Jø Nesbø - Hodejegerne Part 18
Kapittel 5
Tilståelse
Det er blitt sagt at da de amerikanske politietterforskerne Inbaud, Reid og Buckley i 1962 ga ut «Criminal Interrogation and Confession» la de grunnlaget for det som siden har vært den rådende avhørsteknikken i den vestlige verden. Sannheten er selvfølgelig at teknikken var rådende lenge før det, at Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns avhørsmodell bare sammenfattet FBIs hundreårige erfaring med å fravriste mistenkte tilståelser. Metoden har vist seg uhyre effektiv, både på skyldige og uskyldige. Etter at DNA-teknologien gjorde det mulig å etterprøve saker, oppdaget man på kort tid hundrevis av uskyldig dømte bare i USA. Rundt en fjerdedel av disse feilaktige dommene var basert på tilståelser produsert av ni-trinnsmodellen. Det sier alt om hvilket fantastisk verktøy det er.
Mitt mål er å få kandidaten til å tilstå at han er en bløff, at han ikke er egnet til jobben. Kommer han seg gjennom de ni trinnene uten å ha tilstått, er det grunn til å tro at kandidaten selv virkelig mener at han er kvalifisert. Og det er de kandidatene jeg er på utkikk etter. Jeg sier konsekvent «han» siden ni-trinnsmodellen er mest meningsfullt å bruke på menn. Min ikke ubetydelige erfaring er at kvinner sjelden søker på jobber de ikke er kvalifisert – og helst overkvalifisert – til. Og selv da er det den enkleste sak i verden å få henne til å bryte sammen og tilstå at hun ikke har det som skal til. Falske tilståelser forekommer selvfølgelig også hos menn, men det er greit. De havner tross alt ikke i fengsel, de mister bare muligheten til en lederjobb hvor evnen til å stå imot press er noe av det vi ser etter.
Jeg har overhodet ingen skrupler med å bruke Inbaud, Reid og Buckley. Den er en skalpell i en verden av healing, urter og psykologisk tåkeprat.
Trinn én er direkte konfrontasjon og mange tilstår allerede der. Man gjør det klinkende klart for kandidaten at man vet alt, at man sitter på bevis på at vedkommende ikke er kvalifisert.
«Det er mulig jeg var litt kjapp med å uttrykke interessen for ditt kandidatur, Greve,» sa jeg og lente meg bakover i stolen. «Jeg har sjekket litt, og det viser seg at aksjeeierne i HOTE mener at du sviktet som leder. At du var veik, manglet killerinstinkt og at det var din skyld at selskapet ble kjøpt opp. Det er jo nettopp oppkjøp Pathfinder frykter, så du skjønner sikkert at det blir vanskelig å se deg som en seriøs kandidat. Men …» Jeg løftet smilende kaffekoppen, «… la oss nyte kaffen og prate litt om andre ting i stedet. Hvordan går oppussingen?»
Clas Greve satt på den andre siden av det falske Noguchi-bordet med ryggen rak og blikket rett i mitt. Han lo.
«Tre og en halv million,» sa han. «Pluss aksjeopsjoner, naturligvis.»
«Hva behager?»
«Hvis styret i Pathfinder er redd for at opsjonene kan motivere meg til å pynte opp bedriften for oppkjøpskandidater, beroliger du dem med at vi legger inn en klausul om at opsjonene faller bort i tilfelle oppkjøp. Ingen fallskjerm. Dermed har jeg og styret samme incitament. Å bygge en sterk bedrift, en bedrift som spiser i stedet for å bli spist. Opsjonsverdien kalkuleres etter Black og Scholes og legges til fastlønnen når din tredjedel beregnes.»
Jeg smilte som best jeg kunne. «Jeg er redd du tar ting litt vel for gitt nå, Greve. Det er flere ting her. Husk at du er utlending, og norske bedrifter foretrekker gjerne egne landsmenn som …»
«Du bokstavelig talt siklet på meg i din kones galleri i går, Roger. Og det gjorde du rett i. Etter forslaget ditt satte jeg meg litt inn i din og Pathfinders posisjon. Og skjønte fort at selv om jeg er nederlandsk statsborger, skal dere ha problemer med å finne en mer relevant kandidat enn meg. Problemet da var at jeg ikke var interessert. Men man får tenkt mye på tolv timer. Og på den tiden kan man for eksempel komme frem til at det er begrenset hvor interessant husoppussing er i lengden.» Clas Greve foldet de brunbarkede hendene foran seg.
«Det er rett og slett på tide at jeg kommer meg opp igjen i salen. Pathfinder er kanskje ikke det mest sexy selskapet jeg kunne ha funnet, men det har potensial, og en person med visjoner og styret på sin side kan bygge det opp til noe virkelig interessant. Det er imidlertid slett ikke sikkert at styret og jeg har en visjon vi kan dele, så din jobb er vel egentlig å føre oss sammen så fort som mulig for å finne ut om det er noen vits i å gå videre.»
«Hør her, Greve …»
«Jeg tviler ikke på at dine metoder fungerer på mange, Roger, men for min del må du gjerne hoppe over skuespillet. Og gå tilbake til å kalle meg Clas. Dette skulle jo bare være en hyggelig prat, ikke sant?»
