Kapittel 11: Flukt

Olivers hender var svarte av sot.

Han børstet hendene og kastet et blikk gjennom inngangsdøren.

Vakten satt fortsatt fastbundet.

Med en knebel i munnen.

Tiril advarte Oliver: - Vi må skynde oss.

De er snart ferdige.

Oliver nikket og gjorde seg ferdig med spikerplankene.

De skyndte seg over parkeringsplassen og tilbake til skogen der hvor vesken var.

Akkurat idet de nådde skogen mannen, han som tok gullmasken, - kom ut (av museet) med tunge skritt og låste etter seg.

Han gikk til bilen og startet motoren.

Tiril skyndte seg og ringte politiet.

Oliver ventet i spenning for å se at bilen skulle kjøre avgårde, han ventet og ventet ...

Det skjedde ingenting.

Så steg karen ut av bilen med tunge skritt bort til museet.

Oliver ble forskrekket.

- Å, jeg håper ikke han har oppdaget at det er planker under bilen!

Mannen gikk fram til museet og ved blomsterbedet så han seg litt rundt.

Og han tok opp noe - en stein.

Etter en liten stund, bestemte han seg og han kastet den mot inngangsdøren.

Glasset gikk i tusen biter.

Alarmen begynte ljome og hyle.

Mannen skyndte seg tilbake til bilen.

Samtidig, akkurat da fikk Tiril politiet på telefonen.

- Det pågår et innbrudd her på museet nå, skrek hun i telefonen.

Men alarmen ljomet så høyt at politiet ikke oppfattet Tiril.

Bilen satte avgårde og kjørte over plankene med spiker.

Spikrene gikk gjennom dekkene.

Sjåføren merket at noe var galt og bremset opp.

Men han fant ikke ut av det, og gasset på videre (på igjen).

Plankene fløy avgårde.

Bilen fortsatte og fortsatte, som om ingenting skjedd.

Men etter en kort stund, begynte bilen å vingle.

Den vinglet fordi det ikke var luft (i dekkene).

Bilen vinglet mer og mer helt til sjåføren mistet kontrollen og den humpet seg fram.

Tiril, Oliver og Åtto satt i skogen, men de begynte å løpe etter bilen.

(I et øyeblikk) så det ut som bilen fikk styringen tilbake..

Men så skjente bilen ordentlig avgårde, braste gjennom et gjerde, - over busker og kratt og humpet nedover.

Den kræsjet mot en lyktestople og fortsatte videre mot et svært tre.

Så smalt det ordentlig!

Frontruta ble knust, og panseret krøllet seg sammen.

Motoren begynte å ryke.

Tiril og Oliver holdt avstanden mens de så at mannen var irritert.

Han forsøkte å rygge bilen, men så døde motoren.

Langt der borte fra byen hørtes sirener.

Politibiler og sirener som lyste opp.

Mannen i bilen forsøkte å stikke av gjennom døren, - men den var låst.

Den satt fast.

Det var umulig.

Han prøvde å stable seg bak, men døren der var også umulig å åpne.

I desperasjon så han det deformerte panseret.

Frontruten var knust.

Han krøp gjennom og ut.

Og kom seg ut og hoppet og haltet ut i veien.

Politibilen med sirenene rakk å omringe han.

Det så ut som om mannen var i ferd med å stikke av, men - han bestemte seg for å overgi seg.