Jø Nesbø - Hodejegerne Part 61
Kapittel 17
Sigdal kjøkken
En kollisjon mellom to kjøretøyer er enkel fysikk. Alt er overlatt til tilfeldighetene, men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik masse ganger endring i hastighet. Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene, og du har en fortelling som er enkel, sann og nådeløs. Den forteller for eksempel hva som skjer når et fullastet vogntog på tjuefem tonn og med en fart på åtti kilometer i timen treffer en personbil på atten hundre kilo (medregnet Monsen-tvillingene) med samme fart. Basert på tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De er tragedier. Og det er personbilen som er i trøbbel.
Da vogntoget ført av Clas Greve klokka ti tretten rammet politibil null én, en Volvo 740 årsmodell 1989, litt foran førersetet, ble motorblokka, begge forhjulene og kvisegutts legger skjøvet sidelengs ut gjennom karosseriet samtidig som bilen ble kastet opp i lufta. Ingen kollisjonsputer ble utløst siden disse ikke var på plass i Volvoer før 1990. Politibilen – som allerede var totalvark – seilte over veien, høyt over autovernet og falt ned mot grantrærne som sto tett langs elva i bunnen av skråningen. Før politibil null én braste gjennom de første tretoppene, hadde den fullført to og en halv molberger med én og en halv skru. Det var ingen vitner til stede som kan bekrefte det jeg her sier, men at det var akkurat det som skjedde, er et faktum. Det er – som sagt – enkel fysikk. Akkurat som det faktum at vogntoget uten større skader fortsatte rett over det øde veikrysset hvor det bremset så det skrek i nakent metall. Det prustet som en drage da bremsene endelig slapp, men lukta av svidd gummi og brent belegg fra skivebremsene ble hengende over landskapet i flere minutter etterpå.
Klokka ti fjorten hadde grantrærne sluttet å vaie, støvet lagt seg, vogntoget sto med motoren i gang mens sola skinte ufortrødent videre på de hedmarkske jordene.
Klokka ti femten passerte den første bilen åstedet, sannsynligvis uten at føreren la merke til annet enn at det sto et vogntog på den gruslagte sideveien og at noe som kunne være glassbiter knaspret under dekkene. Den så for eksempel ingen indikasjon på at det skulle ligge en politibil på taket skjult der nede under trærne langs elva.
Alt dette vet jeg fordi jeg lå i en stilling som gjorde at jeg kunne slå fast at vi lå på taket og var skjult fra veien av trærne langs elva. Klokkeslettene er oppgitt med forbehold om at Sundeds klokke, som lå og tikket rett foran meg, gikk riktig. Jeg tror i hvert fall det var hans, den hang rundt håndleddet på en avrevet arm som stakk ut av et stykke grå støvfrakk.
Et vindpust kom med harpikslukta av bremsebelegg og lyden av dieselmotor på tomgang.
Solskinnet flimret ned mellom trærne fra en skyfri himmel, men rundt meg regnet det. Bensin, olje og blod. Dryppet og rant vekk. Alle var døde. Kvisegutt hadde ikke lenger kviser. Eller noe ansikt, for den saks skyld. Det som var igjen av Sunded var brettet sammen som en pappfigur, jeg kunne se ham titte ut mellom sine egne bein. Tvillingene virket noenlunde hele, men hadde sluttet å puste. At jeg selv levde, skyldtes ene og alene familien Monsens anlegg for å oppta kroppsmasse og forme dem til perfekte kollisjonsputer. Men de samme kroppene som hadde reddet mitt liv, var nå i ferd med å ta det fra meg igjen. Hele karosseriet var trykket sammen og jeg hang opp ned fra setet. Den ene armen min var fri, men jeg var klemt så hardt mellom de to politimennene at jeg verken klarte å røre meg eller puste. Foreløpig fungerte dessverre sansene mine utmerket. Slik at jeg kunne se bensinen piple ut, kjenne den renne inn i buksebeina, langs kroppen min og ut av halslinningen. Høre vogntoget som sto der oppe på veien, høre den pruste og harke og hakke mens den ventet. Og jeg skjønte at han satt der, Clas Greve, og tenkte, vurderte. Så på GPS-trackeren at jeg ikke beveget meg. Han tenkte at han likevel burde gå ned og forsikre seg om at alle var døde. På den annen side var det vanskelig å ta seg ned skråningen og enda vanskeligere å komme seg opp igjen. Og ingen kunne da ha overlevd det krasjet? Men man sov jo så mye bedre når man visste, når man hadde sett det med egne øyne ...
Kjør, ba jeg. Kjør.
For det verste med å være ved full bevissthet var at jeg kunne forestille meg hva som ville skje når han fant meg dynket i bensin.
Kjør. Kjør!
