- Jeg er en alkymist fordi jeg er en alkymist, sa han mens han stelte i stand måltidet. — Jeg lærte kunsten av mine forfedre, som lærte den av sine forfedre igjen, og så videre helt tilbake til verdens skapelse. Dengang kunne hele vitenskapen om Storverket skrives på en enkel smaragd. Men menneskene ville ikke det enkle og begynte å skrive avhandlinger, fortolkninger og filosofiske verk. De begynte til og med å si at de kjente veien bedre enn andre.
Men smaragdtavlen er fortsatt gyldig den dag i dag.
— Hva stod skrevet på smaragdtavlen? spurte gutten.
Alkymisten begynte å tegne i sanden, og mens han tegnet, tenkte gutten på den gamle kongen og plassen der de hadde truffet hverandre; det virket som mange, mange år siden nå.
Fem minutter senere var alkymisten ferdig. — Det er dette som stod skrevet på smaragdtavlen, sa han.
Gutten gikk nærmere.
— Det er en kode, sa han og følte seg litt skuffet. — Akkurat som i engelskmannens bøker.
— Nei, sa alkymisten. — Det er som haukenes flukt; det kan ikke forstås med forstanden alene. Smaragdtavlen er en dør som leder direkte inn til verdenssjelen. De vise forstod at denne verden ikke er annet enn et bilde på paradiset. Det at denne verden eksisterer, er i seg selv en garanti for at det finnes en annen og mer perfekt verden. Gud skapte den for at menneskene gjennom de synlige ting, skulle forstå hans grenseløse vishet. Det er hva jeg mener med erfaring.
— Burde jeg forstå smaragdtavlen? spurte gutten.
— Hvis du hadde vært i et alkymi-laboratorium nå, ville dette kanskje være det rette øyeblikket å prøve å forstå den. Men du er her. Så stig ned i ørkenen.
Den vil vise deg verden, slik en hvilken som helst annen ting vil kunne vise deg verden. Du trenger ikke engang å forstå ørkenen, det er nok å betrakte et enkelt sandkorn. Der vil du se hele skapelsens under.
— Hvordan stiger jeg ned i ørkenen?
- Lytt til hjertet ditt. Det kjenner alle ting. Det er født av verdens sjel og vil en dag vende tilbake dit.
***
De red videre i taushet. Alkymisten var langt mer forsiktig nå som de nærmet seg området der kampene var hardest. Imens forsøkte gutten å lytte til hjertet sitt.
Det var ikke lett å bli klok på; før ville det alltid dra ut, nå ville det for enhver pris nå fram. Iblant fortalte hjertet ham, i time etter time, historier om savn og lengsel, andre ganger ble det overveldet av soloppgangen i ørkenen og fikk ham til å gråte i skjul. Hjertet slo raskere når det snakket til ham om skatten og fant en langsommere takt når øynene hans tapte seg i ørkenens endeløse horisont. Men stille var det aldri.
— Hvorfor må vi lytte til hjertet? spurte gutten da de slo leir to dager senere.
- Fordi der hjertet ditt er, er også skatten din.
— Hjertet mitt er urolig, sa gutten.
— Det drømmer, det jubler, det er forelsket i en ørken- kvinne. Det ber meg om mange ting, og når jeg tenker på henne om natten, hender det at det ikke lar meg sove.
— Godt. Hjertet ditt lever. Bare fortsett å lytte til det.
I dagene som fulgte red de forbi noen krigere, og i horisonten så de andre. Guttens hjerte begynte å snakke om frykt, og det fortalte ham historier om mennesker på leting etter skatter de aldri fant. Iblant skremte det ham med at han kanskje ikke ville finne sin, eller at han ville dø der i ørkenen. Andre ganger sa det at det var tilfreds, for det hadde allerede funnet kjærligheten, og dessuten mange gullmynter.
— Hjertet mitt er svikefullt, sa gutten til alkymisten da de stanset for å la hesten hvile. — Det vil at jeg skal snu.
— Godt, svarte alkymisten igjen. — Det viser at hjertet ditt lever. Du har jo satset alt du har for å følge en drøm, så det er bare naturlig å være redd.
