Hans og Grete – Høytlesing av eventyr for barn
Det var en gang to barn som het Hans og Grete.
De bodde sammen med faren og stemoren sin i et lite hus i utkanten av en stor skog.
Faren var vedhogger.
Han hentet ved ute i skogen og solgte den i byen.
Men det tjente han ikke særlig mye penger på.
En dag hadde de ikke råd til kveldsmat, og de måtte gå sultne til sengs.
Faren fikk ikke sove.
«Hva skal vi gjøre?» sa han til sin kone.
«Vi har ikke engang mat til de stakkars barna.»
«Vet du hva?» sa stemoren.
«I morgen tar vi dem med ut i skogen og sier at de skal bli der.
Etterpå går vi to hjem alene.
De klarer ikke å finne veien hjem igjen selv.
Så da må de klare seg på egen hånd.»
«Jeg kan da ikke etterlate dem ute i skogen», sa faren.
«De kan jo bli spist av ville dyr.»
«Er det kanskje bedre om vi sulter i hjel, alle fire?» sa stemoren.
«Ja vel, da», sukket faren.
«Vi er vel nødt til å gjøre det.»
Men Hans og Grete hadde hørt alt hva de hadde sagt.
Grete begynte å gråte, og hun hvisket til Hans: «Bare vi ikke blir spist av ville dyr!»
Hans hysjet på lillesøsteren sin.
«Ikke vær lei deg», sa han.
«Jeg skal nok finne på noe.»
Da det ble natt og alle de andre sov, sto Hans opp og listet seg ut.
Utenfor huset lå det masse hvite småsteiner.
Hans fylte lommene sine med dem og smatt inn igjen.
Tidlig neste morgen ble Hans og Grete vekket av stemoren.
«Opp med dere», sa hun.
«Dere skal bli med ut i skogen og hente ved.»
Så gikk de, alle fire.
På vei gjennom skogen stanset Hans flere ganger og kastet en av de hvite steinene ned på bakken.
Til slutt var de langt inne i skogen.
Faren tente et bål.
«Sitt ned og varm dere», sa stemoren til barna.
«Så går vi og hugger ved.
Når vi er ferdige, kommer vi og henter dere.»
Hans og Grete satte seg ved bålet.
Imens skyndte faren og stemoren seg hjem.
Barna var trøtte etter den lange turen, og sovnet raskt.
Da de våknet igjen, var de fortsatt alene.
Grete begynte å gråte.
«Hvordan skal vi komme oss ut av skogen nå?» spurte hun.
«Det klarer vi lett», sa Hans.
Han tok søsteren i hånden og kikket etter de hvite steinene på bakken.
I måneskinnet viste steinene vei gjennom skogen, og sent om kvelden kom barna hjem til huset sitt.
Men faren og stemoren var fortsatt veldig fattige, og dagen etter måtte alle igjen gå sultne til sengs.
«Vi har bare et halvt brød igjen», sa stemoren til faren.
«Så er det helt slutt på maten.
Barna må bort.» Denne gangen hørte ikke barna hva de sa, så Hans fikk ikke samlet noen steiner.
Om morgenen ble barna vekket.
Begge fikk et stykke brød.
Så gikk de ut i skogen sammen med faren og stemoren.
Hans hadde ikke noen steiner i lommene sine, men Grete visste råd.
Hun delte brødet sitt opp i små biter og kastet smulene ned på bakken.
Denne gangen ble barna ført enda lenger inn i skogen, til et sted de aldri hadde vært før.
Faren tente et bål, og stemoren sa: «Nå må dere sitte her til vi kommer og henter dere.»
Så gikk de.
Hans delte brødet sitt med Grete, for hun hadde ikke mer igjen.
Etterpå skulle de følge sporet av brødsmuler som Grete hadde laget.
Men det kunne de ikke, for fuglene hadde spist hver eneste smule.
«Vi finner nok veien likevel», sa Hans.
Men selv om de gikk hele natten, kom de seg ikke ut av skogen.
Da det ble morgen, hadde de gått seg helt vill.
