×

LingQ'yu daha iyi hale getirmek için çerezleri kullanıyoruz. Siteyi ziyaret ederek, bunu kabul edersiniz: çerez politikası.


image

Jø Nesbø - Snømannen, Jø Nesbø - Snømannen Part 11 (2)

Jø Nesbø - Snømannen Part 11 (2)

«Bare til porten her.»

«Det er greit,» sa Harry. «Vi ringer på først. Og hvis han ikke åpner, sparker vi oss inn. Alle har våpnene klare og vi lager så lite lyd som mulig, OK? Delta, dere blir med meg …»

Harry tok fram Katrines Smith & Wesson og signaliserte til vaktmesteren som vred nøkkelen rundt i låsen.

Harry og de to fra Delta, begge bevæpnet med MP-5, skrevet seg lydløst oppover trappa, tre trinn i steget.

De stoppet i tredje utenfor en blå dør uten navnskilt. Den ene betjenten la øret inntil døra, snudde seg mot Harry og ristet på hodet. Harry hadde skrudd ned volumet på walkietalkien til minimum og nå løftet han den til munnen.

«Alfa til …» Harry hadde ikke fordelt kallenavn og husket ikke fornavn. «… til vinduspost bak sofa. Har objektet beveget seg? Over.»

Han slapp knappen og det spraket lavt. Så kom stemmen inn:

«Han sitter fremdeles i stolen.»

«Mottatt. Vi går inn nå. Over og ut.»

Den ene betjenten nikket og dro fram et brekkjern, mens den andre rygget og gjorde seg klar.

Harry hadde sett teknikken før; én som bender opp døra, så den andre lett kan løpe den inn. Ikke fordi de ikke kunne brutt den opp med brekkjernet, men fordi det er effekten av høy lyd, kraft og hurtighet som gjør at objektet handlingslammes og i ni av ti tilfeller bare fryser fast til stolen, sofaen eller senga.

Men Harry holdt en hånd avvergende opp. Trykket ned dørhåndtaket og skjøv.

Mathias hadde ikke løyet; ulåst.

Døra gled lydløst opp. Harry pekte på seg selv at han ville gå først.

Leiligheten var ikke innredet minimalistisk slik Harry hadde trodd.

Det vil si; det var minimalistisk i den forstand at det var ingenting der; ingen klær i gangen, ingen møbler, ingen bilder. Bare nakne vegger som ba om en ny tapet eller et strøk maling. Det var som den var fraflyttet og hadde vært det lenge.

Døra til stua sto på gløtt og i åpningen kunne Harry se armlenet på stolen, hånden som lå der. En smal hånd med en klokke på. Han holdt pusten, tok to lange steg, holdt revolveren foran seg i dobbeltgrep og dyttet stuedøra opp med foten.

Han merket at de to andre som hadde beveget seg helt ute i synsranden, stivnet til.

Og en nesten uhørlig hvisken: «Herre Jesus …»

En stor, tent lysekrone hang over lenestolen og lyste opp personen som satt der og så rett på ham. Halsen hadde blå merker etter kvelningen, ansiktet var blekt og vakkert, håret sort og kjolen himmelblå med hvite, små blomster på. Den samme kjolen som på bildet i kalenderen på kjøkkenet hans. Harry kjente hjertet sprenges i filler i brystet mens resten av kroppen var som forstenet. Han prøvde å bevege seg, men greide ikke å rive seg løs fra det brustne blikket hennes. Det brustne, anklagende blikket. Som anklaget ham for ikke å ha gjort noe han ikke visste hva var, bare at han burde ha tenkt seg til det, burde ha greid å stoppe det, burde ha reddet henne.

Hun var like hvit som moren hadde vært da hun lå død i sykesenga.

«Sjekk resten av leiligheten,» sa Harry med grøtete stemme og senket revolveren.

Han tok et vaklende skritt fram mot liket og la hånden rundt håndleddet hennes. Det var iskald og livløs, som marmor. Likevel kunne han kjenne en tikking, en svak puls, og et absurd øyeblikk tenkte han at hun bare var sminket til å se ut som død. Så kikket han ned og skjønte at det var klokka som tikket.

«Det er ingen andre her,» hørte han en av betjentene si bak seg. Så en kremting: «Vet du hvem hun er?»

«Ja,» sa Harry og strøk en finger over glasset på klokka. Den samme klokka som han for bare noen timer siden hadde holdt i sin egen hånd. Klokka som hadde ligget på hans eget soverom. Som han hadde lagt i fuglekassa fordi Rakels kjæreste skulle ta henne med ut i kveld. Ut på en festkveld. Feire at de to fra nå av var ett.

Harry så på blikket, det anklagende blikket hennes igjen.

