med det har de prøvde å late som om han ble overfalt.

Oliver (nikket), la til: - Kulissene og dekorasjonene ble plassert på en slik måte at - overvåkningskameraene ble dekket for her og der.

(Slik at) museet kann ikke filmes (de som skjedde).

For eksempel, her er søylen plassert foran et kamera.

De gikk videre og så gullmasken.

Å, så godt at den var tilbake på plass.

Og vakten som sa opp jobben sin .... var også tilbake.

Han sto og pusset på glassmonteret (med gullmasken i).

Oliver la merke til at mumiens ansikt var annerledes.

Det så ut som at den smilte bredt.

Siri Meyer sa: - Nei, det må være lyset.

Vi skal dra for gardinene så det blir mørkt her inne, - men først må vi rydde og vaske her.

Utstillingen skal åpne igjen i morgen.

Vi vet at det er mange folk som ønsker å komme hit i morgen.

For de har hørt om tyveriet av gullmasken.

Og nå vil folk se gullmasken.

Vakten nikket bekreftende og rødmet litt.

- Takk og lov at dere to, Tiril og Oliver, var her i går, .

Flaks at alarmen gikk når dere var her.

- Det var ikke bare flaks, svarte Oliver selvsikkert.

Vakten sa: - Ja ja, ok, som du vil.

- Sa Tiril, - Nei, det kalles for oppklaring.

Vakten sa: - Å, jeg håper at mumiens forbannelse er borte, - og at det ikke kommer flere ulykker.

Han kastet kluten i vaskebøtten.

Tiril skulle til å si at det ikke var noe å være redd for, men rakk ikke (det).

For vakten klarte å tråkke ned i vaskebøtta.

Han forsøkte å gå et par skritt - men vannet skvulpet, han mistet balansen og falt rett på ryggen.

Alle rundt omkring prøvde å kvele latteren.

Tiril dro bøtta bort.

Men Oliver prøvde å hjelpe vakten, og vakten han ville (ikke ha hjelp).

Han reiste seg opp på egenhånd, grep tak i bøtta og gikk avgårde.

Tiril sa: - Uflaks.

Og Oliver sa: - Ja, han kan ikke skylde på forbannelsen.

Begge snudde seg for å se på mumien.

Mange tusen år gammel.

Men, den liksom smilte.

Nei, det så ut som den blunket!