Kapittel 4: Forbannelsen

Siri Meyer tørket seg over ansiktet og på klærne, mens malingen rant ned.

Arbeiderne gikk tilbake til sitt og begynte å jobbe igjen.

Malingen var fortsatt spredt ut over gulvet.

Den ene vakten begynte å vaske det bort.

Oliver sa til Siri: - Du, hva er den forbannelsen?

Siri sa: - Egentlig er det bare gammel overtro.

- Ja, for lenge siden, nærmere sagt 1922, - så var det en engelskmann.

Han het Lord Carver.

Og lorden utforsket en dal i Egypt.

Der fant han en mumie!

Det finnes et bilde av ham i en brosjyre ved inngangen.

Ja, på bordet der.

Tiril gikk for å hente brosjyren.

Og Siri fortsatte å fortelle: - Vel, denne lorden...

flere i Egypt hadde advart han mot å gå inn i gravkammeret.

For i gravkammeret fantes det noe forferdelig.

Hvis han gikk inn, ville han få en ulykke over seg og kanskje dø.

Men lorden brydde seg ikke om det.

Han fortsatte å grave og grave.

Og en dag, ved en steinrøys, - der fant han en trapp som gikk nedover og nedover.

Tiril bladde i brosjyren og viste det til Oliver.

Siri fortsatte: Nedenfor trappen fantes det en luke.

På begge siden var det merkelige tegn og symboler.

De åpnet luken og gikk inn under jorden.

Og der var det et rom hvor det glinset av gull!

Oliver ropte: - Gravkammeret!

Siri nikket anerkjennende og tørket bort mer maling.

- Der i rommet var det dyrebare skatter.

Der har de stått i over 3000 år.

- Og vet dere hva?

Lorden plyndret alt!

Han lastet båten og tok alt med seg til England.

Men like før lorden dro, fikk han et vepsestikk på halsen.

Det vokste fram en byll som ble større og større.

Ombord på båten ble lordens bylle enda større.

Han fikk feber.

Riktig høy feber.

Og han døde.

Samtidig døde også båtens motor.

Båten drev rundt.

Den drev og drev.

De fikk ikke i gang motoren.

De var midt der ute på Middelhavet.

Mekanikerne kjempet i åtte timer.

Og endelig kom motoren i gang.

Men rett før båten kom fram, - ble de tre andre i besetningen også utsatt for en ulykke.

- Hva?

kom det fra ungene.

- Den første brakk beinet.

Den andre fikk brannskader, - og den tredje falt omkull i trappa og slo hodet.

- Og etter det har ulykkene bare fortsatt og fortsatt å komme.

Når mumiens skatter flyttes, så skjer det nye ulykker.

De flyttes og det skjer ulykker, de flyttes igjen og ulykker skjer.

Derfor kalles det mumiens hevn.

Og det er fordi mumien får ikke fred.

Den vil være i fred i gravkammeret.

Hvis den flyttes blir den voldsomt irritert.

Den maner fram ulykker.

Siri reiste seg opp.

- Nå må jeg gå og vaske meg og omkle.

Huff!

Disse malingsflekkene.

Tiril sa til Siri: - Men du.

Tror du på forbannelsen?

Siri ristet på hodet.

- Nei, nei, nei.

- Det er bare tilfeldigheter og overtro dette her.

Ikke vær redde dere.

Tiril og Oliver stod igjen.

De så på hverandre.

Tiril ville undersøke malingspannet.

Hun måtte sjekke om det virkelig var en ulykke.

Oliver sa: - Hvor ble det av malingspannet?

En av arbeiderne hadde ryddet det bort.

Åtto snuste og sporet seg fram til søppelsekkene.

Der fantes det tørkepapir og litt forskjellig som skulle kastes.

Tiril fant spannet, og ved siden av det - lå det en bøyle.

Der så hun en fisketråd.

En gjennomsiktig, tynn tråd.

På avstand var den usynlig.

Tiril klappet i hendene, og sa bestemt: - Dette var ingen ulykke.

Helt sikkert.

Når Siri Meyer gikk forbi dro noen i tråden så malingsspannet veltet.

Og hvilket søl!

Oliver var overbevist: - Jeg er enig!

Det er noen her!

Han så seg rundt.