×

LingQ'yu daha iyi hale getirmek için çerezleri kullanıyoruz. Siteyi ziyaret ederek, bunu kabul edersiniz: cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 63

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 63

Diana skulle egentlig hilst på foreldrene mine etter semesterslutt den sommeren, men tre uker før vi dro fra London, fikk jeg beskjeden om bilulykken. På vei hjem fra hytta, hadde politimannen sagt på den sprakende telefonlinjen. Kveld, regn, bilen hadde holdt for stort fart. Gamleveien hadde vært lagt om midlertidig, motorveiutbygging. En ny, kanskje litt ulogisk sving, men markert med fareskilt. Den nylagte asfalten slukte lys, det var klart. En parkert anleggsmaskin. Jeg hadde avbrutt politimannen og sagt at de burde ta en promilletest av faren min. Bare så de fikk bekreftet det jeg alt visste: at han hadde tatt livet av mor.

Den kvelden, alene på en pub i Baron's Court, var første gangen jeg smakte alkohol. Og gråt offentlig. Kvelden da jeg vasket bort tårene på det stinkende pissoaret, så jeg min fars slappe, fordrukne ansikt i det sprukne speilet. Og husket den oppmerksomme, rolige gløden i øynene hans da han hadde slått mot sjakkbrikkene, slått dronningen som hadde virvlet gjennom lufta – to og en halv molberger – før hun hadde truffet gulvet. Så hadde han slått meg. Bare denne ene gangen, men han hadde slått. Med flat hånd, under øret mitt. Og jeg hadde sett det da, i blikket hans; det mor kalte Sykdommen. Og den var et heslig, grasiøst og blodtørstig monster som bodde bak øynene hans. Men den var også ham; min far, mitt eget kjøtt og blod.

Blod.

Noe som lå dypt nede, noe som lenge hadde ligget under alle lagene av benektelser, steg opp mot overflaten. Et utflytende minne av en tenkt tanke som ikke ville la seg holde nede lenger. Den tok fastere form. Ble smertefullt artikulert. Ble sannhet. Sannheten jeg til nå hadde greid å holde på en armlengdes avstand ved å lyve for meg selv. For det var ikke frykten for å bli fortrengt av et barn som gjorde at jeg ikke ville ha barn. Det var frykten for Sykdommen. Frykten for at jeg, sønnen, også hadde den. At den var der, bak øynene mine. Jeg hadde løyet for alle. Til Lotte hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha barnet fordi det hadde en mangel, et syndrom, en kromosomfeil. Mens sannheten var at det var meg det var feil på.

Alt fløt nå. Mitt liv hadde vært et dødsbo, og nå hadde hjernen drapert møblene, lukket dørene, gjort seg klar til å stenge strømmen. Det dryppet og rant, flommet fra øynene mine, over pannen, inn i hårfestet. Å kveles av to menneskelige ballonger. Jeg tenkte på Lotte. Og der på terskelen demret noe for meg. Jeg så lys. Jeg så … Diana? Hva gjorde den forrædersken her nå? Ballonger ...

Den frie, dinglende hånda mi beveget seg bort til beautybagen. Mine valne fingrer løsnet Sundeds fra håndtaket og åpnet. Det dryppet bensin fra meg og ned i bagen mens jeg rotet rundt, dro opp en skjorte, et par sokker, en truse og en toalettveske. Det var alt. Jeg åpnet toalettveska med den frie hånda og tømte innholdet ned på innertaket. Tannkrem, en barbermaskin, plaster, sjampo, en gjennomsiktig plastpose han utvilsomt brukte i sikkerhetskontrollen på flyplasser, vaselin … der! En saks, en sånn spiss, liten sak som er litt bøyd opp i tuppen, og som noen av en eller annen grunn foretrekker fremfor moderne negleklippere.