Ja, tenkte han. Skyldig på alle punkter.

Skarre hadde kommet inn i leiligheten og sto bak Harry og stirret over skulderen hans på den døde kvinnen i stolen i stua. Ved siden av ham sto de to betjentene fra Delta.

«Kvalt?» spurte han.

Harry verken svarte eller beveget seg. Den ene skulderstroppen på den himmelblå kjolen var glidd ned.

«Uvanlig å ha på sommerkjole i desember,» sa Skarre, mest for å si noe.

«Hun pleier å ha det,» sa Harry med en stemme som hørtes ut som den kom fra et sted langt borte.

«Hvem?» spurte Skarre.

«Rakel.»

Betjenten fór sammen. Han hadde sett Harrys ekskjæreste den gangen hun jobbet i politiet. «Er … er … det der Rakel? Men …»

«Det er hennes kjole,» sa Harry. «Og hennes klokke. Han har kledd henne ut som Rakel. Men kvinnen som sitter der er Birte Becker.»

Skarre stirret taust på liket. Det så ikke ut som noe annet lik han hadde sett, dette var kritthvitt og liksom oppblåst.

«Kom med meg,» sa Harry henvendt til de to fra Delta før han snudde seg til Skarre: «Du blir her og sperrer av leiligheten. Ring åstedsfolka på Tryvann og fortell at det venter en ny jobb.»

«Hva skal du?»

«Danse,» sa Harry.

Det ble helt stille i leiligheten da de tre andres løpende skritt hadde ramlet ned trappa. Men sekunder senere kunne Skarre høre bilen som startet og dekkene som hvinte mot asfalten i Vogts gate.

Blålyset sveipet over veien. Harry satt i passasjersetet og hørte telefonen ringe i den andre enden. Fra speilet danset to bikinikledde miniatyrkvinner til sirenens fortvilte klagehyl mens politibilen kjørte slalåm mellom bilene på Ring 3.

Vær så snill, ba han inni seg. Vær så snill, ta den, Rakel.

Han kikket på metalldansøsene under speilet, tenkte at han var som dem; en som viljeløst danset etter en annens pipe, en komisk figur i en farse hvor han alltid var to skritt etter begivenhetene, alltid kom rasende litt for sent gjennom dørene og ble møtt av publikums latter.

Det sprakk for Harry. «Faen, faen!» brølte han og slengte mobiltelefonen i frontruta. Den skled fra dashbordet og ned på dørken. Betjenten som kjørte vekslet blikk med den andre betjenten i sladrespeilet.

«Skru av sirenen,» sa Harry.

Det ble stille.

Og Harry ble oppmerksom på en lyd fra dørken.

Harry grep telefonen.

«Hallo!» ropte han. «Hallo! Er du hjemme, Rakel?»

«Selvfølgelig, du ringer fasttelefonen.» Det var hennes stemme. Myk og rolig av latter. «Er det noe galt?»

«Er Oleg hjemme også?»

«Ja,» sa hun. «Han sitter her på kjøkkenet og spiser middag. Vi venter på Mathias. Hva er i veien, Harry?»

«Hør nøye på meg nå, Rakel. Hører du?»

«Du skremmer meg, Harry. Hva er det?»

«Sett sikkerhetslenka på døra.»

«Hvorfor det? Den er låst og …»

«Sett på sikkerhetslenka, Rakel!» brølte Harry.

«Okei, okei!»

Han hørte henne si noe til Oleg, en stol som skrapet og løpende føtter. Da stemmen hennes var tilbake, hadde den fått en lett skjelving.

«Nå forteller du meg hva som skjer, Harry.»

«Jeg skal gjøre det. Først må du love meg at du ikke under noen omstendigheter slipper Mathias inn i huset.»

«Mathias? Er du full, Harry? Du har ingen rett …»

«Mathias er farlig, Rakel. Jeg sitter her i en politibil sammen med to andre betjenter som er på vei opp til deg nå. Jeg skal forklare resten etterpå, nå først vil jeg at du skal se ut av vinduet. Ser du noe?»

Han hørte at hun nølte. Men han sa ikke mer, han ventet bare. For han visste med en plutselig sikkerhet at hun stolte på ham, at hun trodde ham, at hun alltid hadde gjort det. De kjørte mot tunnelen ved Nydalen. I veikanten hadde snøen lagt seg som en gråhvit ullrand. Så var stemmen hennes der igjen.

«Jeg ser ikke noe. Men jeg vet jo ikke hva jeg skal se etter.»

«Så du ser ikke en snømann?» sa Harry lavt.

Han hørte på stillheten at det hele var i ferd med å gå opp for henne.