— Hvorfor bør jeg lytte til hjertet mitt da?
- Fordi du aldri vil få det til å tie. Selv om du later som om du ikke hører hva det sier, vil det fortsatt slå der inne i brystet ditt, og igjen og igjen vil det fortelle deg hva det mener om livet og verden.
- Skal jeg lytte til det selv om det er svikefullt?
— Et svik er det slaget du ikke venter. Hvis du kjenner hjertet ditt godt, vil det aldri komme, for da vil du kjenne alle dets drømmer og ønsker, og du vil vite hvordan du skal hanskes med dem. Ingen kan flykte fra sitt eget hjerte. Derfor er det bedre å lytte til hva det har å si, slik at det aldri gir deg et slag du ikke venter.
***
Gutten fortsatte å lytte til hjertet sitt mens de red gjennom ørkenen. Etter hvert kjente han alle knepene og krumspringene, og aksepterte det til slutt som det var. Da slapp frykten taket, og borte var trangen til å snu, for en ettermiddag sa hjertet hans at det var tilfreds. «Om jeg slår meg litt vrang,» sa det, «er det bare fordi jeg er et menneske- hjerte. Slik er bare menneskenes hjerte. Vi er redde for å følge de største drømmene vi har fordi vi tror at vi ikke fortjener det vi drømmer om, eller kanskje vi tror at vi ikke vil klare å virkeliggjøre dem. Vi, hjertene, skjelver av frykt bare ved tanken på den elskede som drar sin vei for bestandig, på øyeblikk som kunne ha vært gode, men som ikke ble det, på skatter som kunne ha vært funnet, men som ble liggende begravet i sanden til evig tid. Når det skjer, er smerten vi føler ikke til å bære.»
— Hjertet mitt er redd for å ha det vondt, sa gutten til alkymisten en kveld de lå og kikket opp på den måneløse himmelen.
— Så fortell det at frykten for å lide er verre enn selve lidelsen. Og intet hjerte har noensinne lidd så lenge det søkte sine drømmers mål, fordi hvert øyeblikk på veien er et øyeblikks møte med Gud og evigheten.
«Hvert øyeblikk på veien er et møte,» sa gutten til hjertet sitt. «De har liksom vært lysende, de dagene jeg virkelig har følt at jeg er på leting etter skatten, de var lysende fordi jeg kjente at hver time var en del av drømmen om å finne det jeg søker. Og underveis har jeg sett ting som jeg aldri ville ha sett om jeg ikke hadde vært modig nok til å lete etter det som virket umulig for en gjeter å finne.»
Resten av kvelden var hjertet hans rolig, og han sov tungt natten igjennom. Da han våknet, begynte hjertet å fortelle ham historier fra verdens sjel. Det sa at et lykkelig menneske var det som bar Gud i seg, og at lykken var å finne seg selv i et enkelt sandkorn, akkurat som alkymisten hadde sagt, for sandkornet er et øyeblikk av skapelsen, og universet har brukt millioner av år på å skape det. «Hvert menneske har en skatt som venter,» sa hjertet, «men vi snakker ikke stort om disse skattene, for mennesket ønsker ikke lenger å finne dem.
Vi forteller bare barna om dem, og deretter lar vi livet gå sin gang i den retningen skjebnen peker. Men dessverre er det få som følger den veien som ligger risset opp foran dem, deres egen histories vei, lykkens vei. De begynner å tro at verden er et farlig sted, og derfor blir verden farlig. Så vi snakker med lavere og lavere stemme, men vi tier aldri helt, selv om vi — ettersom årene går — begynner å håpe at ordene våre ikke blir hørt: Vi ønsker ikke at menneskene skal lide fordi de ikke fulgte den veien hjertene deres viste dem.»
- Hvorfor gir hjertet opp? spurte gutten.
— Det er når hjertet ikke blir hørt, at det lider mest, svarte alkymisten. — Og hjertet liker ikke å lide.