Jeg famlet med hånda oppover en av tvillingene, over vommen, over brystet, prøvde å finne en glidelås eller knapper. Men jeg var i ferd med å miste følelsen og fingrene ville verken lystre ordre fra eller sende informasjon til hjernen. Så jeg grep saksen og kjørte spissen i vommen til … tja, la oss si det var Endride.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 63 Jø Nesbø - Headhunters Part 63 Jø Nesbø - Chasseurs de têtes Partie 63

Diana skulle egentlig hilst på foreldrene mine etter semesterslutt den sommeren, men tre uker før vi dro fra London, fikk jeg beskjeden om bilulykken. På vei hjem fra hytta, hadde politimannen sagt på den sprakende telefonlinjen. Kveld, regn, bilen hadde holdt for stort fart. Gamleveien hadde vært lagt om midlertidig, motorveiutbygging. En ny, kanskje litt ulogisk sving, men markert med fareskilt. Den nylagte asfalten slukte lys, det var klart. En parkert anleggsmaskin. Jeg hadde avbrutt politimannen og sagt at de burde ta en promilletest av faren min. Bare så de fikk bekreftet det jeg alt visste: at han hadde tatt livet av mor.

Den kvelden, alene på en pub i Baron's Court, var første gangen jeg smakte alkohol. Og gråt offentlig. Kvelden da jeg vasket bort tårene på det stinkende pissoaret, så jeg min fars slappe, fordrukne ansikt i det sprukne speilet. Og husket den oppmerksomme, rolige gløden i øynene hans da han hadde slått mot sjakkbrikkene, slått dronningen som hadde virvlet gjennom lufta – to og en halv molberger – før hun hadde truffet gulvet. Så hadde han slått meg. Bare denne ene gangen, men han hadde slått. Med flat hånd, under øret mitt. Og jeg hadde sett det da, i blikket hans; det mor kalte Sykdommen. Og den var et heslig, grasiøst og blodtørstig monster som bodde bak øynene hans. Men den var også ham; min far, mitt eget kjøtt og blod.

Blod.

Noe som lå dypt nede, noe som lenge hadde ligget under alle lagene av benektelser, steg opp mot overflaten. Et utflytende minne av en tenkt tanke som ikke ville la seg holde nede lenger. Den tok fastere form. Ble smertefullt artikulert. Ble sannhet. Sannheten jeg til nå hadde greid å holde på en armlengdes avstand ved å lyve for meg selv. For det var ikke frykten for å bli fortrengt av et barn som gjorde at jeg ikke ville ha barn. Det var frykten for Sykdommen. Frykten for at jeg, sønnen, også hadde den. At den var der, bak øynene mine. Jeg hadde løyet for alle. Til Lotte hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha barnet fordi det hadde en mangel, et syndrom, en kromosomfeil. Mens sannheten var at det var meg det var feil på.

Alt fløt nå. Mitt liv hadde vært et dødsbo, og nå hadde hjernen drapert møblene, lukket dørene, gjort seg klar til å stenge strømmen. Det dryppet og rant, flommet fra øynene mine, over pannen, inn i hårfestet. Å kveles av to menneskelige ballonger. Jeg tenkte på Lotte. Og der på terskelen demret noe for meg. Jeg så lys. Jeg så … Diana? Hva gjorde den forrædersken her nå? Ballonger ...

Den frie, dinglende hånda mi beveget seg bort til beautybagen. Mine valne fingrer løsnet Sundeds fra håndtaket og åpnet. Det dryppet bensin fra meg og ned i bagen mens jeg rotet rundt, dro opp en skjorte, et par sokker, en truse og en toalettveske. Det var alt. Jeg åpnet toalettveska med den frie hånda og tømte innholdet ned på innertaket. Tannkrem, en barbermaskin, plaster, sjampo, en gjennomsiktig plastpose han utvilsomt brukte i sikkerhetskontrollen på flyplasser, vaselin … der! En saks, en sånn spiss, liten sak som er litt bøyd opp i tuppen, og som noen av en eller annen grunn foretrekker fremfor moderne negleklippere.

Jeg famlet med hånda oppover en av tvillingene, over vommen, over brystet, prøvde å finne en glidelås eller knapper. Men jeg var i ferd med å miste følelsen og fingrene ville verken lystre ordre fra eller sende informasjon til hjernen. Så jeg grep saksen og kjørte spissen i vommen til … tja, la oss si det var Endride.