Jø Nesbø - Hodejegerne Part 50
Kapittel 14
Massey Ferguson
Jeg stakk hodet forsiktig frem og så mot hytta. Rutene var svarte og avslørte ingenting. Han hadde altså ikke skrudd på lys. Vel. Jeg kunne ikke bli her. Jeg ventet til det kom et vindsus i trærne, så løp jeg. Sju sekunder senere hadde jeg nådd skogbrynet og var i skjul bak trærne. Men de sju sekundene hadde nesten slått meg ut, lungene verket, hodet pulserte og jeg var like svimmel som den første og eneste gangen faren min hadde tatt meg med på tivoli. Det var niårsdagen min, dette var presangen, og far og jeg hadde vært de eneste publikummerne bortsett fra tre halvfulle tenåringer som delte en colaflaske med noe blankt på. Far hadde på sitt rasende, gebrokne norsk prutet ned prisen på den eneste attraksjonen som var åpen; en helvetesmaskin hvor poenget øyensynlig var å bli slengt rundt og rundt til du spydde opp sukkerspinnet og foreldrene forhåpentligvis trøstet deg med å kjøpe popcorn og brus. Jeg hadde nektet å satse livet mitt på den vaklevorne maskinen, men faren min hadde insistert og hadde selv hjulpet til å feste remmene som skulle redde meg. Og nå, et kvart århundre senere, var jeg altså tilbake på det samme, skitne, surrealistiske tivoliet hvor alt stinket urin og juks og jeg var redd og kvalm hele tiden.
Det klukket i en bekk ved siden av meg. Jeg fisket frem mobiltelefonen og slapp den uti. Spor meg opp nå, din jævla betongindianer. Så jogget jeg på den myke skogbunnen i retning av gården. Mørket hadde alt falt her inne mellom furutrærne, men det fantes ikke annen vegetasjon, så det var lett å ta seg frem. Allerede etter et par minutter så jeg utelyset på våningshuset. Jeg løp litt lenger ned, slik at låven kom mellom meg og våningshuset før jeg beveget meg ut av skogen. Det var all grunn til å tro at Aa ville forlange en forklaring om han så meg i denne tilstanden, og at en telefon til lensmannen ville være neste skritt.
Jeg snek meg fram til låvedøra og løftet av slåen. Skjøv opp dørene og kom meg innenfor. Hodet. Lungene. Jeg blunket mot mørket, klarte knapt å skjelne bilen og traktoren. Hva var det egentlig den helvetes metangassen gjorde med en? Ble man blind? Metan. Metanol. Det var noe der.
Pesing og den lette, nesten uhørlige lyden av poter bak meg. Så var lyden borte. Jeg skjønte alt hva det var, men rakk ikke snu meg. Den hadde hoppet. Alt var stille, selv hjertet mitt hadde sluttet å slå. I neste øyeblikk stupte jeg fremover. Jeg vet ikke om en nietherterrier ville greid å hoppe opp og sette tennene i nakken på en gjennomsnittelig høy basketballspiller. Men jeg er – dette har jeg muligens nevnt – ikke akkurat noen basketballspiller. Så jeg stupte fremover idet smerten eksploderte i hjernen min. Klør rispet opp ryggen min, og jeg hørte lyden av kjøtt som ynkende ga etter, bein som knaste. Mine bein. Jeg prøvde å gripe etter dyret, men lemmene lystret ikke, det var som kjevene som var låst rundt nakken min hadde blokkert all kommunikasjon fra hjernen, ordrene nådde simpelthen ikke frem. Jeg lå på magen og greide ikke engang å spytte ut sagflisen jeg hadde fått i kjeften. Presset mot hovedpulsåren. Hjernen tømtes for oksygen. Synsfeltet smalnet inn. Snart ville jeg miste bevisstheten. Så det var slik jeg skulle dø, i gapet på en stygg fettklump av en bikkje. Det var mildt sagt forstemmende. Ja, det var så en kunne bli rasende. Det begynte å brenne i hodet, en iskald hete fylte kroppen, sivet ut til den ytterste fingertupp. En bannende jubel og plutselig, dirrende kraft som ga liv og lovet død.
Jeg reiste meg med bikkja dinglende fra nakken og nedover ryggen som en levende stola. Vaklende fektet jeg med armene, men greide fortsatt ikke å få tak. Jeg visste at utbruddet av energi var kroppens siste, desperate forsøk, at det var siste sjanse, og at jeg snart ville være nede for telling. Synsfeltet mitt var nå skrumpet til starten på en James Bond-film hvor de spiller introen – eller i mitt tilfelle; outroen – og alt er svart bortsett fra et lite rundt hull hvor du ser en fyr i smoking som sikter på deg med en pistol. Og gjennom det hullet så jeg en blå Massey Ferguson traktor. Og en siste tanke nådde hjernen min: Jeg hater bikkjer.
Vaklende snudde jeg meg med ryggen mot traktoren, lot tyngden av bikkja vippe tyngden fra tåballene og over på hælene og rygget hardt bakover. Jeg falt. De spisse ståltindene på silosvansen tok imot oss. Og jeg skjønte av lyden av revnede bikkjeskinn at jeg ikke kom til å forlate denne verden alene. Synsfeltet snurpet seg sammen, og verden gikk i svart.
