Kapittel 10 - Et nytt liv

# A: Kjærlighet og savn

- Når kom du hit, Paul?

- Jeg kom hit for tre år og fire måneder siden.

- Hvordan var det å komme hit?

- Det var litt vanskelig i begynnelsen. Jeg var flyktning. Jeg var alene og kjente ingen. Jeg savnet familien min, og det var mørkt og kaldt.

- Huff ja. Det er ikke så lett å komme til et nytt sted. Jeg savner også ofte familien min.

- Når kom du hit?

- For omtrent to år siden.

- Hvorfor flyttet du hit?

- På grunn av kjærlighet. Mannen min er norsk. Vi giftet oss for et år siden.

- Da lærte du vel norsk raskt?

- Nei, jeg lærte engelsk. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men alle snakket

engelsk til meg. Nå er jeg ganske god i engelsk, men jeg er ikke så flink i norsk!

# Sammendrag:

Monica kom til Norge for litt over to år siden. Mannen hennes er norsk. De giftet seg for et år siden. Alle snakket engelsk til Monica, og hun ble flink i engelsk.

Paul kom til Norge for litt over tre år siden. Det var vanskelig for ham i begynnelsen. Han var flyktning, og familien hans var ikke i Norge. Han følte seg ensom og savnet kona si og barna sine.

# B: Pauls historie

Paul forteller:

Jeg kom til Norge for litt over tre år siden. 4.januar landet jeg på Gardermoen. Der var det mørkt og kaldt, og jeg frøs. Først bodde jeg på et asylmottak på et lite sted langt ute på landet. Jeg var glad for å være i trygghet, og jeg trente og prøvde å holde meg i form. Men jeg følte meg ensom. Jeg ble deprimert, og det var vanskelig å sove om natta. Jeg lengtet etter familien min. Jeg savnet kona mi og de to barna våre.

Men så, den 13.mars for litt over et år siden, kom endelig Michelle og barna våre hit. Jeg hentet dem på Gardermoen, og vi lo og gråt og klemte hverandre. Det var en stor dag! For et halvt år siden flyttet vi hit og fikk en leilighet. Den ligger i femte etasje. l begynnelsen kjente vi ingen her. Men for noen uker siden var det dugnad. Da jobbet alle familiene i blokka sammen for å gjøre det pent utenfor. Noen stelte plantene, noen malte - og noen kokte kaffe og stekte vafler. Det var hyggelig, og nå kjenner vi noen av de andre familiene her.

Heldigvis liker barna våre seg her. Sønnen vår, Ben, går i andre klasse. Han spiller fotball. Dattera vår, Jessica, går i barnehagen og skal begynne på skolen til høsten. Hun går på svømming. I morgen har Jessica fødselsdag. Da skal vi ha et lite selskap. Det kommer sju jenter fra barnehagen hjem til oss, og vi skal spise pølser og kake og drikke brus.

Michelle og jeg går på norskkurs. Vi må lære mye norsk fordi vi vil jobbe her i landet. Michelle var sykepleier i Kongo, og hun vil gjerne jobbe som sykepleier her også. Hun jobber på et sykehjem i helgene. Jeg er arkitekt, men jeg vet ikke om jeg kan bruke utdanningen min her. Jeg håper det. Jeg prøver å være optimist.

# 17. mai:

Neste onsdag er det 17. mai.

Da er det ikke norskkurs.

Klokka 14.00 er det fest på skolen.

Det blir leker og musikk. Salg av pølser, is, boller og brus.

Ta med familie og venner og kom!

God 17. mai til alle!

# C: Livet etter norskkurset

Michelle og Paul er ferdige med norskkurset, og Michelle jobber på et sykehjem. Paul vil gjerne arbeide som arkitekt, men det er vanskelig. Nå har han jobb på et lager i byen. Det er et hyggelig miljø på arbeidsplassen med mennesker fra mange land.

I samme hus som Paul og Michelle bor Gaute. Han er naboen deres. Gaute er alenepappa og bor sammen med sønnen sin, Elias. Elias og Ben er bestevenner. De går sammen på skolen og spiller på samme fotballag.

En dag fortalte Gaute at fotballklubben trengte en ny trener til guttelaget, og han

lurte på om Paul hadde lyst på jobben. Paul ble glad. Han spilte fotball i Kongo og hadde veldig lyst på en slik jobb. Men han følte seg usikker. Han visste ikke om han var flink nok i norsk. Han ble likevel med Gaute for å snakke med lederne i klubben, og det gikk bra. To dager senere hadde han den første treningen. Nå trener han laget til Ben og vennene hans to ettermiddager i uka. I dag spiller laget hans kamp.

# D: Vi vant 3-1!

Michelle er på kjøkkenet og lager middag. Ben kommer hjem og ser fornøyd ut. Elias er sammen med ham.

- Hei Ben! Hvordan gikk det?

- Vi vant 3-1! Pappa er en super trener. Det sier Gaute også.

- Så flott! Gratulerer! Hvor er pappa? Kom han ikke hjem sammen med deg?

- Nei, han og Gaute gikk på puben for å diskutere kampen. Men jeg er sulten.

- Maten er snart ferdig. Men først må du dusje.

- Kan Elias spise hos oss?

- Selvfølgelig. Vi skal ha fiskekaker.

- Fint, og så må vi snakke om kampen, vi også. Elias spilte dødsbra. Han er helt rå.

- Rå?

- Ja, god eller tøff. Det forstår du vel?

- Nei. Jeg lærte ikke det på norskkurset.

# Innvandrere på dugnad:

- Vil du ha pølse? Vaffel? Vaer så god! Stortingsrepresentant Akhtar Chaudhry fra SV er på foreldredugnad på Norway Cup. Der selger han pølser, vafler og brus til ivrige fotballspillere.

- Noen tror at innvandrere ikke deltar på dugnader og annet frivillig arbeid her i landet. Nå viser forskning at dette er feil, sier Chaudhry. - Innvandrere stiller opp.

- En ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at minoritetsbefolkningen deltar i mange typer frivillig arbeid. Når det gjelder dugnad i borettslag, er minoritetene like mye med som nordmenn.