«Si at dette ikke skjer, Harry,» hvisket hun. «Si at dette bare er en drøm.»

Han lukket øynene og vurderte om hun kunne ha rett. Så for seg Birte Becker i stolen. Visst var det en drøm.

«Jeg la klokka di i fuglekassa,» sa han.

«Men den var ikke der, den …,» begynte hun, holdt inne og stønnet: «Å herregud!»

Kapittel 35

Dag 21. Monster

Fra kjøkkenet hadde Rakel utsikt mot alle de tre kantene noen kunne nærme seg huset fra. På baksiden var det en kort, men stupbratt ur som var umulig å komme ned, særlig nå som snøen hadde lagt seg. Hun gikk fra vindu til vindu. Kikket ut og kjente etter at de var skikkelig lukket. Da faren hennes hadde bygd huset etter krigen, hadde han fått satt inn vinduene høyt på veggen og med jernsprosser foran. Hun visste at det hadde å gjøre med krigen og en russer som hadde sneket seg inn i bunkersen deres ved Leningrad en natt og skutt alle hans sovende kamerater. Bortsett fra ham selv som hadde ligget nærmest døra, så utslitt at han ikke hadde våknet før alarmen gikk og oppdaget at teppet hans var overstrødd av tomhylser. Det var den siste natten i hans liv han sov ordentlig, hadde han alltid sagt. Men hun hadde alltid hatet de jernsprossene. Helt til nå.

«Kan jeg ikke gå opp på rommet mitt?» sa Oleg og sparket i beinet på det store kjøkkenbordet.

«Nei,» sa Rakel. «Du må være her.»

«Hva er det Mathias har gjort?»

«Harry vil forklare alt når han kommer. Er du sikker på at du festet sikkerhetslenken ordentlig?»

«Ja da, mamma. Jeg skulle ønske pappa var her.»

«Pappa?» Hun hadde ikke hørt ham bruke det ordet før. Bortsett fra på Harry, men det var for flere år siden. «Mener du faren din i Russland?»

«Han er ikke pappa.»

Han sa det med en visshet som fikk henne til å grøsse.

«Kjellerdøra!» utbrøt hun.

«Hva?»

«Mathias har nøkkel til kjellerdøra også. Hva gjør vi?»

«Enkelt,» sa Oleg og drakk resten av vannglasset. «Du setter en av hagestolene under dørhåndtaket på innsiden. De er akkurat høye nok, ikke kjangs å komme inn.»

«Har du prøvd det?» spurte hun forbauset.

«Harry gjorde det en gang vi lekte kåbbai.»

«Sitt her,» sa hun og gikk mot gangen og døra til kjellertrappa.

«Vent.»

Hun stoppet.

«Jeg så hvordan han gjorde det,» sa Oleg som hadde reist seg. «Bli her, mamma.»

Hun så på ham. Herregud som han hadde vokst det siste året, han kom snart til å være høyere enn henne. Og i det mørke blikket hans var barnligheten i ferd med å vike for noe som foreløpig kanskje var mest ungdommelig trass, men som hun alt kunne se for seg at med tiden skulle bli til voksen besluttsomhet.

Hun nølte.

«La meg gjøre det,» sa han.

Det lå en bønn i tonefallet hans. Og hun skjønte at dette var viktig for ham, at det handlet om ganske mye. Om opprør mot barnets redsel. Om voksenritual. Om å bli som sin far. Hvem han nå mente det var.

«Skynd deg,» hvisket hun.

Oleg løp.

Hun stilte seg ved vinduet og stirret ut. Lyttet etter lyden av bil i oppkjørselen. Hun ba om at det var Harry som måtte komme først. Tenkte på hvor stille det var. Og ante ikke hvor den neste tanken kom fra; hvor stille det skulle bli.

Men så hørte hun en lyd likevel. En liten lyd. Hun tenkte først at den kom fra utsiden. Men så hørte hun at den kom bakfra. Hun snudde seg. Så ingenting, bare det tomme kjøkkenet. Men der var lyden igjen. Som et tungt tikk fra en klokke. Eller en finger som tappes mot en bordplate. Bordet. Hun stirret. Der var lyden. Og der så hun det. En dråpe hadde truffet bordet. Hun løftet blikket langsomt mot taket. Midt på den hvitmalte himlingen hadde det dannet seg en mørk sirkel. Og midt i sirkelen hang en blank dråpe. Den slapp og traff bordplaten. Rakel så det skje, likevel fikk lyden henne til å skvette som om det var en uventet ørefik.

Herregud, det måtte komme fra badet! Hadde hun virkelig glemt å skru igjen dusjen? Hun hadde ikke vært oppe i annen siden hun kom hjem, hadde gått rett i gang med middagen, så det måtte ha skjedd i morges. Og selvfølgelig måtte det hende nå, midt oppe i dette.

