41 – Soria Moria slott (folkeeventyr)(3)

(Audio starts at 28:38)

Få hus natta over – få overnatte.

Slett ikke – Absolutt ikke.

Være tjent med – i denne konteksten betyr det «behøve».

Ikke lange stykket – ikke langt.

Å by ham – Å tilby ham noe, altså å spør om han har lyst på noe.

Vandre – gå.

Doven – synonym til lat.

Ikke måte på det – i svært stor grad. Foreldrene blir så glade at det ikke var måte på det, altså svært glade.

Kaut – stolt og hovmodig, altså at man gjerne tror veldig godt om seg selv.

Halvor møter foreldrene sine som ikke kjenner ham igjen. Halvor spør om han kan overnatte, men foreldrene er så fattige og har ikke noe å tilby en rikmann. Halvor insisterer og får da lov til å overnatte. Han går bort til peisen der han begynner å holde på med aska, slik som han gjorde før han reiste. Han snakker om reisene sine til foreldrene og spør om de hadde en sønn. De svarer at det hadde de, men at han hadde reist bort. De sier også at han var lat og ikke gjorde noe. Plutselig kjenner de Halvor igjen og ser at det er sin egen sønn. Da blir de svært glade. Mora vil gjerne at Halvor skal vise seg for jentene i bygda.

Hun gikk da føre og Halvor etter. Da hun kom der opp, fortalte hun at han Halvor var kommet hjem igjen, og nå skulle de bare se hvor gild han var; han så ut som en prins, sa hun.

«Det vet jeg visst», sa jentene og slo på nakken, «han er vel den samme fillefanten han alltid har vært.»

I det samme kom Halvor inn, og så ble jentene så forfjamset at de glemte igjen serken i peisen, der de satt og loppet seg, og fløy ut i bare stakken. Da de så kom inn igjen, var de så skamfulle at de nesten ikke torde se på han Halvor, som de alltid hadde vært så store og kaute imot før.

«Ja, De har nå alltid syns De var så fine og vakre, De, at ingen kunne være liken Deres; men De skulle bare se den eldste prinsessen som jeg har frelst», sa Halvor; «mot henne ser De ut som gjeterjenter, og den mellomste er enda vakrere; men den yngste, som er kjæresten min, er vakrere enn både sol og måne, gi de bare var her; så skulle De se!» sa Halvor.

Han hadde ikke før sagt det, før de sto der; men da ble han så ille ved, for nå kom han i hug det de hadde sagt. På gården ble det både holdt gjestebud for prinsessene og gjort stas av dem; men de ville ikke bli der. «Vi vil ned til foreldrene dine», sa de til Halvor, «og så vil vi ut og se oss om.» Han fulgte da med dem. Så kom de til et stort vann utenfor gården. Tett ved vannet var det slik en vakker grønn bakke; der ville de sitte og hvile en stund, for de syntes det var så vakkert å sitte og se ut over vannet, sa de.

De satte seg der, og da de hadde sittet en stund, sa den yngste prinsessen: «Jeg får vel lyske deg litt jeg, Halvor.» Ja, Halvor la hodet i fanget hennes, så lysket hun ham, og det varte ikke lenge før Halvor sov. Så tok hun ringen av ham og satte en annen i stedet, og så sa hun: «Hold nå i meg, som jeg holder dere, – og gi vi så var på Soria Moria slott!»

Da Halvor våknet, kunne han nok skjønne han hadde mistet prinsessene, og satte i å gråte og bære seg, og han var så rent mistrøstig at de slett ikke kunne stagge ham. Alt det foreldrene ba ham, ville han ikke bli, men tok farvel, og sa at han visst aldri fikk se dem mer, for fant han ikke prinsessene igjen, syntes han ikke det var verdt å leve.

Fillefant – en kar i filler, gjerne litt nedsettende.

Loppe seg – Plukke lopper av.

Serk – underplagg for kvinner.

Skamfulle – Fulle av skam, altså være flaue over egen oppførsel.

Gjeterjente – Gjetere var fattige på denne tida, og gjeterjenter var derfor fattige jenter. Her blir det brukt som et negativt ord.