Plutselig fikk de øye på et hus mellom trærne.
Og for et hus!
Taket var dekket av pannekaker, og vinduene var laget av sukker.
«Her får vi sikkert noe å spise!» sa Grete.
Hans rev en pannekake ned fra taket, og Grete slikket på en vindusrute.
Plutselig gikk døra opp, og en eldgammel kone kom haltende ut.
Hans og Grete ble redde.
Men den gamle nikket til dem og sa: «Kom innenfor, kjære barn.
Så skal vi riktig kose oss.»
Hun tok dem i hånden og gikk inn med dem.
Så fikk de pannekaker med sukker, og melk å drikke.
Etterpå redde hun opp to små senger til dem.
Hans og Grete var lykkelige.
Men den gamle kona var ikke snill i det hele tatt.
Hun bare lot som.
Tidlig neste morgen, mens barna fortsatt sov, sto hun opp.
«De ser så deilige ut!» sa hun og slikket seg rundt munnen.
«Nå blir det snart fest.»
Så slepte hun Hans ut til et lite skur og låste ham inne bak et solid gitter.
Han ropte og skrek, men heksa brydde seg ikke.
Etterpå rusket hun i Grete og sa: «Opp med deg, din dovne jentunge!
Nå skal du lage mat til broren din.
Han skal fetes opp.
Når han er god og rund, skal jeg spise ham.»
Grete ble forferdet.
Men hun var nødt til å gjøre som heksa sa.
Hver morgen gikk heksa ut til buret og sa: «Stikk fingeren ut mellom sprinklene, så jeg kan se om du er fet nok.»
Men Hans var smart.
I stedet for fingeren stakk han et avgnagd kyllinglår ut mellom sprinklene.
Heksa så ikke særlig godt, og derfor trodde hun det var pekefingeren hans.
Hun kjente på den og ble overrasket over at han fortsatt var så tynn.
Til slutt orket ikke heksa å vente mer.
«Grete!» ropte hun.
«Fyll den store gryta med vann.
Nå skal broren din kokes, uansett om han er fet eller ikke.
Imens kan vi to bake brød.»
«Bare vi aldri hadde kommet hit», jamret Grete.
«Hold opp med den sutringen!» hveste heksa.
Og Grete måtte hente vann.
Imens tente heksa opp i den store bakerovnen sin, så den ble glovarm.
Så hentet hun Grete, og sa: «Se om ovnen er varm nok.»
Det sa heksa bare for å narre henne.
Hun hadde tenkt å dytte Grete inn i ovnen, sånn at hun ble stekt.
Men Grete gjettet hva heksa hadde planlagt.
«Jeg vet ikke hvordan man gjør det», sa hun.
«Hvordan ser man om ovnen er varm?»
«Så dum du er!» sa heksa.
«Du skal bare stille deg rett foran ovnen og kikke inn.
Jeg skal vise deg.» Heksa åpnet ovnsdøra og kikket inn.
I det samme ga Grete henne en ordentlig dytt i baken, så heksa for hodestups inn i ovnen.
Grete smekket igjen ovnsdøra, og i neste øyeblikk var heksa brent helt opp.
Grete løp bort til Hans og åpnet gitteret.
«Vi er reddet!» sa hun.
«Heksa er død.»
Hans ga henne en stor klem.
Så gikk de inn i huset til heksa og fant alle skattene hun hadde gjemt.
Hans proppet lommene fulle av diamanter, og Grete tok alle de perlene hun kunne bære.
«Nå må vi prøve å komme oss ut av hekseskogen», sa Hans.
De gikk lenge og vel.
Til slutt fikk de øye på sitt eget hus i det fjerne, og løp resten av veien hjem.
Faren og stemoren ble glade for å se dem igjen.
De hadde vært lei seg helt siden de forlot Hans og Grete ute i skogen.
Men nå fikk de barna sine tilbake.
«Se hva vi har med!» sa Grete.
Hun helte alle perlene ut på gulvet, og Hans tømte lommene sine for diamanter.
Nå hadde de nok penger, og de levde trygt og godt, alle fire.
Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.