Hun gikk ut i gangen, skyndte seg opp trappa og gikk mot badet. Hun kunne ikke høre dusjen. Hun åpnet. Tørt gulv. Ikke noe vann som rant. Hun lukket og ble stående utenfor baderomsdøra et par sekunder. Så på soveromsdøra ved siden av. Gikk langsomt bort til den. La hånden på dørhåndtaket. Nølte. Lyttet en gang til etter biler. Så åpnet hun. Hun ble stående og stirre inn i rommet. Hun hadde lyst til å skrike. Men instinktivt visste hun at hun ikke måtte skrike, at hun måtte være stille. Helt stille.

«Faen, faen!» brølte Harry og slo en neve i dashbordet så det ristet. «Hva er det som skjer?»

Trafikken sto bom stille foran dem i tunnelen. Hadde gjort det i to lange minutter nå.

Svaret kom i samme sekund over politiradioen: «Det er en kollisjon på Ring 3 ved utgangen av vestre tunnelløp ved Tåsen. Ingen personskader. Kranbil er på vei.»

På en innskytelse trev Harry mikrofonen: «Veit dere hvem det er?»

«Bare at det er to personbiler, begge med sommerdekk,» svarte den nasale radiostemmen lakonisk.

«Alltid kaos med snø i november,» sa betjenten i baksetet.

Harry svarte ikke, trommet bare med fingrene på dashbordet. Han vurderte alternativene. Det var en vegg av biler foran og bak, alle blålys og sirener i verden kunne ikke få dem ut herfra.

Han kunne hoppe ut og løpe til enden av tunnelen, dirigere en politibil dit som kunne plukke ham opp, men det var nesten to kilometer dit.

Det var helt stille i bilen nå, alt som hørtes var den lave duringen av biler på tomgang. Varebilen foran dem flyttet seg en meter framover, og betjenten flyttet seg etter. Bremset ikke før han var nesten oppå støtfangeren foran, som i frykt for at alt annet enn aggressiv kjøring kunne få førstebetjenten til å eksplodere igjen. Den brå bremsingen fikk de to bikinikledde metallkvinnene til å klinge muntert sammen i stillheten som fulgte.

Harry tenkte på Jonas igjen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor hadde han tenkt på Jonas da han hadde snakket med Mathias i telefonen? Det var noe med lyden. I bakgrunnen.

Harry stirret på de to dansøsene under speilet. Og det gikk opp for ham.

Han visste hvorfor han hadde tenkt på Jonas. Han visste hva den lyden hadde vært. Og han visste at det ikke var ett sekund å miste. Eller – han prøvde å skyve tanken vekk – at det tvert om ikke hastet lenger. At det alt var for sent.


Jø Nesbø - Snømannen Part 11 (2) Jø Nesbø – Der Schneemann Teil 11 (2) Jø Nesbø - The Snowman Part 11 (2) Jø Nesbø - El muñeco de nieve Parte 11 (2) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige Partie 11 (2) Jø Nesbø - O Boneco de Neve Parte 11 (2) Йо Несбё - Снеговик, часть 11 (2) Jø Nesbø - Kardan Adam Bölüm 11 (2)

«Bare til porten her.» "Only to the gate here." "Apenas até o portão aqui."

«Det er greit,» sa Harry. "It's fine," Harry said. "Está tudo bem", disse Harry. «Vi ringer på først. "We'll call first. "Vamos ligar primeiro. Og hvis han ikke åpner, sparker vi oss inn. And if he doesn't open, we kick in. E se ele não abrir, nós entramos. Alle har våpnene klare og vi lager så lite lyd som mulig, OK? Todos preparem suas armas e faremos o mínimo de barulho possível, ok? Delta, dere blir med meg …» Join me, you will come with me…” Junte-se a mim, você virá comigo…”

Harry tok fram Katrines Smith & Wesson og signaliserte til vaktmesteren som vred nøkkelen rundt i låsen. Harry took out Katrine's Smith & Wesson and signaled to the caretaker who turned the key in the lock. Harry pegou a Smith & Wesson de Katrine e sinalizou para o zelador que girou a chave na fechadura.

Harry og de to fra Delta, begge bevæpnet med MP-5, skrevet seg lydløst oppover trappa, tre trinn i steget. Harry and the two from Delta, both armed with MP-5s, made their way silently up the stairs, three steps at a time. Harry e os dois da Delta, ambos armados com MP-5s, subiram silenciosamente as escadas, três degraus de cada vez.