Gi de bare var her, så skulle de se – En hypotetisk konstruksjon innleda av «gi» og det hypotetiske etterfulgt av «så» og et eller annet. For eksempel «Gi prinsessene var her, så skulle dere bare se hvor fine de var».

Komme i hug – huske på.

Gjestebud – et større lag med folk, altså mange mennesker samlet for et selskap eller noe.

Gjøre stas av/på – Ære noen.

Lyske noen – Renske for lus.

Fang – Stedet mellom bryst og kne når en person sitter.

Satte i å gråte og bære seg – begynne å gråte og lage klagende lyder. Bære seg betyr å lage klagende lyder.

Mistrøstig – noen som ikke er mulig å trøste. Altså noen som er så leie seg at det ikke er mulig å trøste dem.

Stagge – Stanse eller berolige.

Jentene på bygda gjør narr av Halvor, helt til de ser hvor flått han har blitt. Halvor forteller jentene om hvor mye flottere prinsessene han møtte var. Det skulle han ikke ha gjort. Prinsessene advarte ham om at han ikke måtte fortelle noen om dem dersom han da aldri ville se dem igjen. Prinsessene blir tryllet til stedet og de har en stor fest for dem. Likevel varer det ikke lenge. Da Halvor sovner på fanget til den yngste prinsessa, tar hun ringen av fingeren til Halvor. Prinsessene reiser tilbake til slottet, som vi nå får vite heter Soria Moria slott. Når Halvor våkner er ikke prinsessene der og Halvor er bestemt på at han skal finne dem igjen.

Tre hundre daler hadde han igjen; dem tok han i lommen og ga seg på veien. Da han hadde gått et stykke, møtte han en mann med en skikkelig hest; den ville han kjøpe, og tok på å tinge med mannen.

«Ja, jeg har riktignok ikke tenkt å selge den», sa mannen, «men når vi kunne bli forlikt, så -«

Halvor spurte da hva han ville ha for den.

«Ikke mye har jeg gitt for den, og ikke mye er den verd heller; det er bra hest å ri på, men til å dra duger den ikke stort, men alltid så orker den nok matsekken din og deg også, når du går stykkomtil», sa mannen.

Til sist ble de da forlikt om prisen, og Halvor la sekken sin på hesten, og så gikk han stykkomtil, og stykkomtil red han. Om kvelden kom han til en grønn voll, og der sto et stort tre, som han satte seg under. Der slapp han hesten, og han la seg ikke til å sove, men tok fram matsekken sin. Da det lyste av dag, dro han avsted igjen, for han syntes ikke han hadde noen ro på seg. Så gikk han og så red han hele dagen bortigjennom en stor skog, der det var mange grønne flekker, som lyste så vakkert bortimellom trærne. Ikke visste han hvor han var henne, og ikke visste han hvor det bar hen, men han ga seg ikke mer tid til å hvile enn hver gang hesten fikk litt i seg, og han selv fikk opp skreppen sin, når han kom til en av de grønne flekkene. Han gikk og han red, og aldri syntes han det ble noen ende på skogen.

Men i mørkningen andre dagen så han det lyste mellom trærne. «Gi det nå var folk oppe, så jeg kunne få varmet meg og få litt å leve av!» tenkte Halvor.

Daler – en gammel pengeenhet i Norge.

Tok på å tinge med – Begynte å forhandle med.

Bli forlikt – komme til enighet.

Stykkomtil – Gå en stund

Hvor det bar hen – hvor man skal, altså et sted.

Skreppe – sekk.

Halvor kjøper en hest og begynner å leite. Han kommer til en skog som virker endeløs, men til slutt ser han at det er en utgang. Han håper at han skal finne folk der ute, slik at han kan få litt varme og noe mat.

Da han kom dit, så var det en liten ussel stue, og gjennom ruten så han et par gamle folk der inne; de var så gamle og grå i hodet som en due, og kjerringa hadde en nese så lang at hun satt ved peisen og brukte den til glo-rake.

«God kveld!» sa Halvor.

