×

LingQ'yu daha iyi hale getirmek için çerezleri kullanıyoruz. Siteyi ziyaret ederek, bunu kabul edersiniz: cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 71

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 71

Jeg skriblet ned en R med en bølgelinje bak etterfulgt av en B og tilsvarende bølge og en avsluttende prikk over i-en.

Portøren så tenksomt ned på signaturen. «Har du et ID-kort også, Bratli?»

Jeg hadde fryktet dette. Planen knaket i sammenføyningene.

Jeg slo meg på bukselommene og satte opp et beklagende smil: «La visst igjen lommeboka i bilen nede på parkeringsplassen.»

«Oppe på parkeringsplassen, mener du?»

«Nei, nede. Jeg står i Forskningsparken.»

«Helt der nede?»

Jeg så nølingen hans. Jeg hadde naturligvis tenkt igjennom dette scenariet på forhånd. Dersom jeg ble sendt av gårde etter ID, ville jeg bare gå derfra uten å returnere. Ingen katastrofe, men jeg ville heller ikke ha oppnådd det jeg hadde kommet for. Jeg ventet. Og hørte på de to første ordene at beslutningen hadde gått i min disfavør.

«Sorry, Bratli, men vi må være på den sikre siden. Ikke ta det ille opp, men drapssaker tiltrekker seg veldig mange underlige individer. Med svært underlige interesser.»

Jeg spilte forbløffet. «Mener du at … at folk samler på klærne til drepte mennesker?»

«Du vil ikke tro hva noen finner på,» sa han. «For alt jeg veit har du aldri truffet Monsen-gutta, bare lest om saken i avisa. Sorry, men sånn er det blitt.»

«Greit, jeg er snart tilbake,» sa jeg og gikk mot døra. Hvor jeg stanset som om jeg hadde kommet på noe og spilte det siste kortet mitt. Nærmere bestemt: kredittkortet.

«Mens jeg husker det,» sa jeg og grep ned i baklomma. «Sist Endride var hos meg, la han igjen kredittkortet sitt. Du kunne kanskje få gitt det til moren hans når hun kommer …»

Jeg rakte det til portøren som tok imot og kikket på navnet og bildet av den skjeggete unge mannen. Jeg tok min tid, men var allerede halvveis ute av døra da jeg endelig hørte stemmen hans bak meg:

«Det er godt nok for meg, Bratli. Her, ta med deg greiene.»

Jeg snudde meg lettet. Trakk opp plastposen jeg hadde stappet ned i bukselomma og dyttet klærne nedi.

«Fått med deg alt?»

Jeg kjente etter utenpå baklommene på Endrides uniformsbukse. Kjente at den var der fortsatt, plastposen med mitt avklippede hår. Jeg nikket.

Jeg måtte beherske meg for ikke å løpe da jeg forlot ham. Jeg hadde allerede gjenoppstått, jeg fantes igjen, og det skapte en merkelig, indre jubel. Hjulene snurret igjen, hjertet slo, blodet og skjebnen var i omløp. Jeg tok trappa i lange byks, passerte kvinnen bak glassveggen med lette trinn og hadde lagt hånda på dørhåndtaket da jeg hørte en kjent stemme bak meg.

«Hei, der, mister! Vent.»

Selvfølgelig. Det hadde vært for lett.

Jeg snudde meg langsomt. En mann, også han kjent, kom mot meg. Han holdt opp et ID-kort. Dianas hemmelige forelskelse. Og jeg tenkte den kjetterske tanken: Jeg er ferdig.

«KRIPOS,» sa mannen med dyp flykapteinstemme. Sfærisk støy, korn av drop-outs. «Kan jeg få snakke litt med Dem, mis-er?» Som en skrivemaskin med en slitt bokstav.

Det sies at vi ubevisst skaper oss et bilde av mennesker vi ser på film eller TV som større enn de er i virkeligheten. Dette var ikke tilfelle med Brede Sperre. Han var enda større enn jeg hadde trodd. Jeg tvang meg til å stå stille mens han kom mot meg. Så tårnet han over meg. Fra høyt der oppe, under en lys, gutteaktig lugg, klippet og temmet så den skulle virke tilforlatelig vilter, så et par stålgrå øyne ned på meg. En av tingene jeg hadde plukket opp om Sperre, var at han skulle ha hatt et forhold til en veldig kjent og veldig mannlig, norsk politiker. Nå er selvfølgelig homserykter det endelige beviset på at en er blitt kjendis, selve adelsmerket, så å si. Det var bare det at personen som hadde fortalt meg dette – en av baron von Bulldogs guttemodeller som hadde tigget seg inn på Dianas vernissasjer – påsto at han selv hadde latt seg sodomiseres av «politiguden» som han med ærefrykt hadde kalt ham.

«Det er bare å snakke det,» sa jeg med et stivt smil og håpet penetrasjonsangsten ikke syntes i øynene mine.

«Fint, mister. Jeg hør-e akkurat at De var firmenningen til Monsen-gutta og kjenner dem godt. De kan kanskje hjelpe oss å iden-ifisere likene?»

Jeg svelget. Høflighetsformen «Dem» og den halve frekkheten «mister» i samme setning. Men Sperres blikk var nøytralt. Lekte han statusleken eller gjorde han det bare automatisk, nærmest som en yrkesrefleks? Jeg hørte meg selv stammende gjenta «identifisere?» som om begrepet var totalt ukjent for meg.