De stoppet i tredje utenfor en blå dør uten navnskilt. They stopped in the third outside a blue door with no nameplate. Eles pararam no terceiro lado de fora de uma porta azul sem placa de identificação. Den ene betjenten la øret inntil døra, snudde seg mot Harry og ristet på hodet. One officer put his ear to the door, turned to Harry and shook his head. O único policial encostou o ouvido na porta, virou-se para Harry e balançou a cabeça. Harry hadde skrudd ned volumet på walkietalkien til minimum og nå løftet han den til munnen. Harry havia baixado o volume do walkie-talkie para o mínimo e agora o levava à boca.

«Alfa til …» Harry hadde ikke fordelt kallenavn og husket ikke fornavn. "Alpha to…" Harry hadn't given out nicknames and didn't remember first names. "Alfa para..." Harry não havia dado apelidos e não se lembrava dos primeiros nomes. «… til vinduspost bak sofa. "... na moldura da janela atrás do sofá. Har objektet beveget seg? Has the object moved? O objeto se moveu? Over.»

Han slapp knappen og det spraket lavt. He released the button and there was a soft crack. Ele soltou o botão e houve um leve estalo. Så kom stemmen inn: Então a voz entrou:

«Han sitter fremdeles i stolen.» "Ele ainda está sentado na cadeira."

«Mottatt. "Recebido. Vi går inn nå. Nós vamos entrar agora. Over og ut.» Fim de transmissão."

Den ene betjenten nikket og dro fram et brekkjern, mens den andre rygget og gjorde seg klar. One officer nodded and pulled out a crowbar, while the other backed away and got ready. Um oficial assentiu e puxou um pé de cabra, enquanto o outro recuou e se preparou.

Harry hadde sett teknikken før; én som bender opp døra, så den andre lett kan løpe den inn. Harry had seen the technique before; one who bends the door open, so the other can easily run into it. Harry já tinha visto a técnica antes; aquele que abre a porta, para que o outro possa entrar facilmente. Ikke fordi de ikke kunne brutt den opp med brekkjernet, men fordi det er effekten av høy lyd, kraft og hurtighet som gjør at objektet handlingslammes og i ni av ti tilfeller bare fryser fast til stolen, sofaen eller senga. Not because they couldn't break it open with the crowbar, but because it is the effect of loud noise, force and speed that causes the object to be paralyzed and in nine out of ten cases just freezes to the chair, sofa or bed. Não porque eles não conseguiram quebrá-lo com o pé de cabra, mas porque é o efeito do barulho alto, força e velocidade que faz com que o objeto fique paralisado e em nove em dez casos apenas congela na cadeira, sofá ou cama.

Men Harry holdt en hånd avvergende opp. Mas Harry ergueu a mão de forma dissuasiva. Trykket ned dørhåndtaket og skjøv. Pressed down on the door handle and pushed.

Mathias hadde ikke løyet; ulåst. Mathias had not lied; unlocked.

Døra gled lydløst opp. Harry pekte på seg selv at han ville gå først. Harry pointed to himself that he would go first.

Leiligheten var ikke innredet minimalistisk slik Harry hadde trodd. The apartment was not decorated as minimalistic as Harry had thought.

Det vil si; det var minimalistisk i den forstand at det var ingenting der; ingen klær i gangen, ingen møbler, ingen bilder. That is to say; it was minimalist in the sense that there was nothing there; no clothes in the hall, no furniture, no pictures. Bare nakne vegger som ba om en ny tapet eller et strøk maling. Just bare walls that begged for a new wallpaper or a coat of paint. Det var som den var fraflyttet og hadde vært det lenge. It was like it had been vacated and had been for a long time.

Døra til stua sto på gløtt og i åpningen kunne Harry se armlenet på stolen, hånden som lå der. En smal hånd med en klokke på. A narrow hand with a clock on it. Han holdt pusten, tok to lange steg, holdt revolveren foran seg i dobbeltgrep og dyttet stuedøra opp med foten.

Han merket at de to andre som hadde beveget seg helt ute i synsranden, stivnet til.

Og en nesten uhørlig hvisken: «Herre Jesus …»

En stor, tent lysekrone hang over lenestolen og lyste opp personen som satt der og så rett på ham. Halsen hadde blå merker etter kvelningen, ansiktet var blekt og vakkert, håret sort og kjolen himmelblå med hvite, små blomster på. Den samme kjolen som på bildet i kalenderen på kjøkkenet hans. Harry kjente hjertet sprenges i filler i brystet mens resten av kroppen var som forstenet. Han prøvde å bevege seg, men greide ikke å rive seg løs fra det brustne blikket hennes. Det brustne, anklagende blikket. Som anklaget ham for ikke å ha gjort noe han ikke visste hva var, bare at han burde ha tenkt seg til det, burde ha greid å stoppe det, burde ha reddet henne.