«God kveld!» sa kjerringa. «Men hva ærend har du da, som kommer hit?» sa hun; «her har ikke vært kristne folk på over hundre år.»

Ja, Halvor fortalte da at han skulle til Soria Moria slott, og spurte om hun kjente veien dit.

«Nei», sa kjerringa, «men rettnå kommer månen, så skal jeg spørre ham, og han vet det nok, han må vel se det, for han skinner på allting.»

Da så månen sto lys og blank over tretoppene, gikk kjerringa ut. «Du måne! du måne!» skrek hun, «kan du vise meg veien til Soria Moria slott?»

«Nei», sa månen, «det kan jeg ikke, for den gangen jeg skinte der, sto det en sky for meg.»

«Vent litt ennå», sa kjerringa til Halvor, «rettnå kommer vestenvinden; han vet det visst, for han guster og blåser i hver krok.»

«Nei! nei! har du hest også du?» sa kjerringa, da hun kom inn igjen; «å slipp det stakkars krøtteret ut i havnehagen, og la det ikke stå her ved døra og sulte! Men vil du ikke bytte bort den til meg?» sa hun; «vi har et par gamle støvler her, som du kan ta femten fjerdinger i hvert steg med, dem skal du få for hesten, så komme du før til Soria Moria slott.»

Det var Halvor straks villig til, og kjerringa var så glad i hesten at hun var ferdig til å danse, «for nå kan jeg komme til å ri til kirken, jeg også», sa hun.

Halvor hadde ingen ro på seg og ville straks avsted, men kjerringa sa det hadde ingen hast. «Legg deg på krakken du, og sov litt, for noen seng har vi ikke til deg», sa kjerringa; «jeg skal nok passe på når vestenvinden kommer.»

Rett som det var, så kom vestenvinden durende så det pep og knaket i veggen. Kjerringa ut.

«Du vestenvind! du vestenvind! kan du si meg veien til Soria Moria slott? Her er én som skal dit.»

«Ja, den vet jeg vel», sa vestenvinden, «nå skal jeg nettopp dit og tørke klær til bryllupet som skal stå; er han rask til bens, kan han være med meg.»

Halvor ut.

«Du får skynde deg, vil du ha følge», sa vestenvinden, og avsted bar det langt bort over heier og åser og fjell og fjære, og Halvor hadde nok med å følge.

«Ja, nå har jeg ikke tid til å være med deg lenger», sa vestenvinden, «for jeg skal bort og rive ned et røfte med granskog først, før jeg kommer til blekvollen og tørker klærne. Men når du går langs med åskanten, så kommer du til noen jenter som står og vasker klær, og da har du ikke langt igjen til Soria Moria slott.»

Ussel – Smålig, fattigslig.

Due – Fugl som ofte er i parker i byer, grå og små.

Kjerring – Gammel dame. Det er et nedsettende ord som man må være forsiktig med å bruke.

Glo-rake – Redskap til å røre i ilden med.

Ærend – Oppdrag.

Vestavind – Vind fra vest, i eventyr får man ofte hjelp av vestavinden.

Guster – Blåse svakt.

Hver krok – Overalt.

Krøttet – Fellesbetegnelse for sauer, geiter og kyr.

Havnehagen – Inngjerda beiteområde, altså et område med gjerde rundt som dyr ofte er i.

Fjerding – firedel.

Ingen hast – Ingen hastverk, altså mye tid.

Krakk – En liten trebenk.

Heier – Ei ujevn vidde, altså et slags landskap.

Fjære – Lavvann.

Røfte – Bestemt og avmålt stykke.

Åskant – På sida av en ås.

Når Halvor kommer ut av skogen kommer han til et hus med noen gamle folk. De tar ham inn og gi han et rom. Halvor spør dem om de vet hvor Soria Moria slott er. Ingen av dem vet det, men den gamle dama sier at kanskje månen vet det. Hun spør månen som lyser på himmelen, men månen vet ikke hvor det er. Etterpå spør hun vestavinden om han vet hvor Soria Moria slott er. Vestavinden vet hvor det er og tar med seg Halvor. De kommer til et punkt der vestavinden skal en annen veg, og de skiller lag. Vestavinden forklarer hvordan Halvor kan finne Soria Moria.

