Del 3: Tjernet
Jorid bar den siste kofferten inn fra bilen.
Hun sto og betraktet hytta en stund. Den var umalt, liten og i ganske dårlig stand, og like ved lå det mørke tjernet som var selve grunnen for denne reisen. Taket var dekket av gammel, råtten mose, og på nordsiden av hytta sto det et lite vedskjul, med jaktutstyr, blant annet en øks. «kommer du Jorid?» ropte Laila, og skulle til å åpne den gamle døren på hytta. Jorid skyndte seg bort for å ikke gå glipp av den første titten. Døren knirket da den sakte gled opp, og en bølge av støv traff dem i fjeset og steg inn i neserota. Frode gikk først for å inspisere hytta for potensielle farer for jentene. Han var en ekte gentleman, tenkte Jorid. «Her er det visst bare to rom, og den sofaen på det ene rommet er altfor kort for mine lange bein» ropte Frode. Jorid meldte seg raskt som frivillig sengekamerat med Frode. Laila skulte stygt på venninnen. Typisk Jorid, tenkte hun, og la seg utmattet på sofaen. «er du trøtt allerede slappfisk?» lo Frode sarkastisk mot Laila, og pirket på henne der hun lå. Laila gryntet i halvsøvne og satte seg opp. «nei, nå skal vi ha det koselig og feire denne utflukten!» Sa Jorid og spratt opp den beste vinen hun fant i bagasjen: En Amigo-vin fra 2006, av premium kvalitet. Hun satt på en batteridrevet CD-spiller og puttet i den nyeste plata til Fela Kuti. Afrikanske toner danset mot dem der de satt, i en ring rundt det lille bordet og spilte vriåtter. Frode vred til kløver, men Laila stusset. Hun merket at noe var alvorlig galt! Kanskje vinen hadde spilt henne et puss, men hun stolte på sine indre sanser og slo hånda i bordet. «NEI NÅ! SLIK JUKSERI FINNER JEG MEG IKKE I! !» Jorid og Frode så forskrekket bort på det røde fjeset til Laila, der hun sto med nevene knyttet. «Men Laila da, nå får du slappe av! Sett deg ned!» sa Jorid, med en eim av alkohol som lekket ut av porene i huden hennes. Frode stirret ned i bordet og sa ingenting. «du må ikke bli så hissig!» sa Jorid, men det var for sent, Laila hadde allerede stormet ut døren, og det siste hun hørte der innefra var frode si til Jorid at hun ikke skulle bry seg noe om det. Laila gikk ampert mot en liten trestubbe og satte seg ned. Hun så inn gjennom det lille hyttevinduet, og skimtet Laila og Frode i muntert samvær, mens de så ømt på hverandre. Det suste i vind og raslet i trærne.
Laila følte et gufs av kulde, da hun så vibrasjonene på tjernets overflate. Etter en stund merket hun at vinden mistet sin kraft og ble borte, helt borte… Hun stirret ned mot det svarte, og nå speilblanke tjernet, og nøt den totale stillheten da hun plutselig hørte en svak plystring.
Eller var det kanskje en fløyte? Det var en svært vakker og behagelig melodi, selv om den var knapt hørbar. Laila kjente en slags tiltrekkende kraft mot denne lyden, og bestemte seg for å finne kilden til dette underet, som syntes å komme fra tjernet. Hun reiste seg, og gikk sakte mot melodien… Laila er helt nede ved vannet nå, hun merker en varme som sprer seg gjennom kroppen.
Hun tar av seg skoene og ytterjakka. I bare underkjolen står hun og skuer utover tjernet. Hun fikserer øynene på et punkt midt på tjernet, som ser ut til å være opphøyet. Jo mer hun fokuserer på dette punktet, jo varmere blir hun, og hun begynner å gå ut i vannet. Hun stopper når vannet rekker henne til nakken, og hele tiden mens hun gikk har blikket vært festet på samme punkt. Hun puster sakte og nærmest uhørbart, og kroppen er febervarm. «Ta meg med» hvisker hun. Laila trår videre gjennom den gjørmete tjernbunnen, mot den lille opphøyningen. Det er vanskelig å skjelne detaljene av den, men det ser ut som om den har øyne som stirrer på henne og gjør henne varm. «Ta meg med» hvisker hun igjen, og bunnen glir fra henne og hun synker dypt ned i tjernet. Hun lukker øynene og lar seg synke. Snart har hun ikke mer luft igjen i lungene, men hun stritter ikke imot, hun synker. Før hun mister sin siste rest av oksygen ser hun opp mot den grumsete overflaten og merker et ubehagelig sterkt lys skinne ned mot henne. «Jeg dør». Tenker hun. «Jeg dør!». Hun får panikk, vil ikke dø! Hun sparker fra, vifter febrilsk med armene, motstanden er så sterk. Rett før hun tror det ikke nytter mer, treffer føttene hennes noe hardt som hun sparker fra på. Hun når overflaten og hikster etter pusten. Hun klarer å klamre seg fast til noen steiner i vannkanten og dra seg inn mot land.
Hun lener seg inn mot en stubbe, forfrosset og likblek. Skjelvende tenker hun at hun må ha vært i en slags transe. I skogholtet rundt tjernet, ser hun lyset fra en lommelykt, og hører gryntende lyder. Hun tenkerpå Torsteinsrud med en gang, var det han som hadde ledet henne ut, eller var det han som hadde reddet henne? Hun orker ikke å tenke på dette nå, det er for kaldt. Hun merker plutselig at klærne hennes er borte, hun har bare underkjolen på! Hun reiser seg opp og får øye på et merke, et underlig symbol, på innsiden av håndleddet. Merket består av to spisse parallelle kanter med en strek mellom, hun aner ikke hva dette betyr, eller om det har noen betydning i det hele tatt. Hun bryr seg ikke mer med det, men plukker opp ullgenseren som ligger et par meter fra hytteveggen. Etter å ha samlet sammen alle klærne sine, går hun inn i hytta til de andre. Inne er det mørkt, de andre må ha lagt seg. Hun ser på klokken som henger på veggen, den er fire! Hadde hun vært så lenge borte, hun må ha vært i vannet i flere timer! Laila er trøtt, kald og redd, og legger seg på sofaen og sovner med en gang.