Hun var like hvit som moren hadde vært da hun lå død i sykesenga.

«Sjekk resten av leiligheten,» sa Harry med grøtete stemme og senket revolveren.

Han tok et vaklende skritt fram mot liket og la hånden rundt håndleddet hennes. He took a faltering step towards the corpse and put his hand around her wrist. Det var iskald og livløs, som marmor. It was icy cold and lifeless, like marble. Likevel kunne han kjenne en tikking, en svak puls, og et absurd øyeblikk tenkte han at hun bare var sminket til å se ut som død. Still, he could feel a ticking, a faint pulse, and for an absurd moment he thought she was just made up to look dead. Så kikket han ned og skjønte at det var klokka som tikket. Then he looked down and realized that it was the clock that was ticking.

«Det er ingen andre her,» hørte han en av betjentene si bak seg. "There's no one else here," he heard one of the officers say behind him. Så en kremting: «Vet du hvem hun er?» Then a cream thing: "Do you know who she is?"

«Ja,» sa Harry og strøk en finger over glasset på klokka. "Yes," Harry said, running a finger over the glass of the watch. Den samme klokka som han for bare noen timer siden hadde holdt i sin egen hånd. The same watch that only a few hours ago he had held in his own hand. Klokka som hadde ligget på hans eget soverom. The clock that had been in his own bedroom. Som han hadde lagt i fuglekassa fordi Rakels kjæreste skulle ta henne med ut i kveld. Which he had put in the bird box because Rakel's boyfriend was going to take her out tonight. Ut på en festkveld. Out on a party night. Feire at de to fra nå av var ett. Celebrate that the two were henceforth one.

Harry så på blikket, det anklagende blikket hennes igjen.

Ja, tenkte han. Skyldig på alle punkter. Guilty on all counts.

Skarre hadde kommet inn i leiligheten og sto bak Harry og stirret over skulderen hans på den døde kvinnen i stolen i stua. Ved siden av ham sto de to betjentene fra Delta.

«Kvalt?» spurte han.

Harry verken svarte eller beveget seg. Den ene skulderstroppen på den himmelblå kjolen var glidd ned.

«Uvanlig å ha på sommerkjole i desember,» sa Skarre, mest for å si noe.

«Hun pleier å ha det,» sa Harry med en stemme som hørtes ut som den kom fra et sted langt borte.

«Hvem?» spurte Skarre.

«Rakel.»

Betjenten fór sammen. Han hadde sett Harrys ekskjæreste den gangen hun jobbet i politiet. «Er … er … det der Rakel? Men …»

«Det er hennes kjole,» sa Harry. «Og hennes klokke. Han har kledd henne ut som Rakel. Men kvinnen som sitter der er Birte Becker.»

Skarre stirret taust på liket. Det så ikke ut som noe annet lik han hadde sett, dette var kritthvitt og liksom oppblåst.

«Kom med meg,» sa Harry henvendt til de to fra Delta før han snudde seg til Skarre: «Du blir her og sperrer av leiligheten. Ring åstedsfolka på Tryvann og fortell at det venter en ny jobb.»

«Hva skal du?»

«Danse,» sa Harry.

Det ble helt stille i leiligheten da de tre andres løpende skritt hadde ramlet ned trappa. Men sekunder senere kunne Skarre høre bilen som startet og dekkene som hvinte mot asfalten i Vogts gate.

Blålyset sveipet over veien. Harry satt i passasjersetet og hørte telefonen ringe i den andre enden. Fra speilet danset to bikinikledde miniatyrkvinner til sirenens fortvilte klagehyl mens politibilen kjørte slalåm mellom bilene på Ring 3.

Vær så snill, ba han inni seg. Vær så snill, ta den, Rakel.

Han kikket på metalldansøsene under speilet, tenkte at han var som dem; en som viljeløst danset etter en annens pipe, en komisk figur i en farse hvor han alltid var to skritt etter begivenhetene, alltid kom rasende litt for sent gjennom dørene og ble møtt av publikums latter.

Det sprakk for Harry. «Faen, faen!» brølte han og slengte mobiltelefonen i frontruta. Den skled fra dashbordet og ned på dørken. Betjenten som kjørte vekslet blikk med den andre betjenten i sladrespeilet.

«Skru av sirenen,» sa Harry.

Det ble stille.

Og Harry ble oppmerksom på en lyd fra dørken.

Harry grep telefonen.

«Hallo!» ropte han. «Hallo! Er du hjemme, Rakel?»

«Selvfølgelig, du ringer fasttelefonen.» Det var hennes stemme. Myk og rolig av latter. «Er det noe galt?»

«Er Oleg hjemme også?»