En stund etter kom Halvor til jentene som sto og vasket, og de spurte om han ikke hadde sett noe til vestenvinden; han skulle komme dit og tørke klær til bryllupet. «Jo», sa Halvor, «han er bare borte og bryter ned et røfte med granskog, det varer ikke lenge før han er her», og så spurte han dem om veien til Soria Moria slott. De satte ham da på veien, og da han kom fram mot slottet, var det så fullt av hester og folk at det yrte. Men Halvor var så fillete og sundreven av det han hadde fulgt vestenvinden både gjennom busker og kjerr, at han holdt seg avsides og ikke ville gå fram før siste dagen, da de skulle ete middag.

Da de nå, som skikk og bruk var, skulle drikke bruden av jentelaget, og skjenkeren skulle drikke dem til alle sammen, både brud og brudgom og riddere og svenner, så kom han da langt om lenge til Halvor også. Han drakk skålen, slapp ringen som prinsessen hadde satt på fingeren hans da han lå ved vannet, oppi glasset, og ba skjenkeren skulle hilse bruden og bære den fram til henne. Da sto prinsessen opp fra bordet med én gang. «Hvem har vel best fortjent å få en av oss», sa hun, «enten den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?»

Det kunne det ikke være mer enn én mening om, mente alle, og da Halvor hørte det, var han ikke lenge om å få fantefillene av seg og pynte seg til brudgom.

«Ja, der er den rette!» ropte den yngste prinsessen da hun fikk se ham, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.

Satte ham på vegen – Vise ham hvor han skulle gå.

Yre – Myldre eller vrimle, altså at det er svært mange folk samla på et sted.

Sundreven – Revet i stykker, spesielt brukt om klær som er veldig slitte.

Kjerr – Tett småskog.

Avsides – Langt borte fra vegen.

Som skikk og bruk var – Noe som er vanlig å gjøre som en del av en tradisjon.

Drikke bruden av jentelaget – Dette er et uttrykk som betyr å feire at en kvinne skal gifte seg.

Skjenkeren – Den personen som forsyner folk med alkoholdig drikke.

Brud og brudgom – Brud er kvinnen som skal gifte seg og brudgom er mannen som skal gifte seg.

Svenn – En ung mann.

Skjøt hun den andre for glugg – Et uttrykk som betyr å vrake, altså forkaste.

Halvor får vite at det skal holdes et bryllup og han skynder seg der. Han er likevel redd for å vise seg ettersom klærne hans er ødelagte etter å ha reist med vinden. På bryllupsdagen overrasker han gjestene ved å vise en ring. Ringen blir vist til den yngste prinsessa, som skal gifte seg. Det blir da bestemt at den yngste prinsessa skal gifte seg med Halvor. Hun kaster derfor den stakkars brudgommen til side å gifter seg med Halvor i stedet. Halvor pynter seg og gifter seg med den yngste prinsessa.

Hvordan kan vi forstå eventyret? Soria Moria slottet kan være et symbol for den perfekte lykke. Veien der er ofte ikke klar og det kan være vanskelig å komme seg der. På veien kan man møte flere hindringer og det er ikke sikkert at man bare går framover. I tillegg må man reise aleine på store deler av ferden ettersom veien til lykke er ulik for alle. Eventyr inneholder alltid verdier, ider og karakteristikker fra de samfunnene de oppstår i. For eksempel ser vi her hvordan en person klarer å stige opp fra fattigdom og gifte seg med ei prinsesse.

Vi avslutter der. Takk for at du har hørt på denne episoden. Også vil jeg bare takke Sarah som fikk meg til å lage denne episoden. Dersom du har lyst til at jeg skal lage en episode om et bestemt tema må du bare ta kontakt. Dere finner eposten i deskripsjonen under. Til slutt legger jeg ved en sang av Sissel Kyrkjebø som heter «Soria Moria» som handler om eventyret. Dere finner en link til sangen i deskripsjonen. Ha det bra!