Jø Nesbø - Hodejegerne Part 4
«Hør her, Lander. Kundens styreformann og økonomisjef kommer hit i morgen for å treffe en av kandidatene. Jeg vil at de skal treffe deg også. Passer klokka tolv?»
«Utmerket.» Han hadde svart uten å late som han måtte konferere med noen kalender. Jeg likte ham straks bedre.
«Jeg vil at du skal høre etter hva de har å si og deretter skal du høflig redegjøre for hvorfor du ikke lenger er interessert, forklare at dette ikke er utfordringen du ser etter og ønske dem lykke til.»
Jeremias Lander la hodet på skakke. «Å hoppe av sånn, vil ikke det bli oppfattet som useriøst?»
«Det vil bli oppfattet som ambisiøst,» sa jeg. «Du vil bli oppfattet som en som kjenner sin egen verdi. En person hvis tjenester er eksklusive. Og det er starten på den historien som vi kaller …» Jeg sveivet med hånden.
Han smilte: «Renommé?»
«Renommé. Har vi en avtale?»
«Innen to år.»
«Jeg garanterer.»
«Og hvordan kan du garantere det?»
Jeg noterte. KOMMER FORT PÅ OFFENSIVEN IGJEN.
«Fordi jeg kommer til å anbefale deg til en av de stillingene jeg snakker om.»
«Og hva så? Det er ikke du som tar beslutningen.»
Jeg lukket øynene halvt igjen. Det var et ansiktsuttrykk som fikk min kone, Diana, til å tenke på en doven løve, en mett hersker. Jeg likte det.
«Min anbefaling er kundens beslutning, Lander.»
«Hva mener du?»
«På samme måte som du aldri mer skal søke på en jobb du ikke vet du vil få, har jeg aldri gitt en anbefaling som kunden ikke har fulgt.»
«Virkelig? Aldri?»
«Ikke som noen husker. Hvis jeg ikke er hundre prosent sikker på at kunden vil følge min anbefaling, anbefaler jeg ingen og lar heller oppdraget gå til en av konkurrentene. Selv om jeg har tre glimrende kandidater og er nitti prosent sikker.»
«Hvorfor det?»
Jeg smilte. «Svaret begynner på r. Hele min karriere er bygget på det.»
Lander ristet på hodet og lo. «De sier at du er rå, Brown. Nå skjønner jeg hva de mener.»
Jeg smilte og reiste meg. «Og nå foreslår jeg at du går hjem og forteller din vakre kone at du vil takke nei til denne jobben fordi du har bestemt deg for å sikte høyere. Jeg tipper du kan se frem til en hyggelig kveld.»
«Hvorfor gjør du dette for meg, Brown?»
«Fordi provisjonen arbeidsgiveren din vil betale til oss er en tredjedel av ditt første års bruttolønn. Visste du at Rembrandt pleide å gå på auksjoner for å by opp prisen på sine egne bilder? Hvorfor skulle jeg selge deg for to millioner i året når vi med litt renommébygging kan selge deg for fem? Alt vi forlanger, er at du holder deg til oss. Har vi en avtale?» Jeg rakte frem hånden.
Han grep den begjærlig. «Jeg har en følelse av at dette var en lønnsom samtale, Brown.»
«Tilsluttes,» sa jeg og minnet meg selv om å gi ham et par tips om riktig håndtrykksteknikk før han møtte kunden.
Ferdinand gled inn på kontoret mitt rett etter at Jeremias Lander hadde forlatt det.
«Argh,» sa han og skar en grimase mens han viftet med hånden. «Eau de camouflage».
Jeg nikket mens jeg åpnet vinduet for å lufte ut. Det Ferdinand mente, var at kandidaten hadde parfymert seg vel sterkt for å overdøve den nervøse svettingen som fyller avhørsrommene i denne bransjen.
«Men det var i alle fall Clive Christian,» sa jeg. «Kjøpt av kona. Akkurat som dressen, skoene, skjorta og slipset. Og det var hennes idé å farge tinningene hans grå.»
«Hvordan vet du det?» Ferdinand slo seg ned i stolen Lander hadde sittet i, men spratt opp igjen med vemmelse i ansiktet da han kjente den klamme kroppsvarmen som fortsatt satt i trekket.
«Han ble hvit som et laken da jeg trykket på kone-knappen,» svarte jeg. «Jeg fortalte hvor skuffet hun kom til å bli når han fortalte at jobben ikke ville bli hans.»
«Kone-knappen! Hvor er det du tar det fra, Roger?» Ferdinand hadde slått seg ned i en av de andre stolene, lagt beina på bordet, en ganske rimelig kopi av Noguchis kaffebord, og tatt en appelsin som han skrellet mens en nesten usynlig dusj sto opp og la seg på den nystrøkne skjorta hans. Ferdinand var utrolig uvøren til å være homoseksuell. Og utrolig homoseksuell til å være hodejeger.
«Inbaud, Reid og Buckley,» sa jeg.
«Du har sagt det før,» sa Ferdinand. «Men nøyaktig hva er det? Er det bedre enn Cuté?»
Jeg lo. «Det er FBIs nitrinns avhørsmodell, Ferdinand. Det er et maskingevær i en verden av spretterter, et verktøy som gjør vei i vellinga, som ikke tar fanger, men gir raske, håndfaste resultater.»
«Og akkurat hvilke resultater er det, Roger?»