«Ja,» sa hun. «Han sitter her på kjøkkenet og spiser middag. Vi venter på Mathias. Hva er i veien, Harry?»

«Hør nøye på meg nå, Rakel. Hører du?»

«Du skremmer meg, Harry. Hva er det?»

«Sett sikkerhetslenka på døra.»

«Hvorfor det? Den er låst og …»

«Sett på sikkerhetslenka, Rakel!» brølte Harry.

«Okei, okei!»

Han hørte henne si noe til Oleg, en stol som skrapet og løpende føtter. Da stemmen hennes var tilbake, hadde den fått en lett skjelving.

«Nå forteller du meg hva som skjer, Harry.»

«Jeg skal gjøre det. Først må du love meg at du ikke under noen omstendigheter slipper Mathias inn i huset.»

«Mathias? Er du full, Harry? Du har ingen rett …»

«Mathias er farlig, Rakel. Jeg sitter her i en politibil sammen med to andre betjenter som er på vei opp til deg nå. Jeg skal forklare resten etterpå, nå først vil jeg at du skal se ut av vinduet. Ser du noe?»

Han hørte at hun nølte. Men han sa ikke mer, han ventet bare. For han visste med en plutselig sikkerhet at hun stolte på ham, at hun trodde ham, at hun alltid hadde gjort det. De kjørte mot tunnelen ved Nydalen. I veikanten hadde snøen lagt seg som en gråhvit ullrand. Så var stemmen hennes der igjen.

«Jeg ser ikke noe. Men jeg vet jo ikke hva jeg skal se etter.»

«Så du ser ikke en snømann?» sa Harry lavt.

Han hørte på stillheten at det hele var i ferd med å gå opp for henne.

«Si at dette ikke skjer, Harry,» hvisket hun. «Si at dette bare er en drøm.»

Han lukket øynene og vurderte om hun kunne ha rett. Så for seg Birte Becker i stolen. Visst var det en drøm.

«Jeg la klokka di i fuglekassa,» sa han.

«Men den var ikke der, den …,» begynte hun, holdt inne og stønnet: «Å herregud!»

Kapittel 35

Dag 21. Monster

Fra kjøkkenet hadde Rakel utsikt mot alle de tre kantene noen kunne nærme seg huset fra. På baksiden var det en kort, men stupbratt ur som var umulig å komme ned, særlig nå som snøen hadde lagt seg. Hun gikk fra vindu til vindu. Kikket ut og kjente etter at de var skikkelig lukket. Da faren hennes hadde bygd huset etter krigen, hadde han fått satt inn vinduene høyt på veggen og med jernsprosser foran. Hun visste at det hadde å gjøre med krigen og en russer som hadde sneket seg inn i bunkersen deres ved Leningrad en natt og skutt alle hans sovende kamerater. She knew it had to do with the war and a Russian who had snuck into their bunker at Leningrad one night and shot all his sleeping comrades. Bortsett fra ham selv som hadde ligget nærmest døra, så utslitt at han ikke hadde våknet før alarmen gikk og oppdaget at teppet hans var overstrødd av tomhylser. Det var den siste natten i hans liv han sov ordentlig, hadde han alltid sagt. Men hun hadde alltid hatet de jernsprossene. Helt til nå.

«Kan jeg ikke gå opp på rommet mitt?» sa Oleg og sparket i beinet på det store kjøkkenbordet.

«Nei,» sa Rakel. «Du må være her.»

«Hva er det Mathias har gjort?»

«Harry vil forklare alt når han kommer. Er du sikker på at du festet sikkerhetslenken ordentlig?»

«Ja da, mamma. Jeg skulle ønske pappa var her.»

«Pappa?» Hun hadde ikke hørt ham bruke det ordet før. Bortsett fra på Harry, men det var for flere år siden. «Mener du faren din i Russland?»

«Han er ikke pappa.»

Han sa det med en visshet som fikk henne til å grøsse.

«Kjellerdøra!» utbrøt hun.

«Hva?»

«Mathias har nøkkel til kjellerdøra også. Hva gjør vi?»

«Enkelt,» sa Oleg og drakk resten av vannglasset. «Du setter en av hagestolene under dørhåndtaket på innsiden. De er akkurat høye nok, ikke kjangs å komme inn.»

«Har du prøvd det?» spurte hun forbauset.

«Harry gjorde det en gang vi lekte kåbbai.» "Harry did that one time when we were playing tug-of-war."

«Sitt her,» sa hun og gikk mot gangen og døra til kjellertrappa.

«Vent.»

Hun stoppet.

«Jeg så hvordan han gjorde det,» sa Oleg som hadde reist seg. «Bli her, mamma.»