«Moren deres er her om noen timer,» sa Sperre. «Men all tid vi kan spare … Vi ville sette p-is på det, det er unnagjort på noen seku-der.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 71 Jø Nesbø - Headhunters Part 71

Jeg skriblet ned en R med en bølgelinje bak etterfulgt av en B og tilsvarende bølge og en avsluttende prikk over i-en.

Portøren så tenksomt ned på signaturen. «Har du et ID-kort også, Bratli?»

Jeg hadde fryktet dette. Planen knaket i sammenføyningene.

Jeg slo meg på bukselommene og satte opp et beklagende smil: «La visst igjen lommeboka i bilen nede på parkeringsplassen.»

«Oppe på parkeringsplassen, mener du?»

«Nei, nede. Jeg står i Forskningsparken.»

«Helt der nede?»

Jeg så nølingen hans. Jeg hadde naturligvis tenkt igjennom dette scenariet på forhånd. Dersom jeg ble sendt av gårde etter ID, ville jeg bare gå derfra uten å returnere. Ingen katastrofe, men jeg ville heller ikke ha oppnådd det jeg hadde kommet for. Jeg ventet. Og hørte på de to første ordene at beslutningen hadde gått i min disfavør.

«Sorry, Bratli, men vi må være på den sikre siden. Ikke ta det ille opp, men drapssaker tiltrekker seg veldig mange underlige individer. Med svært underlige interesser.»

Jeg spilte forbløffet. «Mener du at … at folk samler på klærne til drepte mennesker?»

«Du vil ikke tro hva noen finner på,» sa han. «For alt jeg veit har du aldri truffet Monsen-gutta, bare lest om saken i avisa. Sorry, men sånn er det blitt.»

«Greit, jeg er snart tilbake,» sa jeg og gikk mot døra. Hvor jeg stanset som om jeg hadde kommet på noe og spilte det siste kortet mitt. Nærmere bestemt: kredittkortet.

«Mens jeg husker det,» sa jeg og grep ned i baklomma. «Sist Endride var hos meg, la han igjen kredittkortet sitt. Du kunne kanskje få gitt det til moren hans når hun kommer …»

Jeg rakte det til portøren som tok imot og kikket på navnet og bildet av den skjeggete unge mannen. Jeg tok min tid, men var allerede halvveis ute av døra da jeg endelig hørte stemmen hans bak meg:

«Det er godt nok for meg, Bratli. Her, ta med deg greiene.»

Jeg snudde meg lettet. Trakk opp plastposen jeg hadde stappet ned i bukselomma og dyttet klærne nedi.

«Fått med deg alt?»

Jeg kjente etter utenpå baklommene på Endrides uniformsbukse. Kjente at den var der fortsatt, plastposen med mitt avklippede hår. Jeg nikket.

Jeg måtte beherske meg for ikke å løpe da jeg forlot ham. Jeg hadde allerede gjenoppstått, jeg fantes igjen, og det skapte en merkelig, indre jubel. Hjulene snurret igjen, hjertet slo, blodet og skjebnen var i omløp. Jeg tok trappa i lange byks, passerte kvinnen bak glassveggen med lette trinn og hadde lagt hånda på dørhåndtaket da jeg hørte en kjent stemme bak meg.

«Hei, der, mister! Vent.»

Selvfølgelig. Det hadde vært for lett.

Jeg snudde meg langsomt. En mann, også han kjent, kom mot meg. Han holdt opp et ID-kort. Dianas hemmelige forelskelse. Og jeg tenkte den kjetterske tanken: Jeg er ferdig.

«KRIPOS,» sa mannen med dyp flykapteinstemme. Sfærisk støy, korn av drop-outs. «Kan jeg få snakke litt med Dem, mis-er?» Som en skrivemaskin med en slitt bokstav.

Det sies at vi ubevisst skaper oss et bilde av mennesker vi ser på film eller TV som større enn de er i virkeligheten. Dette var ikke tilfelle med Brede Sperre. Han var enda større enn jeg hadde trodd. Jeg tvang meg til å stå stille mens han kom mot meg. Så tårnet han over meg. Fra høyt der oppe, under en lys, gutteaktig lugg, klippet og temmet så den skulle virke tilforlatelig vilter, så et par stålgrå øyne ned på meg. En av tingene jeg hadde plukket opp om Sperre, var at han skulle ha hatt et forhold til en veldig kjent og veldig mannlig, norsk politiker. Nå er selvfølgelig homserykter det endelige beviset på at en er blitt kjendis, selve adelsmerket, så å si. Det var bare det at personen som hadde fortalt meg dette – en av baron von Bulldogs guttemodeller som hadde tigget seg inn på Dianas vernissasjer – påsto at han selv hadde latt seg sodomiseres av «politiguden» som han med ærefrykt hadde kalt ham.

«Det er bare å snakke det,» sa jeg med et stivt smil og håpet penetrasjonsangsten ikke syntes i øynene mine.

«Fint, mister. Jeg hør-e akkurat at De var firmenningen til Monsen-gutta og kjenner dem godt. De kan kanskje hjelpe oss å iden-ifisere likene?»

Jeg svelget. Høflighetsformen «Dem» og den halve frekkheten «mister» i samme setning. Men Sperres blikk var nøytralt. Lekte han statusleken eller gjorde han det bare automatisk, nærmest som en yrkesrefleks? Jeg hørte meg selv stammende gjenta «identifisere?» som om begrepet var totalt ukjent for meg.

«Moren deres er her om noen timer,» sa Sperre. «Men all tid vi kan spare … Vi ville sette p-is på det, det er unnagjort på noen seku-der.»