×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Religion og Etikk, 14: Kristendommens historie

Kristendommens historie

Kristendommen dukket først opp som en retning innenfor jødedommen, men brøt etter hvert ut av den jødedommen og ble en egen religion.

Under den tidlige kristendommen, den såkalte urkirken og oldkirken, var verken tekstene, ritualene eller troens innhold fastlagt.

Ulike kristne menigheter holdt seg med ulike tekster og oppfatninger om hva som var rett tro.

Religionens senter var Jerusalem som var under romersk styre.

Etter et jødisk opprør som endte med at romerne ødela tempelet i Jerusalem i år 70, forlot mange av de kristne Jerusalem.

Kristendommen spredde seg etterhvert utover det jødiske samfunn, til Roma og andre byer i Romerriket.

Den spredte seg ved hjelp av omreisende apostler, som blant annet Paulus.

I år 325 ble det første kirkemøte i Nikea avholdt.

Her ble mange av kristendommens dogmer, slik som treenigheten og den hellige ånd vedtatt under påtrykk av keiser Konstantin -

som var den første keiser som konverterte til kristendommen og tillot religionen i Romerriket.

I 392 gjorde Keiser Theodosius I kristendommen til stats- og enereligion i Romerriket.

Det ble samtidig innført dødstraff for hedensk religionsutøvelse.

Med det mektige romerske statsapparatet ble kristendommen raskt spredd og dominerende i hele Europa.

Da Romerriket ble delt i 395, ble også kirken delt i mellom Paven i Roma i vest og patriarken i Konstantinopel i øst.

De to kirkene utviklet seg ulikt og ble etter hvert ganske forskjellige.

Spenningene mellom øst- og vestkirken førte til et endelig brudd i 1054 mellom det vi i dag kjenner som den katolske og den ortodokse kirke.

Dette bruddet kalles «Det store skisma».

I den katolske middelalderen fantes Bibelen kun på latin og var forbeholdt presteskapet.

I 1517 utfordret presten Martin Luther den katolske kirken og avlatshandelen, og utløste dermed reformasjonen -

som vektla at frelsen var basert på troen alene, og menneskers direkte relasjon med Kristus.

Han oversatte Bibelen til tysk og gjorde den for første gang tilgjengelig for almennheten.

Gutenbergs nye oppfinnelse av boktrykkerkunsten, bidro sterkt til å spre reformasjonen nordover i Europa.

Protestantismen delte seg raskt i to retninger, den lutherske kirken og Kalvininstene den reformerte kirke

I England startet også kong Henrik 8 sin egen kirke, den anglikanske.

Under kolonialismen og imperialismen mellom 1500 og 1900, ble kristendommen spredt til alle verdenshjørner,

og slik ble den også verdens største religion.

Det utviklet seg etterhvert en mengde ulike retninger og sekter innen protestantismen slik som baptister, kvekere, metodister og pinsebevegelsen.

Kristendommen startet altså som en liten jødisk sekt, ble statsreligion i romerriket, og gikk gjennom to store splittelser:

det store skisma i 1054 og reformasjonen i 1517.

Dette er bakgrunnen for at religionen i dag består av tre hovedretninger:

de protestantiske kirkene, den katolske kirke og den ortodokse kirke.


Kristendommens historie

Kristendommen dukket først opp som en retning innenfor jødedommen, men brøt etter hvert ut av den jødedommen og ble en egen religion.

Under den tidlige kristendommen, den såkalte urkirken og oldkirken, var verken tekstene, ritualene eller troens innhold fastlagt.

Ulike kristne menigheter holdt seg med ulike tekster og oppfatninger om hva som var rett tro.

Religionens senter var Jerusalem som var under romersk styre.

Etter et jødisk opprør som endte med at romerne ødela tempelet i Jerusalem i år 70, forlot mange av de kristne Jerusalem.

Kristendommen spredde seg etterhvert utover det jødiske samfunn, til Roma og andre byer i Romerriket.

Den spredte seg ved hjelp av omreisende apostler, som blant annet Paulus.

I år 325 ble det første kirkemøte i Nikea avholdt.

Her ble mange av kristendommens dogmer, slik som treenigheten og den hellige ånd vedtatt under påtrykk av keiser Konstantin -

som var den første keiser som konverterte til kristendommen og tillot religionen i Romerriket.

I 392 gjorde Keiser Theodosius I kristendommen til stats- og enereligion i Romerriket.

Det ble samtidig innført dødstraff for hedensk religionsutøvelse.

Med det mektige romerske statsapparatet ble kristendommen raskt spredd og dominerende i hele Europa.

Da Romerriket ble delt i 395, ble også kirken delt i mellom Paven i Roma i vest og patriarken i Konstantinopel i øst.

De to kirkene utviklet seg ulikt og ble etter hvert ganske forskjellige.

Spenningene mellom øst- og vestkirken førte til et endelig brudd i 1054 mellom det vi i dag kjenner som den katolske og den ortodokse kirke.

Dette bruddet kalles «Det store skisma».

I den katolske middelalderen fantes Bibelen kun på latin og var forbeholdt presteskapet.

I 1517 utfordret presten Martin Luther den katolske kirken og avlatshandelen, og utløste dermed reformasjonen -

som vektla at frelsen var basert på troen alene, og menneskers direkte relasjon med Kristus.

Han oversatte Bibelen til tysk og gjorde den for første gang tilgjengelig for almennheten.

Gutenbergs nye oppfinnelse av boktrykkerkunsten, bidro sterkt til å spre reformasjonen nordover i Europa.

Protestantismen delte seg raskt i to retninger, den lutherske kirken og Kalvininstene den reformerte kirke

I England startet også kong Henrik 8 sin egen kirke, den anglikanske.

Under kolonialismen og imperialismen mellom 1500 og 1900, ble kristendommen spredt til alle verdenshjørner,

og slik ble den også verdens største religion.

Det utviklet seg etterhvert en mengde ulike retninger og sekter innen protestantismen slik som baptister, kvekere, metodister og pinsebevegelsen.

Kristendommen startet altså som en liten jødisk sekt, ble statsreligion i romerriket, og gikk gjennom to store splittelser:

det store skisma i 1054 og reformasjonen i 1517.

Dette er bakgrunnen for at religionen i dag består av tre hovedretninger:

de protestantiske kirkene, den katolske kirke og den ortodokse kirke.