77 – Askeladden og de gode hjelperne (folkeeventyr) (1)
Askeladden og de gode hjelperne
Heihei! I denne episoden skal vi se på folkeeventyret «Askeladden og de gode hjelperne» som først blei skrevet ned av Asbjørnsen og Moe i 1850. Eventyret er et klassisk Askeladden eventyr. Det vil si at det er et oppdrag der man kan vinne prinsessa og halve kongeriket. Først prøver de to eldre brødrene til Espen Askeladden seg. Hverken Per eller Pål, de to eldre brødrene til Espen, klarer oppdraget; de lyver og vil ikke ta imot hjelp. Espen snakker derimot sant og tar imot hjelp. Det gjør at han klarer oppdraget og får til slutt prinsessa og halve kongeriket. Men først må han gjennom flere vanskelige utfordringer. Kongen har nemlig ikke lyst til å gi fra seg prinsessa og halve kongeriket til en fattig og skitten gutt som Espen Askeladden. Derfor gir kongen ham flere tilsynelatende umulige oppdrag. La oss nå høre hele eventyret. Jeg kommer til å stoppe det og forklare litt undervegs.
Askeladden og de gode hjelperne Det var en gang en konge, og den kongen hadde hørt snakk om et skip som gikk like fort til lands som til vanns; og et slik skip ville han ha. Til den som klarte å bygge det, lovte han kongsdatteren og halve kongeriket, og det ble fortalt til alle på kirkebakken hele landet over. Det var mange som prøvde seg, for halve riket kunne være godt å ha, mente mange, og kongsdatteren kunne være bra å ha attpå til; men ille gikk det med de fleste.
Så var det tre brødre i ei lita skogbygd; den eldste het Per, den andre het Pål og den yngste, han het Espen Askeladd, fordi han støtt satt og grov og raka i asken. Men den søndagen da det ble fortalt om skipet som kongen ville ha, var det mer enn flaks at nettopp han, Espen Askeladden, var på kirkebakken. Da han kom hjem og fortalte om kongens ønske, ba Per, som var den eldste, mor si om niste; for nå ville han av gårde og prøve lykken om han kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve kongeriket.
Eventyret begynner med å introdusere hva som er utfordringen. En konge ønsker et skip som går like fort på land som på vannet, et tilsynelatende umulig oppdrag. Premien for den som klarer å bygge et slik skip er prinsessa og halve kongeriket, en klassisk premie i eventyr. Mange prøver å bygge en slik båt, men ingen klarer det. Men så får en familie i ei lita skogsbygd høre om det. Den eldste sønnen, Per, prøver først å bygge dette skipet. Nå skal han ut og prøve å bygge det.
Da han hadde fått nisteskreppen på nakken, strøk han av gårde. Og på veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og så stakkarslig.
«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Nei, jeg skal bort i skogen og gjøre trau til far min, han liker ikke å ete i lag med oss andre», sa han Per.
«Trau skal det bli!» sa mannen.
«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.
«Møkk», sa han Per.
«Møkk skal det bli», sa mannen.
Så strøk han Per bort i eikeskogen og hugg og tømret alt det han kunne; men alt han hugg, og alt han tømret, så ble det ikke annet enn trau og atter trau. Da det led mot middag, skulle han ha seg noe å leve av og tok opp nisteskrepan sin. Men det var ikke mat han fant i nistesekken. Og det gikk ikke likere med tømringa heller. Sulten og trøtt av hele jobben, tok han øksa og sekken på nakken og strøk hjem til mors igjen.
Her ser vi at det ikke gikk så godt med Per, den eldste av dem. Han går i skogen for å hugge ved til båten. Der møter han en gammel mann. Per lyver til mannen og sier at han holder på å lage trau til faren. Et trau er et slags trefat. Han lyver også og sier at han bare har møkk i sekken. Egentlig har han jo en nistepakke. Den gamle mannen ser ut til å forbanne Per for når Per skal tømre lager han bare trefat på trefat. Til slutt tar han en pause og skal ta opp nista fra sekken. I sekken er det derimot bare møkk. Dermed måtte Per gi opp; han klarte ikke oppdraget. Kanskje det kunne gå bedre med mellomstemann Pål?
Så ville han Pål i veien og friste om ikke han hadde lykken til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket attpåtil. Han ba mor si om niste, tok sekken på nakken og la av gårde ut i marka. På veien møtte han en lur gammel mann, som var så kroket og stakkarslig.
«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetrau til den vesle grisungen vår», sa han Pål.
«Grisetrau skal det bli!»
«Hva har du i sekken din?»
«Møkk», sa han Pål.
«Møkk skal det bli!» sa mannen.
Så strøk han Pål bort i skogen, og begynte å hugge og tømre alt han orket; men hvordan han slet og hvordan han svettet, så ble det ikke annet enn trauemner og grisetrau. Men han ga seg ikke enda, han holdt på til langt utpå ettermiddagen før han tenkte på å få seg litt mat i kroppen; Men da han tok opp nistesekken, var det ikke matsmulen å se. Pål ble så sint at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksa og gikk rett hjem med det samme.
Det går ikke noe bedre med Pål enn det gikk med Per. Også Pål møter den gamle mannen i skogen, og også Pål lyver om hva han skal og hva han har i sekken. Det gjør at det går like dårlig med Pål. Han klarer ikke oppdraget. Kanskje kan Askeladden få det til? Kanskje Askeladden klarer å bygge et skip som går like fort til vanns som til lands?
Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden i veien og ba moren om niste. «Kanskje jeg kan være kar til å få bygd skipet og vinne kongsdatteren og halve riket», sa han.
«Ja, det klarer vel du», sa moren; «du som aldri gjør annet enn å rote og rake i oska! Tøys og tull, niste du får ikke av meg!» sa kjerringa.
Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge om han ikke kunne få lov. Og til slutt fikk han prøve seg. Niste fikk han ikke, men han lurte med seg et par havrelefser og en sliten ølskvett, og la av gårde.
Også Askeladden har lyst å prøve når han ser at de to andre brødrene ikke fikk det til. Det er veldig vanlig i Askeladden eventyr at de andre gjør narr av ham når han sier at han har lyst til å prøve seg på oppdraget. Familien pleier ofte å være ganske stygge mot Askeladden. Likevel mister ikke Askeladden motet av den grunn. Han går ut for å prøve seg.
Da han hadde gått en stund, møtte han den samme gamle lure kallen, som var så kroket og ussel og stakkarslig.
«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Å, jeg skulle til skogs, om det kunne høve seg, og bygge skip som går like godt til vanns som til lands», sa Askeladden; «ja, for kongen har sagt at den som kan bygge et slikt skip, den skal få kongsdatteren og halve riket.»
«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.
«Å, det er ikke stort å skryte av,» svarte Askeladden.
«Gir du meg litt av nista di da, så skal jeg hjelpe deg», spurte mannen.
«Ja, gjerne det», sa Askeladden, «men det er ikke annet enn to havrelefser og en sliten ølskvett.»
Ja det var det samme; bare gamlingen fikk det han hadde, skulle han nok hjelpe ham.
Og da de kom opp til gamle-eika i skogen, så sa mannen: «Nå skal du skåre ut ei flis, og den skal du sette inn igjen akkurat som den satt før, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove.» Ja, Askeladden gjorde nå som han sa, han la seg til å sove, og i søvne syntes han han hørte det hugg og hamret og tømret og saget og snekret, og da mannen vekket ham, sto skipet fullt ferdig ved eika. «Nå skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med deg», sa kallen. Ja, Espen Askeladd takket for skipet, og seilte avsted, og lovet mannen at det skulle han gjøre.
Askeladden går til skogen for å tømre og der møter han den gamle mannen, akkurat som de to andre brødrene. Men Askeladden svarer sant når mannen spør hva han skal og hva han har i sekken. Faktisk deler Askeladden nista med mannen, og mannen lover å hjelpe Askeladden med å bygge det skipet. Askeladden legger seg for å sove og imens han sover så bygger den gamle mannen skipet for Askeladden. Når han våkner så er skipet ferdig. Askeladden gjør seg klar til å reise til kongen slik at han kan vinne prinsessa og halve kongeriket. Før han reiser, sier mannen til ham at han må ta med seg alle han møter på veien. Det lover Askeladden at han skal gjøre.
Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang, mager stake av en fyr som lå bortmed et berg og åt gråstein. «Hva er du for en kar, som ligger her og eter gråstein?» sa Askeladden.
«Jo, jeg er så kjøttsulten at jeg aldri kunne få nok, derfor er jeg nødt til å ete gråstein,» sa han. «Og kan jeg få lov til å være med på skipet?»
«Ja, vil du være med, så stig på», sa Askeladden.
Ja, det ville han, og så tok han med noen store gråsteiner til niste.
Den første personen Askeladden møter er en raring som sitter og spiser stein. Han spiser stein siden han er så kjøttsulten. Han er så sulten på kjøtt at han til og med spiser stein for å dempe kjøttsuget. Askeladden tar med seg mannen og seiler videre.
Da de hadde seilt et stykke til, traff de en fyr som lå i en solbakke og pattet på en tapp.
«Hva er du for en?» sa Espen Askeladd, «og hva skal det være godt for at du ligger og patter på denne tønnetappen?»
«Å, når en ikke har tønna, da får en ta til takke med tappen», sa mannen; «jeg er så øltørst, så jeg aldri kan drikke meg mett på øl og vin», sa han, og så ba han pent om han fikk lov til å være med på skipet.
«Vil du være med, så stig på», sa Askeladden.
Ja, det ville han, han steg ombord og tok med seg tønnetappen for tørstens skyld.
Neste person Askeladden tar med seg er en mann som er så tørst etter øl og vin at han sitter og suger på en øltapp. En øltapp er der man tapper ølet på ei tønne. Ofte kan man dra ned en spak for at ølet skal gå ut av en tapp i tønna. Det er denne mannen sitter og suger på.
Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en fyr som lå med det ene øret til bakken og lyttet.
«Hva er du for en, og hva skal det være godt for at du ligger og lytter på bakken?» sa Espen Askeladd.
«Jeg lytter på graset, for jeg har slik hørsel at jeg hører det som gror,» sa han, og så ba også han om han fikk lov til å være med på skipet.
«Ja, vil du være med, så stig oppi», sa Askeladden, like blid og fornøyd.
«Takk for det,» hvisket han og steg om bord han også.
Neste mann som blir med, er en mann som har så god hørsel at han til og med kan høre gresset som gror. De seiler videre.