Kapittel 6: Gullmasken

De pakket med det viktigste utstyret, - - klart!

Ut på veien, de syklet (avgårde) ned til museet.

Like før de kom fram, svingte de inn i en skog der de kunne se hele parkeringsplassen.

Her kan vi følge med på alt som skjer.

Der borte kan de ikke se oss.

Umulig!

Tiril hadde en kikkert å se med.

Oliver så gjennom linsen på kameraet.

Gjennom linsen så Oliver en bil med stige på taket.

Og ved siden av den, en bil med, med hva, en tilhenger, - - med haugevis av materialer oppi.

Ingen mennesker i området.

Etter en stund, så kom maleren ut med to søppelsekker på skulderen.

Litt lengre borte, der så de en vakt, den store (vakten).

Han stod og ventet og så seg rundt.

Maleren fortsatte gå med søppelsekkene.

Og etterhvært, gikk han tilbake og gikk inn (igjen).

Kort tid etter kom dekoratøren ut, også han med en søppelsekk.

Han gikk samme veien tilbake og inn igjen .

Og Tiril sa: - Du Oliver - Det ser ut som de rydder og gjør fint inne på museet.

Hva, igjen - (hva foregår)?

Og for tredje gang det går snekkeren.

Mens du mengde planken, masse spiker sto ut av plankene.

Og de to vaktene de fulgte med på han, og begge kikket igjen ti ganger den andre veien.

Merkelig.

Oliver så en bil som svingte og parkerte der.

En svart varebil.

De to vaktene skyndte seg til bilen.

En mann og en kvinne, begge i uniform, kom ut av bilen.

De så seg rundt.

Snekkeren gikk inn igjen.

De åpnet bakluka av varebilen (på varebilen).

Og Tiril sa: - Det er gullmasken!

Åh, se den glitrer!

Og en person til kom ut.

Og det var Siri Meyer.

Malingen var borte og hun hadde byttet klær.

- Åh, så fin masken er!

Den ligner på et menneske!

Som et menneske som lukker øynene og smiler.

Hun beundret masken, og solen strålte på den så den glitret.

Edelstener og gull.

Vaktene fulgte nøye med helt til masken ble båret inn på museet.

Fort!

Lås døren.

Tiril kikket fremdeles gjennom kikkerten, men prøvde å se gjennom vinduet, men nei.

Det var umulig.

Ikke der.

Men plutselig!

Hva?

Oliver skrek: - Se der!

Tiril la fra seg kikkerten og så etter.

Å ja, der, det røyk, nei!

Det brenner for fullt!

Begge to løp til og benene sprang for harde livet.

Brannen ble bare større og større oppi søppelcontaineren ... mot museumsbygningen

Flammene og røyken veltet seg framover og nærmet seg museumsbygningen.

Oliver kom på at ved blomsterbedet der fantes en vannslange.

Han løp for å hente den.

Og Tiril løp til museet, banket på døren.

Og vakten med nøkkelknippet kom ut.

- Hva er det nå?

spurte han.

- Det brenner der borte!

ropte Tiril og løp (sprang) tilbake.

Allerede var Oliver i gang med å slukke brannen med vannslangen.

Røyken var så tjukk og den veltet rundt.

Hvilket kaos!

Arbeiderne og vakten kom løpende.

- Og dette kunne ha vært mye verre!

Heldigvis ble det oppdaget i tide!

Den minste av vaktene tok over vannslangen og fortsatte slukningsarbeidet.

Snekkeren sa: - Dette er en forbannelse!

Tiril så til Oliver og hvisket: - Du?

Han snekkeren der.

Det var jo han som sist kastet søppel.

Det er muligens han som har tent på.

Oliver trodde ikke det var ham, selv om han var sist.

- Det tar tid før det begynner å brenne, prosessen fra gnist til ild.

Nei, nå vet vi ikke.

Husk at det er tre som gått ut og inn, og ut og in.

Det kan være en av de to andre.

- Hvis ikke det er samme person som veltet malingsspannet på Siri, husker du?

De tre personene som har kommet ut.

Den første, det var maleren.

Han har vi allerede utelukket.

- Ja, det er riktig.

Tiril fortsatte: - Da har vi to igjen.

Den ene er dekoratøren, og den andre er snekkeren.