Da de kom inn i kjøkkenet, tente alkymisten opp i ovnen.
Munken kom med en blyklump, som alkymisten la i en jerngryte som han så satte over ilden. Da blyet var blitt flytende, dro han det underlige gule egget opp av sekken sin. Han skrapte av en liten flis som ikke var stort tykkere enn et hårstrå, så gned han det inn med voks og la det i gryten sammen med blyet.
Blandingen fikk snart en rødlig farge, som blod. Alkymisten tok gryten av varmen og lot den kjølne. Imens snakket han og munken om stammekrigen.
— Den vil nok vare lenge, sa han til munken.
For munken var det traurige tider. Karavanene hadde for lengst stanset I Giza i påvente av at krigen skulle slutte. - Det er Guds vilje, sa han.
- Akkurat, sa alkymisten.
Da gryten var blitt kald, ble gutten og munken stående og se på med store øyne. Blyet hadde stivnet i bunnen av gryten, men det var ikke lenger bly. Det var gull.
— Vil jeg lære å gjøre det en dag? spurte gutten.
— Dette var min egen historie og ikke din, svarte alkymisten. — Jeg ville bare vise deg at det er mulig.
Da de stod ved klosterporten igjen, delte alkymisten den runde gullplaten i fire deler.
— Denne er til deg, sa han og rakte munken en bit. — Det er fordi du viser pilegrimene gjestfrihet.
— Men dette overgår min gjestfrihet mange ganger, svarte munken.
— Hysj, det må du aldri mer si. Livet kan høre deg og gi deg mindre neste gang.
Så gikk han bort til gutten.
— Denne er til deg. Som erstatning for det du ga til generalen.
Gutten så at det var mye mer enn han hadde gitt til generalen, men han hadde hørt hva alkymisten sa til munken, så han holdt munn.
— Denne er til meg, sa alkymisten, — fordi jeg må dra tilbake til ørkenen og fordi det pågår en krig mellom stammene.
Så rakte han også den fjerde og siste biten til munken.
- Og denne er til gutten, i tilfelle han skulle trenge den.
— Men jeg er på jakt etter skatten min, sa gutten. - Den er jo like i nærheten!
— Og jeg er sikker på at du vil finne den, sa alkymisten.
— Så hvorfor?
- Fordi du allerede har mistet pengene du hadde lagt deg opp på reisen to ganger, først til en tyv, og så til generalen. Jeg er en gammel overtroisk araber, og her hos oss har vi et ordspråk som lyder slik: «Det som hender én gang, vil aldri hende mer. Men det som hender to ganger, vil alltid hende en tredje. »
Så steg de til hest.
***
— Jeg vil gjerne fortelle deg en historie om en drøm, sa alkymisten.
Gutten styrte hesten nærmere.
— I det gamle Roma, på keiser Tiberius” tid, levde det et godt menneske som hadde to sønner. Den ene var soldat, og han tjenestegjorde i den fjerneste provinsen i imperiet. Den andre var en dikter som trollbandt hele Roma med sine vakre vers.
En natt hadde den gamle faren en drøm. En engel viste seg for ham og sa at en av hans sønners ord ville bli lest og lest igjen over hele verden av kommende slekter. Da den gamle mannen våknet, gråt han av takknemlighet fordi livet var godt og hadde vist ham det enhver far ville bli stolt over å vite.
Kort tid etter døde den gamle mannen idet han forsøkte å redde et barn fra å bli knust under hjulene på en vogn. Og fordi han hadde vært et rettskaffent menneske livet igjennom, kom han rett til himmelen. Der ble han møtt av engelen som hadde vist seg i drømmen.
— Du har vært et godt menneske, sa engelen. - Du levde ditt liv i kjærlighet og du døde med verdighet.
Har du et ønske, så la meg oppfylle det.
— Livet var godt mot meg, svarte den gamle mannen. — Da du viste deg i drømmen, følte jeg at alt mitt strev ble belønnet. Min sønns dikt skal leve blant menneskene i århundrene som kommer. Jeg ønsker ikke noe for min egen del; enhver far ville være stolt over å se sin sønn bli berømt, det mennesket han tok seg av som liten og oppdro som ung. Jeg vil gjerne høre min sønns ord i en fjern fremtid.
