Jø Nesbø - Hodejegerne Part 46
Kapittel 13
Metan
Jeg kjørte på E6 med klampen i bånn, regnet hamrende på frontruta og vindusviskerne desperat sveipende frem og tilbake på Ove Kjikeruds Mercedes 280 SE. Klokka var kvart over ett, det var fire timer siden jeg hadde stått opp og jeg hadde allerede rukket å komme helskinnet fra et drapsforsøk utført av min kone, lempe liket av min partner i en innsjø, redde det samme liket, nå sprell levende partner, bare for å oppleve at den sprell levende prøvde å skyte meg. Hvorpå jeg med et flaksetreff av et pistolskudd hadde sørget for at han igjen var lik og jeg morder. Og jeg var bare halvveis til Elverum.
Regnspruten sto opp fra asfalten som pisket melk og jeg bøyde meg automatisk frem over rattet for å ikke gå glipp av skiltet med avkjørselen. For stedet jeg skulle til nå hadde ingen adresse som jeg kunne plotte inn i Pathfinders GPS.
Det eneste jeg hadde gjort før jeg dro fra Ove Kjikeruds hus var å ta på meg noen tørre klær jeg fant i et skap, rappe bilnøklene hans og å tømme lommeboka for cash og kredittkort. Jeg lot ham ligge som han lå på senga. Om alarmen skulle gå av, var senga tross alt det eneste stedet i huset som ikke var overvåket av noe kamera. Jeg tok også med meg Glock-pistolen ettersom det virket fornuftig å ikke legge igjen mordvåpenet på åstedet. Og nøkkelknippet med nøkkelen til huset og vårt faste møtested, hytta utenfor Elverum. Det var et sted for kontemplasjon, planlegging og visjoner. Og det var et sted der ingen ville se etter meg, ettersom ingen visste at jeg visste at dette stedet eksisterte. Dessuten var det det eneste stedet jeg kunne dra til, med mindre jeg ville dra Lotte inn i saken. Og saken, hva faen var egentlig saken? Jo, saken var at jeg for øyeblikket ble jaktet på av en gal nederlender med nettopp menneskejakt som profesjon. Og etter hvert av politiet dersom de bare var litt smartere enn jeg antok. Skulle jeg ha en sjanse, måtte jeg gjøre det vanskelig for dem. Jeg måtte for eksempel bytte bil siden det er lite som identifiserer en person mer entydig enn et sjusifret registreringsnummer. Etter at jeg hadde hørt pipet av alarmen som automatisk ble aktivert da jeg hadde låst meg ut av Oves hus, kjørte jeg tilbake i retning mitt eget. Jeg var klar over at Greve kunne vente på meg der, så jeg parkerte i en sidevei et stykke unna. Jeg la de våte klærne mine i bagasjerommet, tok Rubens ut av innertaket og la ham i mappen, låste bilen og gikk derfra. Jeg fant Oves bil der jeg hadde sett den i morges, la mappen i setet ved siden av meg og satte kursen mot Elverum.
Der var avkjørselen. Den kom brått på, og jeg måtte konsentrere meg om å bremse forsiktig. Dårlig sikt, vannplaning, det var fort gjort å få en bil i hekken og jeg behøvde verken purk eller nakkesleng akkurat nå.
Så var jeg plutselig på landet. Tåkedotter hang over gårdene og de bølgende jordene på hver side av veien som gradvis ble smalere og mer svingete. Jeg lå i vannspruten fra dekkene på et vogntog som reklamerte med Sigdal kjøkken, og det var en befrielse da den neste avkjørselen kom og jeg fikk veien for meg selv. Hullene i asfalten ble flere og større, og gårdene færre og mindre. En tredje avkjørsel. Grusvei. En fjerde. Føkking ødemarka. Regntunge, lavthengende greiner skrapet mot bilen som en blind manns fingrer som identifiserer en fremmed. Tjue minutters sneglekjøring senere stoppet jeg. Det var like lenge siden jeg hadde sett et hus.
Jeg trakk hetta på Oves hettegenser over hodet og jogget ut i regnet, forbi låven med påbygget som lutet så merkelig. Ifølge Ove skyldtes det at Sindre Aa, den sure einstøingen av en bonde som bodde her, var så gjerrig at han ikke hadde satt opp noen grunnmur for påbygget som i årenes løp hadde sunket ned i leira, centimeter for centimeter. Selv hadde jeg aldri snakket med bondefaen, det hadde Ove tatt seg av, men jeg hadde sett ham på avstand et par ganger og kjente igjen den lute, magre skikkelsen som sto på trappa til våningshuset. Gudene vet hvordan han kunne ha hørt bilen komme i dette regnværet. En feit katt smøg seg rundt beina hans.