Hun så på ham. Herregud som han hadde vokst det siste året, han kom snart til å være høyere enn henne. Og i det mørke blikket hans var barnligheten i ferd med å vike for noe som foreløpig kanskje var mest ungdommelig trass, men som hun alt kunne se for seg at med tiden skulle bli til voksen besluttsomhet.

Hun nølte.

«La meg gjøre det,» sa han.

Det lå en bønn i tonefallet hans. Og hun skjønte at dette var viktig for ham, at det handlet om ganske mye. Om opprør mot barnets redsel. Om voksenritual. Om å bli som sin far. Hvem han nå mente det var.

«Skynd deg,» hvisket hun.

Oleg løp.

Hun stilte seg ved vinduet og stirret ut. Lyttet etter lyden av bil i oppkjørselen. Hun ba om at det var Harry som måtte komme først. Tenkte på hvor stille det var. Og ante ikke hvor den neste tanken kom fra; hvor stille det skulle bli.

Men så hørte hun en lyd likevel. En liten lyd. Hun tenkte først at den kom fra utsiden. Men så hørte hun at den kom bakfra. Hun snudde seg. Så ingenting, bare det tomme kjøkkenet. Men der var lyden igjen. Som et tungt tikk fra en klokke. Eller en finger som tappes mot en bordplate. Bordet. Hun stirret. Der var lyden. Og der så hun det. En dråpe hadde truffet bordet. Hun løftet blikket langsomt mot taket. Midt på den hvitmalte himlingen hadde det dannet seg en mørk sirkel. Og midt i sirkelen hang en blank dråpe. Den slapp og traff bordplaten. Rakel så det skje, likevel fikk lyden henne til å skvette som om det var en uventet ørefik.

Herregud, det måtte komme fra badet! Hadde hun virkelig glemt å skru igjen dusjen? Hun hadde ikke vært oppe i annen siden hun kom hjem, hadde gått rett i gang med middagen, så det måtte ha skjedd i morges. Og selvfølgelig måtte det hende nå, midt oppe i dette.

Hun gikk ut i gangen, skyndte seg opp trappa og gikk mot badet. Hun kunne ikke høre dusjen. Hun åpnet. Tørt gulv. Ikke noe vann som rant. Hun lukket og ble stående utenfor baderomsdøra et par sekunder. Så på soveromsdøra ved siden av. Gikk langsomt bort til den. La hånden på dørhåndtaket. Nølte. Lyttet en gang til etter biler. Så åpnet hun. Hun ble stående og stirre inn i rommet. Hun hadde lyst til å skrike. Men instinktivt visste hun at hun ikke måtte skrike, at hun måtte være stille. Helt stille.

«Faen, faen!» brølte Harry og slo en neve i dashbordet så det ristet. «Hva er det som skjer?»

Trafikken sto bom stille foran dem i tunnelen. Hadde gjort det i to lange minutter nå.

Svaret kom i samme sekund over politiradioen: «Det er en kollisjon på Ring 3 ved utgangen av vestre tunnelløp ved Tåsen. Ingen personskader. Kranbil er på vei.»

På en innskytelse trev Harry mikrofonen: «Veit dere hvem det er?»

«Bare at det er to personbiler, begge med sommerdekk,» svarte den nasale radiostemmen lakonisk.

«Alltid kaos med snø i november,» sa betjenten i baksetet.

Harry svarte ikke, trommet bare med fingrene på dashbordet. Han vurderte alternativene. Det var en vegg av biler foran og bak, alle blålys og sirener i verden kunne ikke få dem ut herfra.

Han kunne hoppe ut og løpe til enden av tunnelen, dirigere en politibil dit som kunne plukke ham opp, men det var nesten to kilometer dit.

Det var helt stille i bilen nå, alt som hørtes var den lave duringen av biler på tomgang. Varebilen foran dem flyttet seg en meter framover, og betjenten flyttet seg etter. Bremset ikke før han var nesten oppå støtfangeren foran, som i frykt for at alt annet enn aggressiv kjøring kunne få førstebetjenten til å eksplodere igjen. Den brå bremsingen fikk de to bikinikledde metallkvinnene til å klinge muntert sammen i stillheten som fulgte.

Harry tenkte på Jonas igjen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor hadde han tenkt på Jonas da han hadde snakket med Mathias i telefonen? Det var noe med lyden. I bakgrunnen.

Harry stirret på de to dansøsene under speilet. Og det gikk opp for ham.

Han visste hvorfor han hadde tenkt på Jonas. Han visste hva den lyden hadde vært. Og han visste at det ikke var ett sekund å miste. Eller – han prøvde å skyve tanken vekk – at det tvert om ikke hastet lenger. At det alt var for sent.

1