Fra den dagen forsto gutten hjertet sitt. Han ba det aldri la være å snakke til ham, at det måtte dunke i brystet hans og gi ham et faresignal når han fjernet seg fra drømmene sine. Han sverget på at han alltid ville høre signalet og følge det.
Samme kveld fortalte han alt dette til alkymisten, og alkymisten forstod at guttens hjerte hadde vendt tilbake til verdens sjel.
— Hva gjør jeg nå? svarte gutten.
- Du skal dra videre til pyramidene, svarte alkymisten. - Og vær fortsatt oppmerksom på tegnene. Nå er hjertet ditt rede til å vise deg skatten.
— Var det dette jeg ennå ikke hadde forstått?
— Nei, svarte alkymisten. — Det siste du trenger å forstå, er dette: Før en drøm blir virkelig, vil verdens sjel alltid prøve det som du har lært underveis.
Ikke fordi den er ond, men for at vi - i tillegg til å virkeliggjøre drømmene våre — skal vite å bruke den innsikten vi har fått på veien dit. Det er da de fleste mennesker gir opp. Det er det vi i ørkenen kaller «å dø av tørst når palmene viser seg i horisonten». En søken starter alltid med begynnerflaks, og slutter med en prøve som er verdig en erobrer.
Gutten kom til å tenke på et gammelt ordspråk fra sitt eget land. Der het det at natten aldri er så mørk som i timen før solen står opp.
***
Dagen etter fikk de det første konkrete faresignalet. Tre krigere kom ridende mot dem. De ville vite hva de hadde der å gjøre.
— Jeg er ute og jakter med falken min, svarte alkymisten.
— Vi er nødt til å ransake dere for å se om dere bærer våpen, sa den ene av krigerne.
Alkymisten steg langsomt av hesten. Gutten gjorde det samme.
- Hvorfor så mange penger? spurte krigeren da han kikket ned i guttens pung.
— Fordi jeg er på vei til Egypt, svarte han. — Jeg trenger dem til reisen.
Krigeren ransaket alkymisten, fant en liten flaske av krystall med en eller annen slags væske i og en eggformet, gulaktig stein som ikke var stort større enn et hønseegg.
— Hva er dette? spurte han.
- Det er De vises sten og Livets eliksir. Det er alkymiens Storverk. Den som drikker denne væsken vil aldri mer bli syk, og en liten flis av denne steinen vil forvandle et hvilket som helst metall til gull.
Krigerne lo godt, og alkymisten lo med dem. Så lot de dem dra videre uten noe mer om og men, med alle sine eiendeler i behold.
- Er du gal? utbrøt gutten da de var kommet på betryggende avstand. — Hvorfor gjorde du det?
- For å demonstrere en enkel lov, svarte alkymisten. — Når de store skattene er like foran nesen på oss, ser vi dem ikke. Og vet du hvorfor? Fordi menneskene ikke lenger tror på skatter.
De fortsatte sin ferd gjennom ørkenen. Guttens hjerte slo roligere for hver dag som gikk. Det maste ikke lenger om alt som engang var og det som skulle komme; det var — som han selv — tilfreds med å se ut over ørkenen og drikke av verdens sjel. De ble gode venner, han og hjertet hans, og ingen av dem var lenger i stand til å svike den andre.
Når hjertet snakket, var det for å sette mot i gutten, gi ham ny kraft, for de tause dagene kunne iblant bli grå og ensformige. En dag fortalte det gutten om hans beste egenskaper, og det var motet til å forlate sauene, til å leve sin egen historie, og entusiasmen han hadde vist i glassbutikken.
Og det fortalte ham en ting til; om farene som han såvidt hadde unngått og aldri hadde oppdaget. Det fortalte om den gangen han hadde stjålet farens gevær og hvor nær ved han hadde vært å skade seg med det. Og det minnet ham om en gang han var blitt syk midt ute i ødemarken. Først hadde han kastet opp, og deretter falt han i dyp søvn. Like ved ventet to overfallsmenn som hadde planlagt å drepe ham og stjele sauene hans, men fordi gutten aldri kom, bestemte de seg for å dra. De trodde han hadde tatt en annen vei.