Engelen rørte ved den gamle mannens skulder, og med ett var de begge i fremtiden. De befant seg i et enormt rom blant tusenvis av mennesker som snakket et fremmed språk.
Den gamle mannen gråt av glede.
- Jeg visste at min sønns dikt var udødelige, sa han til engelen. - Men si meg, hvilket av diktene hans er det disse menneskene leser?
Engelen tok den gamle mannen varsomt i armen, og sammen satte de seg på en av benkene i det enorme rommet.
- Din sønns dikt var godt likt i Roma, sa engelen. - Alle var glad i dem og moret seg over dem. Men da Tiberus” styre var over, ble også diktene glemt. Disse ordene tilhører din andre sønn, han som var soldat.
Den gamle mannen stirret vantro på engelen.
- Sønnen din dro til et fjernt sted for å tjeneste- gjøre der, og han ble til slutt embetsmann. Også han var et godt og rettskaffent menneske. Én ettermiddag ble en av tjenerne hans alvorlig syk, og det så ikke ur til at livet stod til å redde. Sønnen din hadde hørt om en rabbi som helbredet syke, og i dagevis gikk han omkring og lette etter ham. Så fikk han høre at mannen han søkte, kalte seg Guds sønn. Han traff mennesker som var blitt helbredet av ham, og han lyttet til det de hadde å si.
Endelig en dag fant han rabbien, og han fortalte ham at en av tjenerne hans var alvorlig syk.
Rabbien tilbød seg å komme til huset hans, og idet øynene deres møttes, visste embetsmannen at han stod overfor Guds sønn. Og dette er din sønns ord, sa engelen til den gamle mannen. — Dette er ordene han sa til rabbien og som aldri skulle bli glemt: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går under mitt tak. Men si bare et ord, så blir gutten frisk. »
***
Alkymisten sporet hesten sin.
— Det spiller ingen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie, sa han. — Men det er det ikke mange som vet.
Gutten smilte. Han hadde aldri drømt om at en gjeters liv kunne være så betydningsfullt.
- Farvel, sa alkymisten.
— Farvel, svarte gutten. Gutten fortsatte gjennom ørkenen mens han lyttet til det hjertet hans hadde å si, det hjertet som skulle vise ham stedet der skatten lå begravd.
«Der hjertet ditt er, er også skatten,» hadde alkymisten sagt.
Men hjertet hans snakket om andre ting. Stolt fortalte det historien om en gjeter som hadde forlatt sauene sine for å følge en drøm han hadde drømt to ganger. Det snakket om alle dem som levde sin egen historie, som søkte fremmede land langt borte, som konfronterte menneskene rundt seg med tidens fordommer og tanker. Det snakket om reiser, oppdagelser, bøker og store omveltninger.
Men så, idet han skulle til å klatre over en stor sanddyne, hvisket hjertet hans til ham: «Du skal stanse på det stedet du gråter. For der er jeg, og der er skatten din. »
Sakte klatret gutten oppover sanddynen. Fullmånen var i ferd med å stige opp på den stjerneklare himmelen; i en måned hadde de ridd gjennom ørkenen. Månen kastet sine stråler over sanddynene i et spill av lys og skygge som malte rår ørkenen om til et bølgende hav.
Det minnet ham om natten en hest hadde steilet i ørkensanden og han hadde truffet alkymisten.
Da han nådde toppen av sanddynen, gjorde hjertet hans et hopp. Der, opp av den sølv- skimrende ørkenen, reiste pyramidene seg stolte og majestetiske i måneskinnet.
Gutten falt ned på kne og gråt. Han takket Gud for at Han hadde latt ham tro på sin egen historie og for å ha latt ham møte en konge, en glass- handler, en engelskmann og en alkymist. Og fremfor alt takket han for at han hadde fått lov til å møte en ørkenkvinne som viste ham at kjærligheten aldri vil hindre et menneske i å søke sin egen historie.
Det var som om de århundregamle pyramidene så ned på ham. Nå kunne han godt dra tilbake til oasen, gifte seg med Fåtima og leve lykkelig som en ganske alminnelig sauegjeter. Alkymisten levde jo i ørkenen, selv om han kjente verdens språk og kunne forvandle bly til gull. Han trengte ikke å demonstrere sin kunst og sine kunnskaper for noen. Underveis til sin egen historie hadde han lært alt han trengte å lære, og han hadde levd alt han hadde drømt om å leve.
Men en oppgave er først fullført når målet er nådd. Det var skatten han hadde kommet for å finne, og her hadde han grått, akkurat her i sanden.
Han kikket ned og så en bille, en skarabé, som kravlet forbi stedet der tårene hans hadde falt. Etter så lang tid i ørkenen visste han at i Egypt er skarabeen et symbol på Gud.
Det var enda et tegn. Men før han begynte å grave, måtte han sende glasshandleren en tanke: Ingen kunne bygge en pyramide i sin egen bakgård, ikke om du lempet stein på stein i et helt liv.
***
Hele natten gravde gutten på det stedet han var blitt vist, men uten å finne noe. Fra toppen av pyramidene betraktet århundrene ham i taushet. Men gutten ga seg ikke: han gravde og gravde, han kjempet mot vinden som igjen og igjen feide sanden ned i hullet. Armene verket og hendene var såre, men gutten stolte på hjertet sitt. Og det hadde bedt ham om å grave der tårene falt.
Men så, idet han forsøkte å lempe vekk noen store steiner, hørte han skritt i nærheten. De kom nærmere, stanset. Gutten kikket opp. De fremmede hadde månen i ryggen, og han kunne verken se øynene eller ansiktene deres.
- Hva driver du med? spurte en av skikkelsene.
Gutten svarte ikke. Han var redd. Han hadde en skatt å grave opp.
- Vi er på flukt fra stammekrigene, sa en annen. — Vi vil vite hva du har der. Vi trenger penger.
- Jeg har ingenting her, svarte gutten.
En av mennene trev tak i ham og halte ham opp av hullet. En annen rotet gjennom lommene hans og fant gullklumpen.
— Han har gull!
Måneskinnet falt på ansiktet til mannen som ransaket ham, og i øynene hans så gutten døden.
- Kanskje han har mer gull skjult i sanden, sa en annen.
De tvang gutten til å grave videre, og han fortsatte, uten at noe dukket fram fra sanden. Da begynte de å slå ham, og de dengte ham helt til dagens første solstråler spilte seg ut på morgen- himmelen. Han var blodig og forslått, klærne hans var i filler, og han følte at døden var nær.
«Hvilken glede har du vel av penger hvis du skal dø?» hadde alkymisten sagt. «Det er ikke ofte at penger forlenger livet. »
- Jeg leter etter en skatt, skrek gutten til slutt. Og mellom blodige, hovne lepper fortalte han overfallsmennene at han to ganger hadde drømt om en skatt som lå begravd ved pyramidene i Egypt.
Lederen var taus en lang stund. Omsider sa han:
— La ham være. Han har ikke mer. Han har sikkert stjålet dette gullet.
Gutten sank sammen i sanden.
— La oss dra, sa lederen til de andre.
Men før de dro, gikk han bort til gutten.
— Du vil ikke dø, sa han. — Du vil leve, og du vil skjønne hvor dum du har vært. Her, akkurat her hvor vi er nå, drømte også jeg den samme drømmen to ganger. Det er vel snart to år siden nå. Jeg drømte at jeg måtte dra til Spania, finne en forlatt og forfallen kirke der gjeterne pleide å overnatte med sauene sine og der det vokste en platanlønn opp av sakristiet. Hvis jeg gravde ved foten av platanlønnen, ville jeg finne en skatt. Men jeg er ikke så dum at jeg krysser en hel ørken fordi jeg har drømt den samme drømmen to ganger.